På torsdag publiserte BMJ (tidligere British Medical Journal) en lederartikkel som anklager verdens regjeringer for «sosialt mord» i deres kollektive respons på pandemien.
BMJ er et av verdens eldste og mest prestisjetunge medisinske tidsskrifter, med en publiseringshistorie som går tilbake til 1840. Den redaksjonelle lederartikkelen, «Covid-19: Sosialt drap – valgt, uansvarlig og angrende», er signert sjefredaktør Kamran Abbasi. Det er en knusende tiltale mot de politiske retningslinjene implementert det siste året, som har ført til mer enn to millioner menneskers død.
Lederartikkelen innleder: «Mord er et følelsesladet ord. Etter loven kreves det at drap må ha vært overlagt for å kunne dømme en tiltalt for mord. Døden må kunne anses å ha vært illegal. Hvordan kan ‘mord’ gjelde for svikt i responsen på en pandemi?» BMJ går deretter videre til å argumentere for at begrepet i sin helhet er passende:
Når politikere og eksperter sier at de er villige til å tillate titalls tusener av premature dødsfall av hensyn til befolkningens immunitet, eller i håp om å støtte opp om økonomien, er ikke det overlagt og hensynsløs likegyldighet overfor menneskeliv? Dersom politiske retningslinjer mislykkes og fører til tilbakevendende og feilaktig tidsbestemte nedstenginger, hvem er da ansvarlig for de resulterende overtallige dødsfallene, som ikke er Covid relaterte? Når politikere forsettelig forsømmer vitenskapelig rådgivning, internasjonalt og historisk erfaringsmateriale, og deres egne alarmerende statistikker og modelleringer, fordi det å handle er i strid med deres politiske strategi, er det da lovlig? Er passivitet handling?
BMJ skriver: «I det aller minste kan Covid-19 klassifiseres som ‘sosialt mord,’» og peker på sosialistlederen Friedrich Engels’ anvendelse av begrepet for «å beskrive den politiske og sosiale makten holdt av styringseliten over arbeiderklassene i England på 1800-tallet».
Lederartikkelen knuser kapitalistpolitikernes løgnaktige begrunnelser, som «sier de har gjort alt hva de kan, eller at pandemien var ukjent terreng; det var ingen manual. Ingen ting av dette er sant. Det er selv-tjenende politiske løgner fra ‘gasslighters in chief’ over hele kloden.»
[O. anm.: begrepet ‘gaslighting’ har gått inn i det engelske språk i betydningen psykologisk manipulering; etter scene-dramaet Gas Light; flere ganger filmatisert, bl.a. med Ingrid Bergman og Joseph Cotton i 1944.]
BMJs karakterisering av responsen på pandemien er helt nøyaktig. Rundt om i verden handikappet politikere med viten og vilje regjeringsresponser på pandemien, og hevdet ofte at masseinfisering av befolkningen var ønskelig – i en politikk som fikk benevnelsen «flokkimmunitet».
«Det er ikke mulig å forhindre at alle pådrar seg det, og det er heller ikke ønskelig, fordi man vil ha litt immunitet i befolkningen,» erklærte sir Patrick Vallance, vitenskapelig sjefrådgiver for Boris Johnson-regjeringen i Storbritannia. I Sverige krevde statsepidemiolog Anders Tegnell at skolene skulle holdes åpne for å spre sykdommen ytterligere, og erklærte: «Ett poeng kan tale for å holde skolene åpne, for raskere å oppnå flokkimmunitet.»
I USA forlangte USAs president Donald Trump at hans regjering skulle «slakke av på testingen», for å skjule omfanget av sykdommen fra befolkningen, gjennom hele 2020. «Jeg ønsket alltid å spille det ned,» sa Trump i mars til journalisten Bob Woodward.
Ikke bare Trump, men kongressmedlemmer fra begge de to politiske partiene ble fullstendig orientert om den enorme trusselen fra Covid-19-pandemien, men de nektet å varsle allmennheten, og oppfordret befolkningen til å reise, gå ut på restauranter og sende deres barn til skolen.
Regjeringers politiske orienteringer har vært diktert av én overordnet prioritet: Ingen tiltak kunne iverksettes for å stoppe spredningen av viruset som ville påvirke finansoligarkiets interesser. Slagordet «kuren må ikke bli verre enn sykdommen», først publisert av New York Times-spaltisten Thomas Friedman, betydde i praksis at de nødvendige tiltakene for å stoppe viruset – inkludert nedstenging av ikke-essensiell produksjon, med full inntektsdekning for alle arbeidere – var uakseptable for styringsklassen.
Disse sosiale interessene dikterte ikke bare den første tildekkingen av pandemien, men også den for tidlige gjenåpningen av skoler og arbeidsplasser, hvilket bidro til å underbygge en massiv gjenoppblomstring som har tatt hundretusener av menneskers liv siden opphevingen av delvise nedstenginger i fjor vår.
I sin mest fordømmende passasje konkluderer BMJ: «Det ‘sosiale mordet’ på befolkninger er mer enn en relikvie fra en svunnen tid. Det er veldig reelt i dag, eksponert og forstørret av Covid-19. Det kan ikke ignoreres eller bortforklares med spinn. Politikere må stilles til ansvar med juridiske og valgbaserte virkemidler, faktisk ved hjelp av alle nasjonale og internasjonale konstitusjonelle virkemidler som måtte være nødvendige.»
Hvilke konklusjoner følger av BMJs nøkterne vurdering? Tidsskriftet argumenterer sterkt for ansvarlighet, men hvordan skal denne ansvarligheten kunne oppnås? Den redaksjonelle lederartikkelen oppfordrer allmennheten til å «stemme vekk valgte ledere og regjeringer som unndrar seg ansvarlighet og forblir ikke-angrende,» og legger til at «USA viste at en politisk omvurdering er mulig.»
Dette er en referanse til det amerikanske politiske 2020-valget, hvor velgerne i overveldende grad avviste Donald Trump, verdens ledende forfekter for «flokkimmunitet», og overførte ikke bare Det hvite hus men kontrollen over begge kongresskamrene til Det demokratiske partiet.
Men nå mer enn to uker siden innvielsesdagen [Inauguration Day], har Biden gjort det klart at hans administrasjon vil videreføre de politiske orienteringene til forgjengeren. Siden Inauguration Day har delstatene Michigan, Illinois og New York alle opphevet restriksjoner på innendørs servering, og skoler haster på for å gjenåpne i alle delstater der de så langt har holdt digital fjernundervisning. Kjernestykket i denne politiske retningslinja er pådrivet for å tvinge 23 000 Chicago-lærere tilbake i arbeid på skolene, som støttes av alle deler av det politiske etablissementet.
Millioner av menneskers bestrebelser for å avvise den politiske orienteringen for «sosialt drap» gjennom valgurnene har vært en fiasko. Når det gjelder domstolene, som BMJ også appellerer til, har de gjentatte ganger slått ned de mest rudimentære tiltakene for å begrense og kontrollere pandemien. Det er med andre ord ingen av kapitaliststatens institusjoner som er i stand til å endre en pandemipolitikk forankret i kapitalistklassens mest fundamentale sosiale interesser.
Akkurat som «flokkimmunitet»-politikken, eller med BMJs formulering «sosialt mord», er forankret i finanselitens klasseinteresser, må også motstanden mot denne politikken uttrykke interessene til en annen sosial kraft, arbeiderklassen.
Som BMJ bemerker ble begrepet «sosialt mord» først anvendt av Engels i hans 1845-mesterverk, The Conditions of the Working Class in England [Arbeidsklassens betingelser i England], et av de tidlige verkene til Marx og Engels, da de formulerte teorien om vitenskapelig sosialisme. Engels skrev:
Når samfunnet setter hundretalls proletarer i en slik posisjon at de uunngåelig møter en for tidlig og unaturlig død, en som er like mye en død ved vold som den med sverdet eller kula; når det fratar tusener livets nødvendigheter, plasserer dem under betingelser de ikke kan leve med – tvinger dem gjennom lovens sterke arm til å forbli under slike betingelser inntil døden inntrer, som er den uunngåelige konsekvensen – vet at disse tusener av ofre må omkomme, og likevel tillater at disse betingelsene vedvarer, da er dens gjerning drap like sikkert som enkeltindividets gjerning er det; forkledd, ondsinnet drap, drap som ingen kan forsvare seg mot, som ikke ser ut som hva det er, fordi ingen kan se morderen, fordi offerets død virker naturlig, siden lovbruddet er mer et av unnlatelse enn forsettelighet. Men drap er det like fullt.
Tre år senere publiserte Marx og Engels Det kommunistiske manifest, som formulerte den definitive responsen på styringsklassens handlinger for «sosialt mord»: «Den proletariske bevegelsen er den selvbevisste, uavhengige bevegelsen til det enorme flertallet, i det enorme flertallets interesser.» Denne bevegelsens mål, skrev de, må være omveltingen av kapitalistiske eiendomsrelasjoner og eksproprieringen av styringsklassen gjennom sosialistisk revolusjon.
Det som var sant da, er enda mer sant nå. Hele samfunnets interesser – uttrykt i kravet om en nødssituasjons nødvendige krisetiltak for å begrense pandemien, gjennom nedstenging med full økonomisk kompensasjon – er ikke representert noe annet sted enn i arbeiderklassens bevegelse.
Arbeiderklassens sosiale interesser og interessene til menneskesamfunnet som helhet kommer til uttrykk i den verdensomspennende kampen for sosialisme. Denne bevegelsen vil ikke bare iverksette de nødvendige tiltakene for å redde menneskeliv og til slutt få temmet pandemien, men vil også sørge for at politikere og selskapsdirektører som er skyldige i sosialt drap blir stilt for retten.