Perspective

Pandemien og normaliseringen av død

USA er midt i en av de mest intense periodene av massedød i nasjonens historie. Mer enn 16 000 mennesker har forgått av koronavirus i løpet av bare ei uke, i gjennomsnitt 2 300 hver dag.

Som en sammenligning, i løpet av 1918-pandemien kalt «Spanskesyken» mistet 675 000 personer i USA livet i løpet av to år, gjennomsnittlig mindre enn 1 000 hver dag. I 1995, på høyden av den forferdelige AIDS-epidemien, døde 41 000 på ett år, hvilket utgjør anslagsvis 112 personer per dag, eller 1/20 av dagens dødsrate.

Kister med lik av ofrene for koronavirus lagret i likhuset Collserola i Barcelona, Spania i påvente av gravlegging eller kremering. [Foto: AP/fotograf Emilio Morenatti]

I løpet av de neste få dagene vil det totale antallet dødsfall fra koronavirus overstige 300 000, eller nesten én av hver 1 000 innbygger i hele USA. Koronavirus er nå den største dødsårsaken i landet, og har passert hjertesykdom og kreft.

Under betingelser der dette dødsnivået oppstår dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, er det offisielle svaret å bagatellisere katastrofen som utspiller seg.

Død har blitt «normalisert».

I media rapporteres antallet dødsfall hver dag. Fra tid til annen er det til-og-med referanse til en eller annen spesielt uhyggelig hendelse, som at begge foreldre dør eller at en familie utraderes. Men emnet droppes, og nyhetssendingen går videre til neste oppslag. Det er ingen erkjennelse av at denne ubesvarte katastrofen krever en massiv og umiddelbar respons. Det er ikke noe forsøk på å undersøke hvem som dør, hvor og under hvilke betingelser.

Trump, den fascistiske ville-gjerne-være diktatoren i Det hvite hus, har behandlet dødsfallene som av uten betydning – «praktisk talt ingen» er berørt, som han uttrykte det tidligere i år. Alt av Trump-administrasjonens politikk har vært basert på forhindring av enhver koordinert respons for å få stoppet spredningen av sykdom og død.

Hva angår den nyvalgte presidenten Joe Biden kommenterte han, som en sidebemerkning, i forrige uke: «Vi vil sannsynligvis miste ytterligere 250 000 mennesker, som dør fra nå til januar.» Han presenterte disse massive dødstallene som om det var en uunngåelig kosmisk begivenhet, som ikke krever noen umiddelbar handling. Det var ingen krav om krisehandling i en nødssituasjon for å forhindre at denne prognosen blir realisert. I går skisserte Biden sin koronaviruspolitikk, med fokus på kravet om at skolene må holdes åpne, som styringsklassen anser som essensielt for å holde arbeidere i arbeid.

Normaliseringen av død har sitt opphav i beslutningen, forankret i klasseinteresser, om å behandle «økonomisk helse» og «menneskeliv» som sammenlignbare fenomener, med førstnevnte prioritert fremfor sistnevnte. Så snart sammenligningens og prioriteringens legitimitet er akseptert – som den er av det politiske etablissementet, oligarkene og media – blir massedød vurdert som uunngåelig.

Det er fra denne uhyrlige kalkuleringen slagordet oppstår: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen.»

Det som under kapitalismen menes med «økonomien» er utbyttingen av arbeiderklassen. I den grad «kuren» – det vil si de mest elementære tiltak for å redde liv – griper inn i prosessen med profittakkumulering, er den uakseptabel. Alt som undergraver utvinningen av profitt fra arbeiderklassen, eller som gjennom krisetiltak og sosiale tjenester omleder denne profitten fra kapitalistene, må avvises.

Følgelig er konklusjonen: Arbeidere må dø. Når Marx refererer til kapitalismens «blinde lidenskap, som ikke er til å få lagt bånd på, dens varulvshunger etter merverdi», er dette ikke bare litterære fraser. De uttrykker den sosiale virkelighetens skrekk og gru.

Styringsklassens respons på pandemien, i USA og over hele verden, oppstår ut fra betingelsene som var forut for den. Det har gått nesten fire tiår siden Ronald Reagan og Margaret Thatcher tiltrådte sine embeter og kunngjorde (med Thatchers formulering) at det ikke er «noe sånt som samfunn» [‘no such thing as society’]. Den høyreorienterte libertarianske «fritt markeds»-ideologien, som ble pushet av Thatcher og Reagan, ble gjennomgangsmelodien for alle deler av det politiske etablissementet, omfavnet av Demokrater som Bill Clinton og Labour-politikere som Tony Blair. Deres reaksjonære kvakksalverske «fritt marked»-universalmiddel er grunnlaget for kapitalistpolitikk i alle land.

I flere tiår har så vel Demokrater som Republikanere med like stor iver sløyet sosialutgifter og velferdsprogrammer, og slust stadig større summer inn i finansmarkedene. I prosessen ble det kunngjort at selskaper ikke bare hadde menneskers rettigheter, men at selskapenes interesser – og finansoligarkiets – var hevet over menneskers.

I en finansialisert verden, der menneskelivet bare har en abstrakt økonomisk betydning, er de som ikke er involverte i produksjonen av merverdi – og som genererer kostnader for pleie og omsorg som trekker fra massen av merverdi produsert av anvendelsen av arbeidskraft – «verdiløse». Uansett hvor kalkyler over profitt-og-tap utledes er Malthus’ spøkelse alltid til stede.

Fra denne grunnleggende klasselogikken strømmer politikken som er implementert: Nedprioriteringen av virusets trussel, de massive redningspakkene for de rike, kampanjen for å gjenåpne fabrikkene og gjenåpne skolene. De forutsigbare konsekvensene av denne politiske orienteringen utspiller seg nå.

Det er andre faktorer som forverrer styringselitens likegyldighet. Koronaviruspandemien er en sykdom som først og fremst rammer eldre og arbeiderklassen. Covid-19 spres raskt i fabrikker og på arbeidsplasser med fysisk tilstedeværelse, og sykdommen rammer arbeiderklassen uforholdsmessig hardt, som bor i delte husholdninger og flergenerasjonsboliger og ofte mangler muligheter for sosial distansering.

I USA har 80 prosent av de som har dødd vært eldre enn gjeldende pensjonsalder på 66. Bare fem prosent av landets Covid-19-tilfeller har funnet sted på alderspleiehjem, men disse fasilitetene har utgjort 40 prosent av dødsfallene, eller mer enn 100 000 mennesker.

Men selv spredningen av viruset til styringsklassen, og inn i selve Det hvite hus, har ingen innvirkning på responsen.

Det å få stoppet pandemien og reddet liv er uadskillelig fra det å bli kvitt den sosiale ordenen som produserte den. Den meningsløse og forebyggbare ofringen av hundretusener av liv er det mest tungtveiende bevis på den kapitalistiske ordenens reaksjonære og umenneskelige karakter, og nødvendigheten av å erstatte den med sosialisme.

Loading