Sikkerhet og Den fjerde internasjonale

Sylvia Ageloff og attentatet på Leo Trotskij

Del én | Del to | Del tre | Del fire

WSWS arrangerer et live-forum for spørsmål & svar, med David North og Eric London, om «Sylvia Ageloff og attentatet på Leo Trotskij», kommende søndag, den 14. februar kl. 19:00 norsk tid. Mer informasjon om dette eventet er tilgjengelig på wsws.org/live.

Dette er del tre. Del en ble publisert 8. februar, og del to 10. februar

Den 20. august 1940 ble Leo Trotskij utsatt for et attentat utført av stalinistagenten Ramón Mercader, i forstaden Coyoacán i Mexico by. Mercaders tilgang til den store revolusjonære ble muliggjort gjennom hans relasjon til Sylvia Ageloff, et medlem av Socialist Workers Party (SWP). I etterkant av attentatet presenterte Ageloff seg som et uskyldig offer for Mercaders duplisitet, en påstand som aldri ble utfordret av SWP.

Denne artikkelserien utgjør trotskistbevegelsens første systematiske etterforskningen av Ageloffs rolle og viderefører Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales arbeid med etterforskningen Security and the Fourth International [Sikkerhet og Den fjerde internasjonale]. Artikkelserien publiseres i fire deler.

13. - 30. juni 1940: Jacson-Mornard i New York for møter med GPU

Etter å ha hjulpet Jacson-Mornard med å komme inn i USA bodde Ageloff hos ham på Brooklyn-hotellet der hans GPU-førere hjalp til å konstruere alibiet han skulle bruke skulle han bli arrestert.

Ageloff og Jacson-Mornard bodde sammen på Hotel Pierrepont fra 14. til 30. juni. Leonid Eitingon reiste også til New York. Mens han var i New York hadde Jacson-Mornard møter med sin mor Caridad del Rio, så vel som Gaik Ovakimian fra GPU. [94] Dessuten møtte Ageloff og Jacson-Mornard ekteparet Rosmer, som nylig hadde ankommet fra Vera Cruz.

Luri skrev:

Den 14. juni registrerte Frank Jacson (Ramón Mercader) og hans kone (Sylvia Ageloff) seg inn på Hotel Pierrepont i Brooklyn som «F. Jacson og kone». De fikk rom 737 for femten dollar i uka, og ble der til 30. juni. I løpet av denne tiden hadde de mulighet til å møte ekteparet Rosmer, som hadde kommet for å bli i New York i noen dager. [95]

55 Pierrepont St., Brooklyn (tidligere Pierrepont Hotel)

I et kapittel av boka Mord i Mexico, forfattet av Julián Gorkin, forklarte den tidligere POUM-lederen at et sentralt formål for New York-turen var å komponere leiemorderens alibi, som ble utlagt i «bekjennelsesbrevet» Jacson-Mornard overlevert myndighetene etter hans arrestering.

I dette brevet beskrev GPU Jacson-Mornards angivelige motiv for å drepe Trotskij. Han var en trotskist som ble meget opprørt over Trotskij da sistnevnte beordret ham til å forlate hans kone Sylvia, reise til Shanghai og lede et team av trotskister som skulle ta seg inn i Sovjetunionen, sabotere sovjetindustri og myrde ledende embetsresentanter for regjeringen. Etter hans arrestasjon fant politietterforskeren Sanchez Salazar det særlig mistenkelig at Jacson-Mornard ikke var i stand til å gjenta innholdet av brevet, og erklærte det usannsynlig at han skrev brevet i Chapultepec-skogen i Mexico by. [96]

Gorkin forklarte viktigheten av «bekjennelsesbrevet» for GPU, i tillegg til hvordan og hvor det ble produsert:

Ja, alt er løgn og bedrag om denne menneskelige roboten. Framfor alt brevet som ble funnet på ham. Det er ingen tvil om at det ble skrevet i New York, gransket, diskutert og omskrevet. For å dekke over dette faktum måtte morderen finne på en fantastisk skrivemaskin. Det er bevist av signaturen og datoen, skrevet med blyant i siste øyeblikk, og av det faktum at han i sin erklæring ikke husket innholdet særlig godt. GPU-agentene i New York hadde komponert det veldig nøye, som om det var et dokument om høyst viktig politikk som Russlands fremtid berodde på, et dokument av større betydning for dem enn alle Kominterns teorier. Det var en vesentlig bekymring lengst framme i forfatternes tanker: Det å tilfredsstille lederne og framfor alt den øverste lederen.

Samtidig som Jacson-Mornard bar det på seg, godt skjult, som ei bombe klar til å eksplodere, hadde det uten tvil blitt sendt en kopi til Moskva. I den diplomatiske kofferten, naturlig nok. I samsvar med GPU-vaner var dette brevet innrettet på å slå to fluer i et smekk: På den ene siden å framstille Trotskij som det russiske folkets svorne fiende og som organisastoren av attentatet mot Stalin, og på den andre side å få ødelagt trotskismen, både moralsk og politisk. Bevegelsen ville stå uten en leder. Et av medlemmene hadde blitt «desillusjonert» over ham og hadde drept ham. I nesten alle GPUs gjerninger finner man den samme dobbelheten og det samme bedrageriet: Det er ikke nok for GPU å drepe; med det fullbyrdet må offeret også vanæres og skylden kastes på en annen. Men på denne klønete machiavellianismens måte viser GPU sitt varemerke, sitt eget spesielle segl. Dette brevet er en monumental stupiditet: For det første ved det enkle faktum at det ble skrevet, og for det andre, enda mer av innholdet. Det er som om GPUs visittkort ble lagt i leiemorderens lomme. [97]

Viktigheten av å konstruere dette falske narrativet forklarer hvorfor Jacson-Mornards besøk til New York varte i hele to uker. Åpenbart var det påkrevd ekstremt hemmelighold for å diskutere, skrive og omskrive denne falske tilståelsen. I løpet av denne kritiske perioden bodde Jacson-Mornard sammen med Ageloff på rom 737 på Hotel Pierrepont.

Gorkin forklarte at brevet tjente nok et formål: Det å forhindre Jacson-Mornard selv fra å avsløre noe om hvordan attentatet var planlagt:

Det er ingen tvil om at det ble forberedt i håp om at sistnevnte [dvs. Jacson-Mornard] i sin tur skulle bli drept. Dermed kunne GPU smigre seg med at de fikk drept tre fluer i et smekk: Deres agent ville også bli drept, og dette ville være hans «testamente». Det faktum at Trotskij, dødelig såret, hadde forhindret hans sekretærer fra å drepe hans morder, hadde vært et særdeles klokt grep fra hans side; han hadde beholdt sitt politiske resonnement til siste slutt. Følgelig kan alle løgnene, alt sviket avsløres, eller nesten alt av det. [98]

30. juni 1940: Ageloff hjelper Jacson-Mornard med å returnere til Mexico

På slutten av Ageloffs og Jacson-Mornards opphold i New York arrangerte GPU for at Jacson-Mornard gjentatte ganger kunne slippe inn i Mexico. Fra deres hotellrom, og med Ageloff til stede, ringte Jacson-Mornard til Eastern Airlines og ordnet for sin retur. [99]

Han skulle ikke fly hele veien til Mexico by, til tross for at penger ikke var noen hindring for ham. I stedet kjøpte han flybilletter til New Orleans og derfra til San Antonio. Fra San Antonio skulle han reise til grensa mellom USA og Mexico i Laredo, hvor han skulle krysse over til fots. [100] Fra den meksikanske siden av grensa skulle han ta tog til Mexico by.

Da Jacson-Mornard ankom San Antonio ringte han Ageloff og informerte henne om at han var i ferd med å ta seg inn i Mexico. [101] FBI-rapporter bekrefter at han forlot New York «via Eastern Air Lines den 30. juni 1940, for Laredo, Texas. I Laredo hevder han å ha gått til fots over den internasjonale brua og å ha tatt den meksikanske nasjonale jernbanen til Mexico by.» [102]

Rapport til J. Edgar Hoover, datert 4. september 1940

En separat FBI-rapport bemerket:

Ved å gå til fots over den internasjonale brua i Laredo, og bruke det opprinnelige turistkortet for å reise til Mexico by med tog [dvs. turistkortet han skaffet seg ved sin første innreise til Mexico], var han i stand til å returnere til Mexico by uten at noen dokumentasjon ble gjort angående hans gjeninntreden, da togvaktene ikke registrerer turister som foreviser deres turistkort for reiser. [103]

Denne komplekse planen gjorde det mulig for ham å komme uoppdaget inn i Mexico og uten noen tollkontroll. Som resultat ville det ikke være noen offisiell immigrasjonsdokumentasjon om at han hadde vært i Mexico da attentatet skulle finne sted.

Juli 1940: Jacson-Mornard foreviser stadig mer uberegnelig oppførsel

Ifølge Volkogonov hadde implikasjonene av Jacson-Mornards nye oppdrag «sendt skjelvninger ned Ramóns ryggrad», og han fikk «i juni en kort depresjon». [104] Etter hans reise til New York ble Jacson-Mornard klar over at hans oppdrags suksess var et spørsmål om liv eller død for alle involverte, inkludert ham selv, hans mor Caridad del Rio og Eitingon. Volkogonov skrev:

Et slag var forsøkt i mai, men et mirakel hadde reddet lederen for Verdenspartiet for Sosial Revolusjon. Eitingon visste det ikke kunne ble flere slike feiltak. Ikke bare livet til mannen som hadde barrikadert seg i hans meksikanske villa sto på spill, men også Eitingons eget og hans families. Han måtte finne en måte å få infiltrert sin mann inn i Trotskijs hus. … [105]

Dokumenter som nå er tilgjengelige i Mexicos Nasjonale Generalarkiv, gjør det klart at Jacson-Mornards nye oppdrag hadde sendt ham inn i en krise.

Den nøyaktige datoen for Jacson-Mornards ankomst til Mexico City er ikke kjent. Han sjekket ikke inn på sitt nye hotell i hovedstaden før den 5. juli. Puigventós skrev: «Ifølge det Jac senere skulle si ble han syk, i en by nær Puebla, der han hvilte ut.» [106]

Puigventós forklarte:

Ifølge informasjon innhentet av politiet i Mexico by etablerte Ramón Mercader seg ikke, etter å ha returnert til Mexico, på hotellet der han før hadde bodd sammen med Sylvia, Hotel Hamburgo, og heller ikke i apartementsleilighetene i Shirley Courts, hvor han hadde hatt forskjellige møter eller samtaler med Eitingon og sin mor. Han bodde på et annet hotell, Maria Cristina, der han først satte igjen sin bagasje, for så å etablere seg definitivt der fra 5. til 14. juli, igjen den 16. juli og så fra den 18. juli til den 9. august. [107]

Etterforskningen utført av meksikansk politi etter attentatet bekrefter at Jacson-Mornard handlet uberegnelig. Han kom ikke tilbake til sitt hotell nettene 15. og 17. juli, og personalet på hotellet Maria Cristina forklarte at Jacson-Mornard stengte seg av for kommunikasjon utenfra. En politirapport uttalte: «Han tok ikke mot korrespondanse rettet til seg, heller ikke telefonsamtaler eller besøk. Den eneste omstendigheten var at han sov om dagen og dro ut seint på kvelden. Han pleide å komme tilbake hver dag mellom kl. 4 og 5 om morgenen. [108]

Ageloffs brev fra denne tiden gjenspeiler det faktum at hun var nervøs for Jacson-Mornards handlinger i løpet av juli-måneden og begynnelsen av august. GPU kunne ikke redegjøre for deres agent eller tilståelseserklæringen han hadde med seg. Puigventós skrev: «I løpet av de neste tre ukene [etter at han forlot New York] mottok Sylvia ingen nyheter fra ham og ble bekymret.» [109]

Juli og primo august 1940: Mistanker Trotskij-eiendommen

Etter hans hjemkomst fra New York vekket Jacson-Mornards merkelige oppførsel bekymringer blant medlemmer av Trotskijs husstand. Deutscher skrev, om at han fikk å vite om sin oppgave:

Selv denne mestersimulereren (som i løpet av de tjue årene han satt i fengsel skulle lure alle etterforskere, dommere, leger og psykoanalytikere som prøvde å avdekke hans virkelige identitet og hans forbindelser) begynte å miste grepet da hans tidsfrist nærmet seg. Han returnerte fra New York, hvor han sannsynligvis fikk den siste orienteringen om sitt oppdrag, i elendig humør. Vanligvis robust og oppstemt, ble han nervøs og dyster; hans oppsyn var grønt og blekt; han hadde rykninger i ansiktet; hendene skalv. Han tilbrakte mesteparten av dagene i senga, taus, stengt inne i seg selv, og han nektet å snakke med Sylvia. Så fikk han perioder av oppstemt munterhet og snakkesalighet som overrasket Trotskijs sekretærer.

Han skrøyt av sine fjellklatringsbedrifter og av sin fysiske styrke, som gjorde det mulig for ham å «splitte ei stor isblokk med ett eneste slag av ei isøks». Under et måltid demonstrerte han sin «kirurgiske dyktighet» med hendene, ved å skære opp en kylling med uvanlig fingerferdighet. (Måneder senere husket de som var vitne til denne «demonstrasjonen» at han også hadde sagt han hadde kjent Klement godt. Klements døde kropp ble funnet oppstykket med en slik «kirurgisk ferdighet».) [110]

De nøyaktige datoer, og omstendighetene rundt Jacson-Mornards besøk hos Trotskijs sekretærer i juli 1940 er ikke kjent. I tillegg til denne provoserende oppførselen forsto vaktene ved Trotskij-eiendommen heller ikke hvorfor han ikke kom tilbake for å hente bilen han hadde satt igjen der før avreisen til New York. Puigventós skrev:

I huset 55 Avenida Viena merket de også raskt [hans besynderlige oppførsel]. For det første lurte de på hans lange fravær. Alt tydet på at han etter å ha returnert til Mexico utsatte å hente bilen han hadde lånt dem, i mange dager. Var han virkelig syk? Var det hans nervøsitet som spilte triks med ham? Hadde han begynt forberedelser for et angrep? [111]

Puigventós siterte deretter en erklæring fra Natalia Sedova til politiet:

Han kom imidlertid tilbake først en måned senere, omtrentlig. Han virket veldig tynn og så syk ut. Vi spurte ham hvorfor det hadde tatt ham så lang tid og han fortalte oss at han hadde kommet tilbake fra sin forrige tur, men måtte foreta reiser innenlands. Han la til at han led av en leverkrise. Hans tilstedeværelse var veldig kort, han hentet bilen og forlot. [112]

Det er klare indikasjoner på at GPU begynte å tvile på Jacson-Mornards pålitelighet. Mer enn en måned hadde gått siden han kom tilbake til Mexico, men Jacson-Mornard hadde ikke gjort noe for å oppfylle sitt oppdrag. Trotskij var fortsatt i live, hardt i arbeid med å avslørte rollen GPU spilte i 24. mai-forsøket på hans liv. Moskva var utålmodig.

Den 7. eller 8. august mottok Jacson-Mornard et telegram på engelsk, som Puigventós mener kom fra Eitingon.

Telegrammet inneholdt den typen melding som ingen GPU-agent ønsket å få. Det stod: «VENNLIGST KOM TILBAKE TIL NEW YORK UMIDDELBART.» [113]

Den 8. til 9. august 1940: Ageloff flyr til Mexico by

Det er ikke kjent hvorvidt Jacson-Mornard svarte på dette telegrammet, eller hvordan, men Ageloff dro umiddelbart til Mexico by. Puigventós skrev: «Angivelig hadde han [Jacson-Mornard] bedt Sylvia om å reise til Mexico by for å møte ham og ta vare på ham.» [114]

Ageloffs brå beslutning om å fly til Mexico by understreker hasten for hennes reise. I 1940 var flyforbindelsen fra New York til Mexico by uoverkommelig dyr, og tok over 16 timer. Men Ageloff sparte ingen utgifter for å nå Mexico by så raskt som mulig, selv om kostnadene er vanskelige å sette i sammenheng med hennes lønn som offentlig funksjonær under depresjonsæraen. Hun sikret seg fri fra jobben og forlot på en torsdag, uten engang å vente til slutten av arbeidsuka. På dette tidspunktet hadde hun allerede tre måneders fravær det året fra hennes faste jobb.

Det er umulig å tro at hennes presserende tilbakevending til Mexico by, til en stor kostnad, bare var for å trøste en voksen mann som var plaget med magesyke eller høydesyke, som hun senere skulle påstå.

Det var først i februar 1940 – seks måneder før Ageloffs tur – at det ble etablert en relativt rask flyrute mellom de to byene. I februar innviet to av de største flyselskapene – Eastern og Pan American – et joint-venture for å etablere en nattlig flyrute mellom de to byene. I 1940 kostet innenlands tur-retur flyvninger på tvers av USA tilsvarende 4 500 av dagens dollar. [115] Internasjonal flyvning på ei ny rute kan ha kostet enda mer.

Den nye reiseruta som Ageloff anvendte, kalt «Mexican Flyer», ble åpnet med stor fanfare og tiltrakk seg nasjonal nyhetsoppmerksomhet. [116] Avisa Washington Evening Star rapporterte den 26. februar 1940: «Seremonier som åpner nattlig flyrute mellom Washington og Mexico by via Brownsville, Texas, skal avholdes på Washington lufthavn onsdag kveld kl. 21:00. Det forventes at medlemmer av diplomatkorpset og utenriksdepartementets representanter vil delta.» [117] Den meksikanske ambassadøren til USA deltok også, og hans datter «døpte det første flyet».

1940-rutetabellen for «Mexican Flyer»

FBI-dokumenter slår fast at Ageloff reiste via Eastern-Pan Ams «Mexican Flyer»-tjeneste. Hun reiste fra New York City den 8. august kl 19:15 ombord ei Eastern Airlines DC-3-maskin og stoppet i Washington D.C., Atlanta, New Orleans, Houston, Corpus Christi og Brownsville i Texas. Hun ankom Brownsville neste morgen klokka 08:10, og gikk over i ei Pan Am-maskin som forlot Brownsville klokka 09:10, og mellomlandet i Tampico i Mexico før hun ankom Mexico by kl. 12:35. [118] Ei passasjerliste fra flyet viste at det bare var 10 andre passasjerer på Ageloffs flyvning til Mexico by, hvilket indikerer denne nye nattrutas eksklusive karakter. [119]

Til sammenligning med de dyre flybillettene Ageloff kjøpte for det hun hevdet var en «personlig» tur kjørte vanligvis SWP-ledere bil til Mexico by, helt fra Minneapolis eller New York for å besøke Trotskij av politiske grunner – en avstand på over 3 200 kilometer. Under rettsprosessen mot SWP-ledelsen for oppvigleri i Minneapolis i 1941, framla regjeringsaktoratet bevismateriale fra et bilverksted i Texas, som dokumenterte at SWP-delegasjonens gamle Pontiac hadde brutt sammen underveis på en tur, og etterlot SWP-lederne strandet. [120]

Kort tid etter at han fikk vite at Ageloff planla å komme til Mexico, vendte Jacson-Mornard tilbake til Trotskij-eiendommen og fortalte Sedova at Sylvia kom tilbake og ønsket å besøke Trotskij-paret. Han prøvde å få planlagt et tidspunkt for paret å kunne møte dem. Sedova forklarte i et politiavhør etter attentatet:

To dager senere [dvs. etter at han hadde hentet bilen] kom han tilbake for å fortelle oss (på gårdsplassen) at Sylvia hadde ferie og kom til å tilbringe dagene i Mexico for å nyte godt vær, og kom med fly. Denne dagen hadde han også med seg en eske fin konfekt, og sa Sylvia hadde sendt dem den, og at han var lei seg for at han glemte den under sitt første besøk. Til min mann hadde han med seg ei bok som het Hitler og Stalin, jeg husker ikke nå forfatteren. Han fortalte oss også at Sylvia måtte komme dagen etter, og spurte om vi kunne ta imot henne på lørdag. Den dagen var umulig, og vi foreslo et besøk for mandag eller tirsdag. [121]

Ved Ageloffs ankomst flyttet Jacson-Mornard ut av hotellet Maria Cristina. Paret sjekket inn på et nytt hotell, Hotel Montejo, ca. kl. 13:30. [122] Ifølge politiets opptegnelser fra slutten av august 1940, «mottok ikke Jacson noen besøk eller noen kort under oppholdet». [123]

Hotel Montejo i Mexico by [Foto: David North]

Den 10. august, dagen etter at hun ankom Mexico by, besøkte Ageloff Trotskij-huset. Da det meksikanske politiet senere spurte henne om formålet med dette besøket, sa hun: «Bare for å si hei og fortelle dem at hun var i byen.» [124] Sedova forklarte senere at etter Ageloffs ankomst til Mexico by «begynte Jacson-Mornard å besøke oss oftere og oftere». [125]

Primo til medio august 1940: Ageloff forteller Sedovafeilaktig at hun og Jacson-Mornard er gift, eller forlovet

Under et av disse innledende besøkene fortalte Ageloff til Sedova at de to var forlovet for å gifte seg. Luri skrev, etter hennes ankomst til Mexico by:

Sylvia fant Ramón sterkt svekket. Til søsteren Hilda skrev hun: «Jac har diaré, eller noe enda verre.» Han syntes utmattet, hadde gått ned i vekt og virket veldig irritabel. Det romantiske livet så imidlertid ut til å gå bra. Hun innrømmet overfor Natalia Sedova at Jac hadde spurt henne om å gifte seg med ham. Natalia brukte anledningen til å gi sine råd om ekteskap. [126]

Basert på Sedovas senere uttalelser ser det ut til at Ageloff fortalte Sedova at hun og Jacson-Mornard allerede hadde giftet seg, og ikke at de var forlovet. Sedova skrev at Jacson-Mornard «ble mottatt av oss først og fremst som mannen til Sylvia Ageloff, som i våre øyne var helt pålitelig (utheving i originalen)». [127]

Opplysningen om Ageloffs ekteskap var av avgjørende betydning for Sedova da hun aksepterte å treffe Jacson-Mornard i august. Men Ageloffs påstand var ei løgn. I intervjuet med politiet etter attentatet sa Ageloff at hun og Jacson-Mornard ikke var gift. Transkripsjonen av intervjuet identifiserer henne som «singel». Marie Craipeau sa at Ageloff fortalte henne før hun dro tilbake fra Paris til New York i februar 1939 at hun var forlovet. [128] Dette var over et år før hun fortalte Sedova denne «nye» informasjonen.

Ved at hun kom med denne falske påstanden til Sedova i august styrket Ageloff Jacson-Mornards bona fides nettopp på det tidspunkt da han kom under økt mistanke.

Ageloff bringer hennes«mann» inn eiendommen

Ei uke før angrepet den 20. august førte Ageloff Jacson-Mornard inn på Trotskij-eiendommen for det som skulle bli den eneste politiske diskusjonen mellom Trotskij og snikmorderen. Sedova skrev at hun og Trotskij ble foruroliget over Sylvias og hennes «ektemanns» stadig hyppigere besøk i perioden umiddelbart forut for Trotskijs død:

LD [Lev Davidovitsj – Trotskij] var ikke på noen måte tilbøyelig til å ofre sin hviletid for «Jacson». Det var velkjent at dag og tid måtte avklares med LD på forhånd. «Jacson» ba aldri om det. Han ankom alltid uten forvarsel, alltid til samme tid. Den ene, og eneste politiske diskusjonen som fant sted – for deres informasjon – var ei uke før forbrytelsen. Han hadde avtalt med meg et besøk av hans kone, Sylvia Ageloff. Jeg satte avakkurat den samme timen, nemlig klokka 17:00, som det mest praktiske. Sylvia kom imidlertid ikke alene, men sammen med sin mann; vi møtte dem på gårdsplassen, og jeg inviterte dem inn i spiserommet for te.

Dette var den første og siste anledningen der en politisk samtale fant sted. Sylvia Ageloff forsvarte mindretallets posisjon hissig og anspent [o. anm.: referanse til splid i SWP i USA]. LD svarte henne rolig, og på en vennlig måte. Mannen hennes kastet seg inn med noen få ikke så kloke og ganske sleivete kommentarer. Alt dette tok ikke mer enn 15 minutter. LD unnskyldte seg; han måtte ivareta hans forpliktelser, fôre dyrene. Alle reiste vi oss. Paret «Jacson» tok farvel og skyndte seg vekk der de som vanlig sa de hadde noen presserende gjøremål. Vi holdt dem ikke igjen, ikke engang av høflighet. Vi visste at disse «besøkene» var i ferd med å bli avsluttet siden «Jacson» skulle forlate Mexico. ... Om ikke i dag, så i morgen, og mentalt sa vi oss selv: «La ham dra, jo raskere, jo bedre.» (Utheving tillagt) [129]

Denne diskusjonen, der Ageloff «hissig og anspent» argumenterte for posisjonene til den shachtmanistiske minoriteten, ga Jacson-Mornard mulighet til å presentere seg som en «ortodoks» marxist.

Den 17. august 1940: Jacson-Mornards «generalprøve», eller et mislykket forsøk?

Noen dager senere, den 17. august, dukket Jacson-Mornard uanmeldt opp ved Trotskijs hjem, og hevdet han ønsket at Trotskij skulle gjennomgå en artikkel han hadde utarbeidet om fraksjonskampen med den småborgerlige shachtmanistiske minoriteten i SWP. Jacson-Mornard forklarte at denne artikkelen var produkt av den nylige diskusjonen med Ageloff, Sedova og Trotskij. Den korte diskusjonen den 17. var første gang Jacson-Mornard og Trotskij møttes alene.

Det har alltid vært antatt at den 17. august var en «generalprøve» for det kommende angrepet. Men kunne formålet med dette besøket ha vært å utføre selve angrepet? Er det mulig at Jacson-Mornard ble nervøs den 17. august, da han kom uanmeldt, uten Sylvia? På denne solfylte dagen hadde Jacson-Mornard med seg regnfrakken som han tre dager senere skulle anvende til å skjule pistolen og dolken, såvel som den isøksa [alpenstocken] han skulle bruke til å utføre angrepet. Hvorfor ta med regnfrakken og utsette seg for risikoen for oppdagelse bare for en generalprøve?

Jacson-Mornard var i stand til å møte Trotskij alene. Det var en anledning som neppe ville presentere seg igjen, spesielt med tanke på mistankene som allerede eksisterte om hans sanne rolle. Deutscher forklarte at Trotskij allerede før dette 17. august-møtet hadde blitt mistenksom for denne mannens aktivitet:

Han [Jacson-Mornard] snakket om sin kommersielle sjefs «økonomiske genialitet» og tilbød seg å utføre noen operasjoner på børsen for å bistå Den fjerde internasjonale. En dag, der han så på at Trotskij og Hansen vurderte «befestningsarbeidene» for [Trotskij-huset på] 55 Avenida Viena, bemerket han at disse tiltakene var verdiløse, fordi «i neste angrep ville GPU bruke en ganske annen metode»; og spurt om hvilken metode det kunne være, svarte han med et skuldertrekk.

Husstandens medlemmer skulle huske disse og lignende hendelser først tre og fire måneder senere da de innså hvor illevarslende de hadde vært. Foreløpig så de ikke noe verre i det enn tegn på «Jacsons» uberegnelige temperament. Bare Trotskij, som kjente ham så lite, ble bekymret. ... «Jacsons» snakk om hans sjef, «det økonomiske geniet», og børsspekulasjonene han ville påta seg for «bevegelsen» fikk Trotskij til å reise bust. [130]

Deutscher siterer Natalia Sedovas bok The Life and Death of Leon Trotsky:

«Disse korte samtalene fylte meg med misbehag,» sier Natalia. «Lev Davidovitsj ble også slått av dem. ‘Hvem er den [Mercaders] veldig rike sjefen?’ sa han til meg. ‘Man bør finne ut av det. Det kan tross alt kanskje være en profitør av den fascistiske typen – det ville være bedre for oss ikke å ta imot Sylvias ektemann noe mer.’» [131]

Dette 17. august-møtet forsterket Trotskijs mistanker og fikk ham til å erklære kategorisk at han aldri ønsket å se «Sylvias mann» igjen. Deutscher skrev:

Motvillig, men pliktoppfyllende, inviterte Trotskij «Jacson» til å bli med inn på hans kontor. Der forble de alene og diskuterte artikkelen. Etter bare ti minutter kom Trotskij forstyrret og bekymret ut. Hans mistanke ble plutselig økt; han fortalte Natalia at han ikke hadde noe ønske om å se «Jacson» mer. Det som opprørte ham var ikke det mannen hadde skrevet – noen klønete og rotete klisjeer – men hans opptreden. Mens de var ved skrivebordet og Trotskij så gjennom artikkelen, satte «Jacson» seg på bordet og der, plassert over vertens hode, forble han til slutten av intervjuet! Og hele tiden hadde han hatten på seg og han klamret frakken til seg! Trotsky ble ikke bare irritert av den besøkendes uhøfflighet; han ante igjen et bedrageri.

Han hadde fornemmelsen av at mannen var en bedrager. Han bemerket overfor Natalia at «Jacson» i sin opptreden var «ganske ulik en franskmann» – og likevel presenterte han seg som en belgier oppvokst i Frankrike. Hvem var han egentlig? Dette burde de finne ut av. Natalia ble overrasket; det virket for henne som om Trotskij hadde oppfattet noe nytt om «Jacson», men enda ikke hadde kommet til, eller rettere sagt ikke hadde noe hastverk med å trekke noen konklusjon. Implikasjonen av det han hadde sagt var imidlertid alarmerende: Dersom «Jacson» lurte dem om nasjonaliteten, hvorfor gjorde han det? Og lurte han dem ikke også om andre ting? Om hva? [132]

David North refererte i sin beretning om «Trotskijs Siste År» til et lydbåndopptak av et intervju han gjennomførte i 1977 med den prominente meksikanske Excelsior-journalisten Eduardo Tellez Vargas. Sistnevnte mintes sitt siste møte med Trotskij, som fant sted den 17. august 1940, bare tre dager før attentatet.

Eduardo Tellez Vargas, desember 1976 [Foto: David North]

Tellez Vargas følte oppriktig beundring for den store revolusjonæren og ble dypt bekymret over det Trotskij fortalte ham. Tellez Vargas fortalte North: «Det kom til et punkt da Trotskij absolutt ikke stolte på noen. Han stolte ikke på noen. Han spesifiserte ikke eller ga noen navn, men han sa til meg: ‘Jeg vil bli drept, enten av en av dem her inne, eller av en av mine venner utenfra, av noen som har tilgang til huset. Fordi Stalin ikke kan spare mitt liv.’»

Gitt det faktum at dette besøket også fant sted den 17. august, er det sannsynlig at Jacson-Mornard var en av dem som Trotskij var mistenksom overfor. [133]

Jacson-Mornard drepte ikke Trotsky den 17. august. I stedet handlet attentatmannen på en måte som økte Trotskijs mistanker og fikk ham til å si «at han ikke hadde noe ønske om å se ‘Jacson’ noe mer». Med denne erkjennelsen fikk GPU-plottet det som burde vært et stort tilbakeslag. Men bemerkelsesverdig nok skulle det ikke bli den siste anledningen Jacson-Mornard skulle få for å myrde Trotskij.

Morgenen og ettermiddagen den 20. august 1940

Luri forklarte at morgenen den 20. august forlot Jacson-Mornard Hotel Montejo klokken 09:00, men «kom tilbake igjen ved middagstid, med et endret sinn». [134] Ageloff hevdet senere at Jacson-Mornard var på den amerikanske ambassaden og planla sin hjemreise til USA. «Sylvia spurte ham hvorfor han var så sen,» skrev Luri. «Han svarte at han hadde møtt lange køer» ved ambassaden. «Hun foreslo at de skulle gå en tur for å roe ned nervene hans. De kunne gå å ta en drink mens de ventet på lunsj.» [135]

Der de gikk i bysentrum møtte paret Otto Schüssler og hans kone, og la planer om å møte dem for middag. Schüssler, en av Trotskijs vaktmannskap i Mexico siden tidlig i 1939, hadde en lengre historie med Trotskij enn så godt som alle de andre beboerne på eiendommen. [136]

Schüssler, født inn i en arbeiderklassefamilie i Tyskland i 1905, tjente som Trotskijs sekretær i 1932 da sistnevnte ble eksilert til den tyrkiske øya Prinkipo, og reiste i november samme år sammen med Trotskij til København som hans sekretær, og som del av hans sikkerhetsmannskap. Pierre Broué bemerker at Schüssler igjen fungerte som Trotskijs sekretær fra november 1933 til april 1934, da sistnevnte var i eksil i Barbizon i Frankrike.

Schüssler ble intervjuet av politiet etter angrepet den 20. august. Han forklarte:

Rundt klokka 13:00 den 20. august, og i nærheten av Teatro del Palcio de Bellas Artes, traff vitnet [Schüssler] på Frank Jackson [sic] og Silvia [sic] Ageloff [137] som han hilste på, og begynte å prate med. Silvia fortalte vitnet at de neste dag skulle returnere til USA, og av den grunn samme ettermiddag skulle til Coyoacán for å ta avskjed med Trotskij og hans kone, og forklarte at de tok turen [til USA, som de hevdet] fordi Jackson var syk på grunn av byens høyde over havet, og av maten. [138]

Ageloff ville vite om Schüssler ville være ved Trotskij-hjemmet den kvelden. Han fortalte Ageloff og Jacson-Mornard at han planla å være borte fra eiendommen. Ageloff repliserte med å be ham til middag. Schüssler forsøkte å avslå invitasjonen og oppfordret henne til å komme til Trotskij-huset neste dag, da han ville være til stede, men Ageloff insisterte på at de skulle arrangere middag samme kvelden. Vitneerklæringen fortsatte:

Selv da denne personen [Schüssler] sa de kunne besøke dagen etter, svarte Silvia at det ikke var mulig på grunn av tiden for flyavgangen og at de måtte pakke deres kofferter. Hun spurte vitnet om han skulle være i Coyoacán denne kvelden, for å kunne ta farvel. Han [Schüssler] svarte at da dette var hans fridag, skulle han være her i sentrum av byen, som førte til at Silvia spurte om han ville møte dem til middag samme kveld. Om invitasjonen sa Jacson at han var enig i at de kunne møtes om kvelden. Etter å ha takket ja til invitasjonen til å møtes kl. 19:30 på hjørnet av Avenida Francisco Madero og San Juan de Letran, sa Jackson at han ikke hadde tid til å prate mer, og forlot. [139]

Luri forklarte følgende om Ageloff og Jacson-Mornards utveksling med paret Schüssler:

Han [Jacson-Mornard] fortsatte å agere nervøst. Plutselig kommenterte han at han hadde glemt noe viktig, snudde og forlot. Sylvia prøvde å berettige hans uhøflighet med begrunnelsen dårlig helse: «Han er litt syk, uten tvil på grunn av høyden, og mat han har spist. Det er derfor vi drar.» [140]

Etter å ha satt avtalen vendte Jacson-Mornard og Ageloff tilbake til Hotel Montejo. Transkripsjonen av et senere politiavhør av Ageloff, er som følger:

Som respons på spørsmålet om hvilken tid det var hun sist så Jacson den dagen, sa hun at det var ca. 10 minutter etter 2 på ettermiddagen, og bemerket at da han reiste seg spurte hun ham om han skulle ha på seg regnfrakken sin, svarte han at han ikke visste om han skulle ta den med eller komme tilbake for den, og bestemte seg til slutt for å gå til skapet der den var, og tok den. [141]

Skjult i regnfrakken var alpenstocken som ble brukt til å begå forbrytelsen, i tillegg til en dolk og en pistol.

Schüssler prøver å ringe til Trotskijs hus

Senere den kvelden, klokka 18:30, ankom Schüssler og hans kone restauranten Swastica hvor de hadde avtalt å møte Ageloff og Jacson-Mornard. Schüssler fortalte senere til det meksikanske politiet:

Etter omtrent 15 eller 20 minutter kom Silvia og informerte ham [Schüssler] at hun ikke visste hva som skjedde med Jackson [sic], men at etter at de hadde spist sammen hadde han dratt, da han forklarte han hadde et presserende anliggende med Mr. Alfredo Viñas ... og at han hadde sagt seg enig i å komme tilbake senere for å gjøre besøket for å ta avskjed med Trotskij, og deretter komme til middagsavtalen de tidligere hadde blitt enige om. [142]

Jacson-Mornard kom ikke til middagen fordi han var i Coyoacán. Han hadde allerede ankommet eiendommen alene. Han sa til Trotskij og vaktene at Ageloff snart skulle ankomme for å ta farvel, før paret forlot neste dag. [143] Vaktene slapp ham inn. Sylvia kom som regel for å ta farvel før hun dro til USA. Basert på hennes tidligere handlinger, virket Jacson-Mornards besøk bare naturlig.

I mellomtiden ble Schüssler, der han var i bysentrum sammen med Ageloff, stadig mer bekymret for Jacson-Mornards fravær. Han klarte å få Viñas’ adresse fra henne. Denne mannen jobbet angivelig i Paseo de la Reforma 1 329 eller 1 331. [144] Schüssler fortalte politiet at Ageloff oppfordret ham til ikke å ringe Trotskij-huset for å spørre om Jacson-Mornard var der:

På grunn av Ageloffs åpenbare nervøsitet antyder han [Schüssler] at de ringer til Trotskij-huset for å finne ut om Jackson har dratt dit for å ta farvel. Sylvia sier imidlertid til ham: «Ikke gjør det, for jeg er sikker på at han ikke vil være der, vi ble allerede enige om å dra sammen.» [145]

Schüssler tok Ageloff til adressen der hun hevdet at Viñas kontor var lokalisert, men adressen eksisterte ikke. Hun tok dem med til andre adresser, men Jacson-Mornard kunne ikke lokaliseres.

Schüssler ringte til slutt til eiendommen og fikk vite at Trotskij var blitt angrepet. Schüssler forklarte, da han informerte henne: «Sylvia ble veldig nervøs og begynte å gråte.» [146] De tok en taxi til 55 Calle Viena i Coyoacán.

Det meksikanske politiet hadde ankommet Trotskijs hjem og Trotskij hadde blitt brakt til sykehus. Ifølge Trotskijs meksikanske vakt Melquiades Benitez Sanchez ble Trotskijs transport til sykehuset forsinket fordi Joseph Hansen okkuperte telefonen og «uten hell prøvde å ringe Det grønne kors». [147] Til slutt ble et annet medlem av vaktmannskapet, Charles Cornell, sendt løpende for å finne en lege, som ankom 20 minutter senere. Kritisk tid hadde gått tapt.

Ageloff, nå ved eiendommen, så ut til å få panikk. Luri skrev:

Sylvia løp forvirret gjennom rommene. Hun hadde på seg ei hvit skjorte, av sjømannstypen, og ei brun kappe laget av gammelt skinn. Det var noe ved framtoningen hennes som var veldig barnslig, understreket av disse klærne, noe som ikke stemte overens med omstendighetene. Hun var som et barn som hadde gått seg bort i hennes eget livs uorden. Noen ganger avbrøt hun alt med utropet: «Jeg har bare blitt brukt!» [148]

Ageloff ble satt i arrest

Mexikanerne kjøpte ikke Ageloffs skuespill. Octavio Fernández, en ledende meksikansk trotskist som organiserte Trotskijs hjem-i-eksil, fortalte den meksikanske akademikeren Olivia Gall hva som skjedde da Ageloff ankom Trotskij-eiendommen: «Etter at ambulansen tok Trotskij til [sykehuset] ‘Mexico’, sa kommandør Galindo til Sylvia: ‘Du er under arrest.’»

Fernández forklarte at han mente Ageloff jobbet for GPU. Han forklarte:

Jeg overbeviste ham [kommandør Galindo] om å la meg bli med i politibilen som de fikk henne til å gå inn i. Det var sjåføren, Sylvia og meg foran, og bak oss var politikommandør Galindo og to betjenter. Jeg hadde kjent Sylvia siden 1934. Jeg begynte å prøve å snakke med henne. Hun gråt, og fikk et hysterisk anfall, og bare gjentok og gjentok: «Hvorfor lot de Jacson komme inn?» «Hvorfor lot de Jacson komme inn?», og jeg sa: «Men er ikke Jacson mannen din?» «Ja – gjentok hun uten å stoppe – men hvorfor slapp de ham inn?» Så jeg visste at hun forsto noe, at hun visste minst én grunn til at vi ikke skulle ha tillatt Jacson å komme inn i huset. Hun kunne ikke svare på mine spørsmål, bortsett fra med det samme svaret: At hun visste at han var blandet opp i «mistenkelige ting» med en fyr ved navn Bills eller noe sånt, som befant seg i Ermita-bygningen. ... «Men hvis du vet det, at de etter rettssaken [mot Siqueiros, for mai-forsøket] publiserte at Siqueiros hadde et kontor i Ermita-bygningen, hvorfor ikke advare oss?» Hun svarte ikke. Vi ankom politikontoret, de tok henne, og jeg fikk ikke snakket mer med henne. [149]

Etter angrepet: Ageloff spiller hysterisk

Etter å ha arrestert Ageloff og Jacson-Mornard, skilte det meksikanske politiet dem og forsøkte å avhøre dem hver for seg. Ved å benytte seg av denne vanlige polititaktikken håpet myndighetene å sammenligne de to settene med svar, for å kunne avgjøre om de mistenktes historier stemte overens med hverandre, og for å anvende inkonsekvenser som føringer til å utdype etterforskningen.

«Jeg vil se konsul med en gang – Sylvia Ageloff». Notat publisert av Julian Gorkin

Jacson-Mornards umiddelbare respons på utspørringen etter arrestasjonen var å benekte enhver tilknytning til GPU, og hevde at han var en misfornøyd trotskist som angrep Trotskij da sistnevnte motsatte seg hans ekteskap med Ageloff. Igjen framstår Sylvias navn i sentrum av hans løgn.

Sylvia Ageloff svarte ikke da politiet prøvde å avhøre henne. Luri skrev: «Sylvia tilbrakte dagene etter angrepet i senga, uten å ta av seg den hvite sjømannsblusen. Da noen kom inn i rommet, skrek hun straks og snudde skulderen til.» [150]

Både FBI og det meksikanske politiet forsøkte å intervjue henne, hver for seg, men til ingen nytte. Den 22. august forsøkte George Shaw fra det amerikanske konsulatet i Mexico å «snakke med henne, men hun falt inn i en nervøs krise.» [151]

Det meksikanske politiet mente hun forfalsket sine hysteriske anfall for å unngå å svare på spørsmål og for å blokkere etterforskningen. Legen Moisés Orozco, den medisinske embetfunsjonæren som ble tildelt Ageloff da hun ble arrestert, fortalte den meksikanske avisa Novedades den 24. august at han ikke tvilte på at var Ageloff «en stor komiker». Dr. Orozco forklarte at Ageloffs puls ikke økte da hun spilte panisk, hvilket viste at hun lyver, siden personer som lider av ekstremt stress, angst eller panikkanfall, får en økning av hjertefrekvensen. [152] Dr. Orozco sa til Novedades:

Hun er professor i psykologi. Med hennes kunnskap vet hun hvordan hun kan unngå forhør og hvordan hun kan presentere seg som offeret. Hun kjenner psykologien til de som avhører henne bedre enn de kjenner hennes, det er dét dere må forstå. Pulsen hennes er normal når angrepene kommer, og det viser at det utelukkende er triks. [153]

Den 26. august publiserte Novedades en annen artikkel, som forklarte: «Etter hvert som dagene går, og med tanke på den merkelige holdningen denne kvinna inntok, hennes angivelige angrep av hysteri, og omstendighetene som framkommer om livet og miraklene til snikmorderen av den tidligere Røde Kommissær av Sovjeter, blir det stadig vanskeligere å tro at hun er uskyldig.» [154]

Sylvia Ageloff (til venstre) og Mercader (til høyre), etter attentatet

Ageloffs hysterier av billigvarianten var tydelig iscenesatte. Hun forsinket politiets etterforskning og forhindret deres forsøk på å få konfrontert Jacson-Mornard med hennes versjon av hendelsene. Dette ga Jacson-Mornard tid til å få samlet nervene og satt sammen alibiene han hadde utviklet med sine GPU-førere i New York City.

Ageloffs initielle intervjuer med meksikansk politi

Ageloff begynte til slutt å svare på spørsmål. Etterforskningen ble ledet av Leandro Sanchez Salazar, som gjennomførte flere intervjuer med Ageloff og fikk anledning til å studere hennes oppførsel og sammenligne hennes svar med fakta produsert i de tidlige stadiene av etterforskningen.

Han ble overbevist om hennes skyld som GPU-medsammensvoren med Jacson-Mornard.

Luri forklarte:

Oberst Leandro Salazar, som hadde ansvaret for etterforskningen, beordret en vokter til å bevokte Sylvia Ageloff som om hun var en medskyldig i drapet. Han trodde ikke det kunne være noen så naiv som ikke å forstå hva som foregikk rundt henne. Hvordan kunne hun tro at Ramón var en sportsjournalist som hverken deltok på sportsstevner eller noen gang skrev ei linje om sport? Hvorfor mistenkte hun ikke at mannen som i Paris hadde gått for journalist, i Mexico hadde, under omstendighetene, prøvde å passere som maskiningeniør, en gruveingeniør som spesialiserte seg i diamanter (som han fortalte Natalia Sedova) eller som selger av sukker og olje (som han fortalte Otto Schüssler)? Hvordan kunne hun ikke tvile på ham med alle hans forskjellige identiteter og usannsynlige historier, som den fra Argus-byrået? Sylvia svarte på alle disse spørsmålene på en fullstendig forvirret måte. [155]

Andre politifunsksjonærer som ledet etterforskningen begynte å trekke de samme konklusjonene. Den 26. august rapporterte den engelskspråklige avisa Palm Beach Post at ifølge politimesteren José Manuel Núñez var hun [Ageloff] ‘sannsynligvis’ implisert i de faktiske hendelsene.» [156] Det syntes stadig mer sannsynlig at hennes internering ville bli av lengre varighet.

Den 30. august sparket Sylvia Ageloffs arbeidsgiver henne for hennes rolle i angrepet. William Hodson, leder for velferdsetaten New York Department of Social Welfare, «kommuniserte offisielt at han hadde hevet hennes arbeidskontrakt, fordi hennes ferie var avsluttet seks dager tidligere, og det ikke hadde vært noe ord om at hun kom tilbake til arbeidet, og for all publisiteten som omkranset det som fant sted i Mexico. Hodson erklærte overfor pressen at dette var det som måtte skje, gitt Sylvias lave moral.» [157]

Ageloff og Mercader i ansikt-til-ansikt konfrontasjon

Ved én anledning, som del av etterforskningen, brakte politiet Ageloff og Jacson-Mornard inn i samme rom, for å teste hvordan de ville reagere på å se hverandre ansikt-til-ansikt for første gang siden den 20. august. Da de ble konfrontert med hverandre, senket Jacson-Mornard hodet i hendene og ba politiet om å ta ham vekk. Ageloff ble hysterisk igjen og nektet å stille ham spørsmål om relasjonen deres eller å forklare løgnene han hadde fortalt henne i løpet av deres tid sammen. Også hun krevde at møtet måtte avsluttes.

Hadde hun vært interessert i å avsløre sine tilknytninger til GPU, ville Ageloff ha brukt deres ansikt-til-ansikt interaksjon for å konfrontere ham om de mange tilfellene som nå umiskjennelig hadde vist at han var en GPU-agent. Av alle menneskene i SWP som kjente ham, var hun best posisjonert til å presse ham på inkonsekvensene i hans histori. Hun kunne ha spurt ham om Ermita-hendelsen, om stalinistmøtet i mars 1940 som hun hevdet å ha deltatt på sammen med ham, om hans tilstedeværelse på Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse i 1938, om byrået Argus Press, eller om hans foreldre og hans tilgang til penger. Hun kunne ha konfrontert ham om menneskene han kjente som også kunne ha vært involvert. Alt dette ville ha vært til stor fordel for politiets etterforskning og besørget de meksikanske myndighetene kritiske spor å gå etter.

Men i stedet hylte hun: «Ta denne morderen vekk fra meg. Drep ham! Han har myrdet Trotskij! Drep ham! Drep ham!» [158]

Ifølge Gorkin stemte dette overens med stalinistenes mål, som hadde forfattet Jacson-Mornards falske bekjennelseserklæring i håp om at det ville oppmuntre Trotskijs vakter til å drepe ham og forhindre ham fra å snakke. Rett etter å ha kjørt alpenstocken inn i Trotskijs hodeskalle sa Jacson-Mornard selv til Trotskijs vakter: «Drep meg! Drep meg en gang for alle. Jeg fortjener ikke å leve. Drep meg. Jeg gjorde det ikke etter ordre fra GPU, men drep meg.» [159]

Ved å kreve hans død ikke bare behindret Ageloff etterforskningen, hun handlet også på en måte som var helt uforenlig med hvordan et medlem av trotskistbevegelsen ville ha oppført seg under slike omstendigheter.

Innen 1940 hadde Ageloff en seks-år-lang historie i sosialistisk politikk og presenterte seg som en lojal trotskist. Hennes aktivitet strakte seg over årene med den stalinistiske Store terror, da trotskistbevegelsen fordømte den stalinistiske metoden med systematisk å myrde politiske motstandere, og karakteriserte det som et uttrykk for stalinistbyråkratiets kontrarevolusjonære karakter. Trotskistbevegelsen motarbeidet ikke disse metodene med terrorisme, vold og fysisk gjengjeldelse, men med metodene for politisk eksponering og utdanning. Av denne grunn beordret Trotskij selv sine vakter til å holde angriperen i live etter angrepet, slik at GPU-rollen kunne bli avslørt: «Be guttene ikke drepe ham. ... Han må snakke.» [160]

Ageloff krevde derimot at han ble drept og brakt til taushet. Dette spillet i storformat lignet mye mer på responsen fra en stalinist enn et medlem av trotskistbevegelsen. Det var ikke responsen fra en som var interessert i å få frem informasjon om hvem snikmorderen egentlig var og hvem han jobbet med.

Fortsettelse følger

***

Fotnoter:

[Originalkilder ikke vist her er tilgjengelige under del én eller del to]

[94] FBI-rapport av J. Edgar Hoover datert 24. august 1940.

[95] Luri, s. 245.

[96] Sanchez Salazar, s. 136.

[97] Ibid., s. 219 og 220.

[98] Ibid., s. 220.

[99] FBI-rapport 23. august 1940.

[100] FBI-rapport 13. september 1940, fra agent N.O. Scott.

[101] Puigventós på lokalisering 2 541.

[102] FBI-rapport for B.E. Sackett datert 4. september 1940.

[103] Memorandum fra USAs generalkonsulat i Mexico City, 1. september 1940.

[104] Volkogonov, s. 459.

[105] Ibid., s. 456.

[106] Puigventós på lokalisering 4 503.

[107] Ibid. på lokalisering 4 526.

[108] Ibid. på lokalisering 4 545. Sitater fra Direción General de Investigaciones Políticas y Sociales, Caja 127. Expediente 27, páginas 108 y 109.

[109] Puigventós på lokalisering 4 503.

[110] Deutscher, s. 497.

[111] Puigventós på lokalisering 4 527.

[112] Ibid. Henviser til Archivo General de la Nación. Tribunal Superior de Justicia del DF Año 1940. Caja 3 265. Folio 602 993, página 41.

[113] Ibid. på lokalisering 4 546.

[114] Ibid. på lokalisering 4503.

[115] «Hva flyreiser pleide å koste i flyreisenes ‘gullalder’», Travel+Leisure, 13. august 2017, tilgjengelig her.

[116] FBI-rapport fra agent R.N. Hosteny, 25. september 1940.

[117] «Overnight Air Service to Mexico City to Start», Washington Evening Star, 26. februar 1940. Tilgjengelig her.

[118] FBI-rapport fra agent R.N. Hosteny, 25. september 1940.

[119] Ibid.

[120] «Smith Act-rettssaken og regjeringsinfiltrering av trotskistbevegelsen», Eric London, World Socialist Web Site, 8. desember 2016, tilgjengelig her.

[121] Puigventós på lokalisering 4 532.

[122] Ibid på lokalisering 4 546.

[123] Ibid.

[124] Barrón Cruz, s. 165.

[125] «Natalia Trotskij svarer på en stygg bakvaskelse», Socialist Appeal 26. oktober 1940.

[126] Luri, s. 245.

[127] «Natalia Trotskij svarer på en stygg bakvaskelse

[128] L. Mercader, G. Sanchez, My Brother Killed Trotsky (Moskva: Kuchkovopole, 2011 [russisk utgave]), s. 159.

[129] «Natalia Trotskij svarer på en stygg bakvaskelse

[130] Deutscher, s. 497.

[131] Ibid., s. 497 og 498.

[132] Ibid., s. 498.

[133] David North, «Trotsky's Last Year, Part SixWorld Socialist Web Site, 8. september 2020. Norsk oversettelse her

[134] Luri, s. 246.

[135] Ibid., s. 246 og 247.

[136] Se Trotskyana-biografien om Otto Schüssler, tilgjengelig her.

[137] Det meksikanske politiet staver jevnlig «Jacson» som «Jackson» og «Sylvia» som «Silvia».

[138] Barrón Cruz, s. 47.

[139] Ibid.

[140] Luri, s. 247.

[141] Barrón Cruz, s. 166.

[142] Ibid., s. 47 og 48.

[143] Joseph Hansen, «With Trotsky Until the End», Fourth International Magazine, oktober 1940, s. 117.

[144] Barrón Cruz, s. 48.

[145] Ibid.

[146] Ibid.

[147] Ibid., s. 53.

[148] Luri, s. 250 og 251.

[149] Gall, s. 354 og 255.

[150] Luri, s. 261.

[151] Ibid., s. 262.

[152] For eksempel forklarer Storbritannias nasjonale helsetjeneste: «De fysiske symptomene på et panikkanfall er forårsaket av at kroppen går i «slåss eller flukt»-modus. Når kroppen prøver å ta inn mer oksygen, blir pusten raskere. Kroppen frigjør også hormoner, eksempelvis adrenalin, som får hjertet til å slå raskere og musklene til å spennes.» Tilgjengelig her.

[153] Luri, s. 262.

[154] Ibid., s. 264.

[155] Ibid., s. 252.

[156] Ibid., s. 264 og 265.

[157] Ibid., s. 267 og 268.

[158] Sanchez Salazar, s. 149.

[159] Ibid., s. 141.

[160] Hansen, s. 116.