«Antiseparatist»-loven som er satt til å vedtas i den franske Nasjonalforsamlingen betyr et drastisk, autoritært skifte i Frankrikes politiske regime. Lovens 51 artikler river opp de demokratiske rettighetene som har vært gjeldende i over et århundre.
Der den kommer bare få uker etter Donald Trumps kuppforsøk i Washington må dette frontalangrepet på demokratiske rettigheter i Frankrike tas som en advarsel av arbeidere internasjonalt. Finansaristokratiet, som konfronterer voksende folkelig motstand mot kapitalisme og et raseri blant arbeidere og ungdommen mot en morderisk helsepolitisk orientering som har ført til to millioner dødsfall av Covid-19, forflytter seg i retning diktatur.
Regjeringen til den franske presidenten Emmanuel Macron presenterer sin lov som et våpen for å utrydde «separatist»-støtte for islamisme og terrorisme, og for å påtvinge lojalitet til staten og til dens høyreorienterte forbud mot muslimske hodeskaut. Sekularismeloven av 1905 skal omskrives – faktisk rives den i stykker – som etablerte skillet mellom kirke og stat, og «antiseparatistloven» innvilger staten utstrakt kontroll over organisering og finansiering av religiøse institusjoner, og vilkårlige fullmakter for å stenge hus for bønn. På tvers av Frankrike er ni moskéer allerede stengt, og 76 er truet med stenging.
Ved å bruke denne trusselen har han allerede pålagt Det franske muslimrådet et ydmykende nytt charter, som tvinger muslimer til å adlyde «nasjonal samhørighet» og «offentlig orden». Dette etablerer effektivt sett muslimer som en separat kategori statsborgere, underlagt en lojalitetsed. Det er umulig ikke å bli påminnet at fascistregimer i det 20. århundre oppmuntret til antisemittisk hat for å splitte arbeiderklassen og pålegge morderisk politikk.
Det ville forøvrig være galt å se denne loven som et angrep på rettighetene bare til muslimer eller andre troende. Artikkel 8 pålegger det fascistiske prinsippet at foreninger – det vil si organisasjoner som bedriver veldedighet, samfunnsgrupper og politiske partier, opprettet i henhold til betingelsene nedfelt i en lov av 1901 – er kollektivt ansvarlige for hvert av deres individuelle medlemmers handlinger.
Dette baner veien for vilkårlige forbud av kulturelle og politiske organisasjoner. Politiet kunne referere til enhver overtredelse begått av ett medlem av en forening for å erklære hele foreningen å være kriminell, forby den og potensielt rettsforfølge dens medlemmer. Det er et angrep på arbeiderklassen i sin helhet.
Som er tilfelle i hele Europa og internasjonalt, styringsklassen regelrett dyrker fascistkrefter. Innenriksminister Gérald Darmanin, 38, som hadde tilsyn med utarbeidelsen av lovproposisjonen, legger ikke skjul på sine fascistiske sympatier. På spørsmål om loven kan brukes til å forby partier, svarte Darmanin at han ikke ville straffeforfølge ytrehøyrepartiet Action française (AF), selv om det søker å styrte Republikken og erstatte den med et absolutt monarki, som før Den franske revolusjon av 1789. AF-medlemmer bekreftet senere at Darmanin var aktiv i deres parti i 2008, og senere ble med i partiet Republikanerne (LR) og deretter Macrons parti LRM – La République en marche.
Lovene av 1901 og 1905, som nå er i Macrons sikter, ble etablert i en kamp mot Action française – de mest hensynsløse intellektuelle forfekterne av politisk antisemittisme, monarkisme og, i siste instans, av antikommunisme og fascisme i Frankrike.
Action française ble grunnlagt i 1898 for å få holdt den jødiske offiseren kaptein Alfred Dreyfus fengslet etter hans urettmessige domfelling i 1894, på hærens falske spionasjeanklager, som var støttet av kirka. Sosialistbevegelsen, ledet av Jean Jaurès, spilte den førende rollen i kampen som etablerte Dreyfus uskyld. Action françaises knusende nederlag i Dreyfus-affæren la grunnen for vedtak av lovene i 1901 og 1905, som garanterte foreningsfrihet og religionsfrihet.
Under den andre verdenskrigen var Action française den politiske basen for det nazi-kollaborerende Vichy-regimet. Action française-leder Charles Maurras hyllet kollaboratør-diktatoren Philippe Pétains plassering ved makten i 1940, som en «guddommelig overraskelse». Etter krigen, da Pétain og Maurras ble dømt for landssvik, bemerket Maurras bittert at det var «Dreyfus’ hevn».
Med «antiseparatisme»-loven former Macron-administrasjonen nå Maurras hevn. Administrasjonen har lagt av seg sine foregivelser fra 2017-valget – at Macron var et «demokratisk» alternativ til den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen.
I 2018, midt under «gul vest»-masseprotester mot sosial ulikhet, hyllet Macron Pétain som «en stor soldat». Nå avviser administrasjonen offentlig masse-sentiment og oppfordringer fra det medisinske fagmiljøet for en ordre om søk-husly-hjemme mot Covid-19, og forfølger ei ytrehøyre linje. I forrige uke, under en live fjernsynsdebatt, angrep Darmanin Le Pen fra høyre, som «myk» på islam og ba henne ta «vitaminer».
Vendingen i retning av autoritarisme finner sted i kontekst av styringsklassens morderiske politiske retningslinje som respons på koronaviruspandemien. Som WSWS har forklart er Covid-19-pandemien et trigger event i verdenshistorien. For å få implementert sin morderiske politikk kultiverer styringsklassen internasjonalt fascistiske krefter og vender seg til autoritære styreformer.
Over hele Europa er lignende prosesser underveis. I Spania reagerte hæren på streiker i fjor, som tvang fram vedtaket av en nedstengingspolitikk, ved å konspirere for kupp og med rehabilitering av 1936-fascistkupplederen og diktatoren Francisco Franco. I Italia danner bankmannen Mario Draghi en «flokkimmunitet»-regjering, som inkluderer både ytrehøyrepartiet Lega og eks-stalinistpartiet Det demokratiske parti. Og det tyske borgerskapet trapper opp sine oppfordringer til opprustning og kampanjer for å rehabilitere nazistene.
Samfunnskraften som historisk ble mobilisert mot fascismen, og som i dag må mobiliseres igjen, er den internasjonale arbeiderklassen, i kamp på et sosialistisk program. Det å overvinne fascistiske angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter, drevet av bankenes profittinteresser, krever bygging av en bevegelse for å overføre makt til arbeiderklassen. En slik kamp kan ikke overlates til fagforeningsbyråkratiene og deres reaksjonære politiske allierte.
I Frankrike har pseudo-venstre partiene av den velstående middelklassen, som i 2017 stilltiende stilte seg bak Macron, nå støttet Macrons «flokkimmunitet»-politikk og «antiseparatist»-lov. Det stalinistiske Franske Kommunistpartiet og Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI), som i initielt kalte loven «ubrukelig og farlig» og et «rot av amalgamer» mot muslimer, stemmer nå over lovens artikler i parlamentet. Bundet til Macron og finansierte som de er av EUs pandemi-redningsaksjoner, forflytter de seg skarpt til høyre.
Macron-administrasjonens historikk har bekreftet vurderingen gjort av Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde initernsjonale (ICFI), under 2017-valget. Stilt overfor en andre runde mellom Macron og Le Pen, oppfordret PES til en aktiv boikott av valget, og understreket at Macron ikke var noe alternativ til Le Pen, og at det måtte bygges en politisk uavhengig bevegelse i arbeiderklassen mot hvem enn av kandidatene som vant.
Mot «flokkimmunitet» og fascistiske politiske orienteringer slåss Parti de l'égalité socialiste for å fornye i arbeiderklassen dens store tradisjoner for sosialistisk kamp.