Perspective

800 000 Covid-19-dødsfall i Europa: Kapitalisme, sosialt drap og saken for sosialisme

I går passerte de offisielle dødstallene av koronaviruspandemien på tvers av Europa 800 000.

Død av denne målestokken er et så enormt slag for samfunnet at det er vanskelig å ta inn over seg. Det er som om byene Frankfurt (753 056) eller Amsterdam (821 752) ble strøket av kartet. Tapet av liv har forbigått de totale tapene i slaget ved Verdun under første verdenskrig, eller antallet soldater som ble drept i det gigantiske slaget om Moskva i 1941 under nazistenes invasjon av Sovjetunionen.

På dette arkivbildet fra torsdag 18. februar 2021 administrerer en sykepleier Pfizer-BioNTech-vaksinen under starten av Covid-19-vaksinasjonskampanjen for de i høyere risikokategorier, ved et vaksinesenter i Overijse, Belgia. To måneder etter de første sprøytestikkene, sliter EU fremdeles med å få sin Covid-19-vaksinering i høygir. EU-ledere møtes torsdag den 25. februar 2021 for å prøve å sparke igang prosessen, ettersom nye virusvarianter gir grunn til bekymring for at de kan spre seg raskere enn Europas respons. [Foto: Eric Lalmand/Pool via AP, Arkiv]

Én av 529 mennesker har dødd av Covid-19 i Belgia, én av 545 i Tsjekkia, én av 558 i Storbritannia, én av 625 i Italia, én av 630 i Portugal og én av 646 i Bosnia. Der dødstallene stiger og fødselstallene kollapser, har forventet levealder falt i Vest-Europa for første gang siden andre verdenskrig: med 1,5 år i Italia, ett år i Spania og Storbritannia, og et-halvt-år i Sverige og Frankrike.

Titalls millioner i Europa har opplevd å miste sine kjære. I forrige måned hadde 63 prosent av spanierne, 59 prosent av polakkene, 58 prosent av italienerne, 57 prosent av britene og svenskene, 51 prosent av franskmennene og 34 prosent av tyskerne minst én pårørende eller en nær venn som har testet positivt. Hele 19 prosent i Spania og Polen, 21 prosent i Italia, 13 prosent i Storbritannia, 11 prosent i Frankrike, 10 prosent i Sverige og 8 prosent i Tyskland, så en slektning eller nær venn dø.

Titalls millioner arbeidere mistet jobben da økonomien falt med 11 prosent i Spania, 10 prosent i Storbritannia, 9 prosent i Italia, 8 prosent i Frankrike, 5 prosent i Tyskland og 3 prosent i Polen og Russland. Restauranter, teatre, treningssentre og andre små bedrifter er ikke sikre på når, eller om de noen gang vil kunne åpne igjen normalt. Studenter som har mistet deltidsjobber stiller opp for å motta mat og grunnleggende forsyninger fra veldedige organisasjoner eller andre foreninger.

Pandemien er imidlertid ikke bare en tragedie, men en omfattende og nesten helhetlig svikt i den sosiale ordenen. En styringsklasse som er fullstendig likegyldig for menneskelivet gjennomfører politiske orienteringer som utgjør hva det prestisjetunge medisinske tidsskriftet BMJ (British Medical Journal) nylig skrev, «sosialt mord».

I dag står det totale antallet bekreftede tilfeller av Covid-19 på 33,5 millioner, eller omtrent 5 prosent av Europas befolkning. Hver dag tester 100 000 mennesker eller flere positivt, og dødeligere varianter av viruset brer seg videre. Tsjekkia appellerte nylig om internasjonal hjelp, med landets sykehus overveldet, og de forventer å bli oversvømmet om to-til-tre uker. Landet mottok bare ett svar, fra Berlin, med tilbud om å motta kun ni pasienter.

Likevel, blant advarsler fra forskere om at et nytt oppsving av tilfeller på grunn av variantene er uunngåelig med mindre drastiske tiltak iverksettes, avviser kapitalistregjeringer over hele Europa beordringer om å søke-ly-hjemme, og forflytter seg til å eliminere de gjenværende sosiale distanseringstiltakene.

Storbritannias statsminister Boris Johnson anga tonen den 21. februar da han kunngjorde et «veikart» for en «irreversibel» heving av Storbritannias «siste nedstengning». I henhold til denne planen vil London ikke prøve å kontrollere virusets eksponensielle vekstrate med mindre betingelsene «risikerer et oppsving av sykehusinnleggelser». Johnson beordret kynisk britiske arbeidere til å «akseptere at det vil bli flere infeksjoner, flere sykehusinnleggelser og derfor dessverre også flere dødsfall» utover de 126 000 som allerede er registrert.

Berlin begynte å gjenåpne skoler over hele Tyskland på mandag, og spanske regionale myndigheter lemper på sosiale distanseringsrestriksjoner. Den franske presidenten Emmanuel Macron sjokkerte offentligheten i forrige måned ved å avvise en allment forventet landsomfattende nedstengningsordre som var anbefalt av forskere. Mens to-tredjedeler av franskmenn forventet en slik nedstengning skolerte Macron embetsfunksjonærer på et nasjonalt sikkerhetsrådsmøte: «Jeg har fått nok av forskere som besvarer mine spørsmål om variantene med bare ett scenario: en ny nedstengning.»

Med vaksineutrullinger som er håpløst forsinket vil ikke vaksinasjon stoppe ei bølge av nye dødsfall i de kommende månedene dersom en slik politikk følges. Andelen av befolkningen som bare har fått én av de to dosene av en vaksine, varierer fra 24 prosent i Storbritannia og 13,5 prosent i Serbia, til 4 prosent i Polen, 3 prosent i Tyskland, Frankrike, Spania og Italia, 2,8 prosent i Republikken Tsjekkia og 1,4 prosent i Russland.

Massespredning av viruset er ikke uunngåelig. Ved å følge medisinske fagpersoners oppfordringer om streng kontaktsporing og hold-dere-hjemme ordre, begrenset noen få land som Kina, Taiwan og Vietnam smitten dramatisk. I Europa dømte imidlertid finansaristokratiets politiske representanter unødvendig hundretusener til døden.

Kampen mot pandemien krever politisk mobilisering av arbeiderklassen mot kapitalismen, som underordner menneskelivet til privat profitt og imperialistmaktenes reaksjonære nasjonale geopolitiske interesser.

De første nedstengningene som ble pålagt over store deler av Europa våren 2020 ble vedtatt på grunn av ei bølge av spontanstreiker over Italia, som bredte seg til andre land, og inkluderte Spania, Frankrike og Storbritannia. «I alle industrisektorer ... er det et ekstremt brutalt skifte i arbeidernes holdninger,» skrev den gangen Patrick Martin, visepresident for Medef, Frankrikes viktigste arbeidsgiverforbund (Mouvement des entreprises de France). Martin beskyldte arbeidere for å «overreagere» mot Covid-19, og advarte om at ledelsen «ikke lenger kan fortsette produksjonen på grunn av press fra arbeiderne».

Mens arbeiderklassen mobiliserte for å forsvare livet arbeidet europeiske kapitalistfunksjonærer og mediene for å forsvare profitter og død. De oppfordret til å få slutt på nedstengninger og opprettholde ikke-essensiell produksjon, for dermed å holde profittene flommende til bankene. Storbritannias øverste vitenskapelige rådgiver Patrick Vallance la fram Europas «flokkimmunitet»-strategi, der han sa det er «ikke ønskelig» å stoppe spredningen av Covid-19, og oppfordret til «litt immunitet i befolkningen for å beskytte oss selv i framtiden».

I Tyskland, der det i fjor sommer ble bekjentgjort et gradert notat fra innenriksdepartementet som estimerte at å la Covid-19 spre seg ville føre til over 1 million dødsfall, fordømte Bundestagpresident Wolfgang Schäuble synspunktet om at «alt må ta andreplass etter beskyttelsen av livet». Han erklærte rett ut at Tysklands grunnlov «fritar oss ikke fra å måtte dø».

Da de avsluttet fjorårets initielle nedstengning utformet de offisielle europeiske embetsrepresentantene redningsaksjoner på flere billioner euro, og spadde enorme summer offentlig formue over til finansaristokratiet. Bankredninger på € 1,25 billioner fra Den europeiske sentralbanken (ECB) og £ 645 milliarder fra Bank of England (BoE), og selskapsredninger på € 750 milliarder fra EU og £ 330 milliarder i Storbritannia, sendte aksjemarkedene til værs. Europas rikeste individ, den franske milliardæren Bernard Arnault, så sin formue øke med € 30 milliarder.

Finansaristokratiets grådighet kan ikke skilles fra imperialistmaktenes kamp om å dominere verdensmarkedene. Le Monde advarte for risikoen for «Kina-sentrisk globalisering», og støttet Trumps «flokkimmunitet»-politikk som «alternativet ‘business first’, som ofrer en del av egen befolkning for ikke å overlate kinesisk makt et åpent felt». EU gikk derpå hen til å ofre sin befolkning.

Tyske og franske fagforeninger undertegnet på EUs redningspakker, der de velstående middelklassekreftene i fagforeningsbyråkratiene og pseudo-venstre-partiene så deres aksjeporteføljer svulme. Det «venstrepopulistiske» partiet Podemos implementerte «flokkimmunitet»-politikken innenfra den spanske regjeringen.

Alle disse organisasjonene støttet styringsklassens universelle politiske orienteringer for tilbake-til-arbeid og tilbake-til-skolen. Siden i fjor sommer holdt de arbeidere på jobb og de fleste ungdommer på skolene, selv da regjeringer gjeninnførte falske «nedstengninger» da Covid-19-tilfeller begynte å eksplodere i november. De tok stikkordet fra Macrons uttalelse i september: «Vi må lære å leve med viruset.»

Konsekvensene er nå klare å se. Europeiske helsevesener, strippet nakne av flere tiår med innstramminger siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, viste seg å være ute av stand til å spore, isolere og begrense viruset, selv etter at siste vårs nedstengninger opprinnelig brakte Covid-19-tilfeller ned til bare noen få tusen per dag.

Fiksert på å forsvare deres formuer og likegyldige overfor massedød, har styringsklassen i de største europeiske landene intensivert deres fascistiske politikk. Offiserer i Spania, opprørt over streikene i mars, med krav om nedstengning av ikke-essensielle fabrikker, erklærte deres lojalitet til fascismen og planene om et kupp for å skyte «26 millioner» mennesker. Macrons innenriksminister Gérald Darmanin, et tidligere medlem av det høyreekstreme Action française, innførte lover for å forby filming av politi og for å regulere islam, og satte scenen for intensivert politiundertrykking av protester, og appellerer til antimuslimsk hat.

Arbeiderklasseopposisjonen tiltar igjen over hele Europa. De siste månedene har streiker av italienske arbeidere i offentlig sektor, franske læreres spontanstreiker mot tilstedeværende klasseromsundervisning, industriaksjoner ved fabrikker i Spania og videre truet med arbeidsnedleggelser, og det er en tiltakende radikalisering av ungdommen og studentene mot politistatstiltak. For å føre denne kampen må det imidlertid trekkes politiske konklusjoner.

Pandemien markerer et historisk vendepunkt. Den europeiske kapitalismen er diskreditert – dens styringseliter, dens korporatistiske fagforeningsbyråkrater som fungerer som redskaper for staten og dens pseudo-venstrepartier. Det å bekjempe pandemien fordrer å bygge en sosialistisk bevegelse i den internasjonale arbeiderklassen, uavhengig av fagforeningene og de etablerte partiene. Bare dette kan forberede for overføringen av statsmakt til arbeiderne, for å føre en internasjonal, vitenskapelig basert kamp mot den globale Covid-19-pandemien.

Loading