Etterslep av lønnsutbetalinger har vært et alvorlig og vedvarende anliggende som har konfrontert millioner av arbeidere i Kina siden den kapitalistiske restaureringen i 1978. I løpet av året 2020 var det ifølge arbeidslivsbulletengen China Labour Bulletin minst 660 kollektive arbeiderprotester mot lønnsrestanser, som dekket nesten alle provinsene. Fra kartet Arbeideres-rop-om-hjelp [‘Workers’ Calls-for-Help Map], som sporer individuelle arbeideres forsøk på å appellere om hjelp på sosiale medier, er det registrert 207 saker relatert til etterslep av lønnsutbetaling siden september 2020. Disse meldingene er så absolutt en undertelling ettersom mange klager ikke rapporteres i lokale nyheter eller på sosiale medier.
Arbeideres kamper, samtidig med allerede opphetede sosiale spenninger, anses av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) som en alvorlig trussel. I januar 2020 undertegnet statsminister Li Keqiang hyklersk en forskrift som skal forsikre at migrantarbeidere får deres rettmessige lønninger. I virkeligheten har KKP-regimet de siste årene utdypet angrepene på arbeideres demokratiske rettigheter, og brukt alle midler for å forhindre dem fra å kreve ubetalte lønninger – gjennom lovgivning, trakassering og arresteringer.
I november 2019, i et tilfelle der bygningsarbeidere gikk til sak mot ubetalte lønninger, avsa Folkets Høyesterett [Supreme People's Court] en rettsbeslutning som i betydelig grad økte vanskelighetene arbeidere står overfor når de skal prøve å få utbetalt utestående lønninger. Rettskjennelsen tillot i all hovedsak arbeidere bare å kunne kreve lønn betalt av en mellommann eller agent som er underleverandør for et arbeidsprosjekt, og nektet arbeidernes rett til å kreve lønnsrestanser utbetalt av selskapet som er hovedentreprenør.
Nærmere bestemt hadde selskapet Mingfa, et eiendomsselskap i Huai’an, Jiangsu, i 2016 en kontrakt for å utføre et byggeprosjekt for et annet selskap som heter Fujian Sihai Construction. Faktisk ble prosjektet gjennomført av en person, Peng, som var tilknyttet Sihai, men ikke var ansatt der. Peng engasjerte ikke sitt eget konstruksjonsteam, men satte i stedet ut prosjektet på kontrakt til ei gruppe bygningsarbeidere.
Eiendomsselskapet betalte imidlertid ikke for byggingen slik det var angitt i kontrakten. Derfor saksøkte lederen for gruppa av bygningsarbeidere Peng og Sihai Construction og krevde det utestående restbeløpet på 359 849,50 RMB (NOK 473 274). Folkets Høye Domstol [The High People’s Court] i provinsen Fujian (der Sihai Construction er basert) besluttet til bygningsarbeidernes fordel, og utstedte et pålegg om å håndheve denne utbetalingen.
I tvangsfullbyrdelsesordren fastslo imidlertid provinsens Folkets Høye Domstol at verken Peng eller byggefirmaet hadde noen eiendeler som kunne brukes til å betale arbeidernes utestående fordringer, og implementerte begrensninger på store utgifter for Peng. Som resultat, til tross for den gunstige rettskjennelsen, fikk til slutt ikke bygningsarbeiderne deres utestående lønninger.
Byggearbeiderne anket senere til Folkets Høyesterett [Supreme People's Court], Kinas øverste rettsinstans, og krevde at eiendomsselskapet Mingfa også måtte holdes ansvarlig, i det minste delvis, for utbetalingen av deres ubetalte lønninger. Høyesteretten bestemte imidlertid at bygningsarbeiderne bare hadde en arbeidsrelasjon med Peng, som var var mellommann og satte prosjektet ut til dem som underentreprise, men at dette ikke utgjorde en kontraktsrelasjon med Peng. Domstolen erklærte derfor at Peng, i en snever juridisk forstand, var «gjennomføreren av byggearbeidet», og ikke bygningsarbeiderne. Siden bare «gjennomføreren av byggearbeidet» har rett til å kreve betaling fra den opprinnelige entreprenøren, Mingfa, hadde bygningsarbeiderne ingen rett til å kreve de ubetalte lønningene direkte fra Mingfa.
Denne rettskjennelsen har vidtrekkende implikasjoner for arbeidere, og stenger av de allerede svært begrensede virkemidlene arbeidere har for å kreve ubetalte lønninger. Sysselsetting av arbeidere via underleverandører er veldig vanlig i byggebransjen. Lønnsetterslep finner veldig ofte sted, der 54 prosent av protestene rapportert av China Labour Bulletin i 2020 var fra bygningssektoren. Som en advokat fra Universitetet i Wuhan kommenterte, vil denne rettskjennelsen «i praksis utvilsomt få katastrofale konsekvenser».
Arbeidere som krever deres lønninger, blir ikke bare undertrykt av rettsvesenet, men blir også angrepet og trakassert av staten via mediene.
De siste månedene har det dukket opp forskjellige artikler som fordømmer arbeideres protester for å kreve deres lønninger. Eksempelvis, da det den 20. januar ble rapporterte om en protest fra mer enn 20 bygningsarbeidere som krevde deres ubetale lønninger, ble de karakterisert i flere lokale medier som å ha «marsjert illegalt», og mediene beskyldte den ledende arbeideren for «med vilje å tilskynde andre arbeidere til protester».
Politiet har også brutalt grepet inn i mange arbeideres protester. Syv arbeidere ble arrestert i flere uker etter den nevnte januar-protesten i provinsen Guangdong. En annen arbeider i provinsen Jiangsu, som truet med å hoppe ut av et krantårn med mindre han fikk utbetalt hans rettmessige lønn, ble også arrestert av det lokale politiet i ti dager. Politiet har også avgitt uttalelser om at det ville være «nulltoleranse» mot framtidige forsøk av migrantarbeidere på å kreve utbetalt deres lønninger gjennom «ondsinnede virkemidler».
Slike uttalelser er opprørende. Ingenting gjøres med de virkelige kriminelle – arbeidsgiverne som ikke utbetaler lønningene som arbeiderne er avhengige av. Forøvrig, arbeidere tyr til protester fordi det ikke er noen «velvillige» veier å gå for å bli betalt det de har tjent.
Byen Tongxiao i provinsen Zhejiang har gått enda lenger, med en nylig forskrift som ble publisert den 7. februar, der det opprettes ei svarteliste for ansatte som viser «abnormaliteter» i arbeidstvister. Kriteriene for «abnormaliteter» inkluderer: Det å søke voldgift ved samme arbeidsdepartement mer enn fem ganger i løpet av året, sende inn mer enn 10 klager til det samme trygdekontor i løpet av tre år, og appellere til samme trygdekontor med krav om lønn mer enn tre ganger hvert år. Den personlige informasjonen til enhver svartelistet arbeider blir publisert på byrettens offisielle nettside og gjennom sosialmedier. Denne informasjonen vil også bli sirkulert gjennom de lokale arbeidsmarkedene.
Til tross for påstanden om å «regulere det lokale arbeidsmarkedet med juridiske virkemidler» tjener denne antiarbeiderklasse-forskriften tydeligvis til å intimidere og mobbe arbeidere, for å forhindre enhver opposisjon fra å bli uttalt.
Kilden til den utbredte praksisen med å unnlate å utbetale lønninger er ikke bare individuelle bedriftseieres og byggeprosjektentreprenørers grådighet og kriminalitet. Undertrykkingen av arbeidernes protester over ubetalte lønninger utføres med aktiv involvering av politiet, mediene og rettssystemet – kort sagt det stalinistiske KKP-statsapparatet, som beriker seg på undertrykkingen og utbyttingen av arbeiderklassen.