USAs president Joe Biden fornyet tirsdag formelt erklæringen om en nasjonal nødssituasjonstilstand initiert av Obama-administrasjonen i 2015, og stemplet Venezuela som en «uvanlig og ekstraordinær trussel mot USAs nasjonale sikkerhet og utenrikspolitikk».
Denne erklæringen, som ble opprettholdt under Trump-administrasjonen, er det juridiske grunnlaget for en rekke drakoniske og eskalerende ensidige amerikanske økonomiske sanksjoner, med siktemål å sulte den venezuelanske befolkningen til underkastelse og å oppnå regimeskifte i Caracas.
Forhåpninger uttrykt av Venezuelas president Nicolás Maduros regjering om at Washington ville lempe sin politikk med valget av Biden – Maduro hevdet offentlig at han hadde lest Bidens innvielsestale «tre ganger»! – har raskt vist seg feilslåtte.
USAs utenriksminister Antony Blinken, som under hans bekreftelseshøringer avviste enhver mulighet for forhandlinger med Maduro-regjeringen, snakket tirsdag med Washingtons høyreorienterte marionett Juan Guaidó, der han tiltalte ham som «midlertidig president» og erklærte USAs intensjon om å «samarbeide med likesinnede allierte. ... for å øke multilateralt press og presse på for en fredelig, demokratisk overgang,» dvs. få gjennomført et regimeskifte.
Reuters siterte samtidig en ikke-navngitt offisiell embetsrepresentant i Det hvite hus som sa at Biden-administrasjonen har «ingen hast» med å lette «maksimalt press»-sanksjonsregimet som ble innført under Trump, med det siktemål å blokkere Venezuelas oljeeksport og lamme landets økonomi. Embetsrepresentanten hevdet at sanksjonene inkluderte unntak for humanitære forsyninger, og sa at det venezuelanske folkets lidelser skyldtes at Maduro-regjeringen «aktivt forhindret leveringen av humanitær bistand».
Denne løgnen ble avslørt av en FN-utsending som meldte en skoldende fordømmelse av innvirkningen av USAs og EUs sanksjoner, etter et 12-dagers besøk i landet i forrige måned.
Alena Douhan, en av FNs spesialrapportører for menneskerettigheter, oppfordret til en umiddelbar oppheving av de økonomiske sanksjonene og til at regjeringene i USA, Storbritannia og Portugal øyeblikkelig måtte gi Caracas tilgang til milliarder av dollar av Venezuelas finansmidler som er frosset i disse landene, slik at de kan brukes til å lindre den humanitære katastrofen som rammer det søramerikanske landet.
Douhan, en hviterussisk advokat, uttalte at hennes foreløpige funn var at både den amerikanske erklæringen fra 2015 om en nasjonal nødssituasjonstilstand og de påfølgende rundene med eskalerende sanksjoner bryter med «internasjonal lov» og «prinsippet om staters suverene likestilling», samtidig som de utgjør «en intervensjon i Venezuelas innenriksanliggender».
FN-representanten uttalte at innvirkningen av sanksjonene har skapt «økonomiske og humanitære kalamiteter», med en spesielt «ødeleggende konsekvens» for landets fattige.
Hun sa at konsekvensen av sanksjonene og frysingen av Venezuelas eiendeler for helsevesenet hadde «resultert i utbrudd av malaria, meslinger og gul feber, og opportunistiske infeksjoner,» og hun la til at mangel på ressurser hadde «forhindret transplantasjoner av lever og beinmarg for 53 venezuelanske barn».
Denne innvirkningen har blitt forsterket av Covid-19-pandemien. «Gjentatte avslag fra banker i USA, Storbritannia og Portugal om å frigjøre venezuelanske eiendeler, selv for å kjøpe medisiner, vaksiner og verneutstyr ... forhindrer Venezuela fra å respondere på Covid-19-nødssituasjonen.» Landet har hittil registrert mer enn 140 000 tilfeller og 1 358 dødsfall av Covid, men med knapt en
tiendedel av testingen sammenlignet med USA er de reelle tallene utvilsomt langt høyere.
Sanksjoner mot energisektoren har resultert i drivstoffmangel som «forverrer utfordringene med å få levert mat og medisinsk utstyr – spesielt til avsidesliggende områder», rapporterte Douhan, samtidig som det «forverrer det venezuelanske folkets matusikkerhet».
Hun pekte også på effekten av sekundære sanksjoner, som resulterer i utenlandske selskapers og finansinstitusjoners «overdrevne samsvar» med sanksjonene, der de nekter å håndtere Venezuela, selv for kjøp eller finansiering av humanitære forsyninger, av frykt for å pådra seg Washingtons gjengjeldelser. Resultatet har vært at banker har nektet å overføre midler, eller de har belastet ublue gebyrer som skrur opp prisene på alle importerte varer.
FN-representanten konkluderte med at sanksjonsregimet «hadde en enorm innvirkning på tilgangen til retten til liv, til utdanning, til mat, medisiner og alle andre av livets rammevilkår».
James Story, USAs ambassadør til Venezuela, som opererer fra nabolandet Colombia, et senter for høyreorienterte eksilkomplotter mot regjeringen i Caracas, avviste FN-rapporten og hevdet at alle Venezuelas kriser har opphav i «regimets korrupsjon».
Venezuelas forsvarsminister general Vladimir Padrino beskyldte i et intervju på det statseide fjernsynsnettverket Venezolana de Televisión (VTV) den 28. februar den kolombianske regjeringen for å ha samarbeidet med Washington og dets etterretningsagenturer, deriblant CIA, FBI og DEA, i forsøk på å oppildne til splittelser og opprør innen det venezuelanske militæret. Padrino sa at over 600 medlemmer av FANB, Venezuelas væpnede styrker, hadde vært kontaktet av kolombianske og amerikanske agenter som forsøkte å vende dem mot regjeringen.
Slik bestrebelser har så langt vist seg å være mislykkede. Guaidós forsøk i april 2019, med Washingtons støtte, på å utløse et militærkupp resulterte i en fullstendig fiasko, som førte til fordampingen av støtte til «den midlertidige presidenten». Tilsvarende endte et invasjonsforsøk via sjøveien fra Colombia i mai i fjor, støttet av Guaidó og ledet av amerikanske leiesoldater, med at inntrengerne enten ble drept eller tatt til fange så snart de gikk i land.
Likevel fortsetter Washington sine militære trusler mot Venezuela, i tillegg til sanksjonene, og opprettholder utplasseringen av den største militærstyrken på den vestlige halvkula siden invasjonen av Panama i 1989, under påskudd av å bekjempe narkotikahandel. US SOUTHCOM, som fører tilsyn med amerikanske militæroperasjoner i regionen, kunngjorde i slutten av forrige måned enda et sett med felles amerikansk-kolombianske militærøvelser.
Mens Guaidó beholder Washingtons sponsing, med titalls millioner dollar som blir slust gjennom hans og hans kammeraters hender, nyter han stadig mindre folkelig støtte i selve Venezuela, og en rekke regjeringer har droppet fiksjonen om at han er den «midlertidige presidenten» av noe som helst.
Store deler av den høyreorienterte opposisjonen har også avvist hans lederskap, og til tross for Washingtons formaninger planlegger de å delta i guvernør- og lokalvalg som blir organisert av Venezuelas regjering senere i år.
Maduro-regjeringen forsøker å innynde seg med disse elementene fra det venezuelanske høyre, sammen med venezuelansk og utenlandsk kapital. Den har etablert en «Dialog, fred og forsonings»-kommisjon i nasjonalforsamlingen, med det formål å oppnå en innordning med big business-lobbyen FEDECAMARAS.
Mens Maduro-regjeringen uforbeholdent oppfyller sine gjeldsbetalinger til utenlandske banker og tilbyr fulle skattefritak for utenlandske oljeselskaper, har den fulle byrden av Venezuelas mangeårige og utdypende økonomiske krise blitt lagt på arbeiderklassens rygg. Arbeidere har blitt utsatt for strukturtilpasningsprogrammer, utviskingen av arbeiderrettigheter og undertrykking av deres kamp mot ødeleggelsen av levestandarder og sysselsetting.
Maduro-regjeringen banket sent i fjor gjennom sin «Antiblokade lov», der den kaster over bord de borgerlige nasjonalistiske politiske orienteringene som pretensjonene om «det 21. århundrets sosialisme» var basert på under Maduros forgjenger Hugo Chávez. Denne lovgivningen, solgt som et middel for å motvirke Washingtons sanksjonsregime, har som siktemål å besørge de mest attraktive betingelsenser for internasjonal kapital, og tillater private investorer å ta kontroll over nasjonale industrier og gir myndighetene fullmakter til å oppheve tidligere restriksjoner på utenlandsk eierskap, også i den strategiske energisektoren, som ble nasjonalisert lenge før framveksten av chavismo. Som en av lovens klausuler sier er dens mål å «stimulere eller være til fordel for delvis eller fullstendig deltakelse, ledelse og operasjon av den nasjonale og internasjonale private sektoren i utviklingen av den nasjonale økonomien».
Maduro-regjeringens tilrettelegging for både det venezuelanske høyre og for verdensimperialismen er drevet av dens viktigste bekymring: En utfordring nedenfra for rikdommen og privilegiene til sektorene av det venezuelanske borgerskapet som utgjør dens hovedstøttegrunnlag.
Washington vil imidlertid ikke være fornøyd før de er i stand til å få installert et amerikansk marionettregime i Caracas. Aggresjonen mot Venezuela er drevet av amerikansk imperialismes besluttsomhet om å motvirke voksende kinesisk og russisk innflytelse i sin egen «bakgård». Etter å ha motarbeidet Trump fra høyre, som for «myk» overfor Moskva og Beijing, vil Demokratene ved makten i Washington bare eskalere den imperialistiske aggresjonen i Latin-Amerika.
Som Maduros høyreorienterte politikk og overtyrer overfor imperialismen gjør klart kan forsvaret av de venezuelanske massene mot imperialistisk aggresjon og kapitalistiske innstramminger bare føres vellykket fram ved å opponere mot alle av borgerskapets fraksjoner, og mobilisere arbeiderklassen uavhengig på grunnlag av et internasjonalistisk og sosialistisk program.