For ett år siden begynte en tidlig manifestering av arbeiderklassens motstand mot styringsklassens morderiske respons på Covid-19-pandemien med ei rekke spontanstreiker i Italia. I løpet av den neste uka spredte streikene seg til andre europeiske land og til Nord- og Sør-Amerika.

På det tidspunktet raste den dødelige sykdommen i Nord-Italia, og antallet tilfeller steg i USA og over hele verden. Italias statsminister Giuseppe Conte motsatte seg ethvert krisesituasjonstiltak, selv om tallet på dødsofre nærmet seg 500 og han snart skulle kalle inn lastebiler fra hæren for å få fraktet døde i Bergamo til omkringliggende krematorier. Den 9. mars kunngjorde Conte endelig en

delvis nasjonal nedstengning. Conte bøyde seg imidlertid for kravene fra det store industriforbundet Confindustria, og tillot at fabrikker og andre store arbeidsplasser kunne forbli åpne.

Dagen etter, tirsdag 10. mars, begynte streikbølga der tusenvis av bilarbeidere ved Fiat Chryslers (FCA) fabrikkanlegg Pomigliano i Napoli, som var tvunget til å holde seg ved samlebåndet for å produsere Alfa-Romeo-luksusbiler, spontant la ned arbeidet for å protestere mot utrygge betingelser.

Neste dag, onsdag 11. mars, kunngjorde FCA den midlertidige nedstengningen av Pomigliano-anlegget, i tillegg til andre fabrikker i Melfi, Atessa og Cassino. Ledelsen gjorde det imidlertid klart at produksjonen skulle gjenopptas innen den 14. mars, etter at anleggene var «desinfisert».

I løpet av de tre neste dagene spredte spontanstreiker seg over Italia, ved stålverkene i Bergamo, Brescia og Genova; på skipsverftene i Liguria og Electrolux-fabrikken i Treviso; på bildelfabrikken i Cormano; Amazon-varelagre i provinsene Piacenza og Rieti, og fjærfe- og kjøttforedlingsvirksomhetene i Po-dalen.

«Arbeiderne streiker mot koronaviruset, eller rettere sagt mot regjeringen som holder fabrikkene åpne til tross for koronaviruset,» skrev Corriere della Sera.

Arbeidernes opposisjon spredte seg raskt internasjonalt. Torsdag 12. mars la Royal Mail-arbeidere ned arbeidet ved flere London-anlegg, over sikkerhetsbetingelser. I Canada, på andre siden av Atlanterhavet, stoppet Fiat Chrysler-arbeidere ved fabrikkanlegget Windsor i Ontario produksjonen samme dag som FCA-ledelsen erkjente det første Covid-19-tilfellet på et nordamerikansk fabrikkanlegg i Indiana. Produksjonen ble gjenopptatt neste dagen først etter intervensjon fra provinsen Ontarios arbeidsminister og fagforeningen Unifor.

Som i Italia og Storbritannia skulle arbeidernes aksjoner i Canada og USA ta form av et opprør mot fagforeningene, som holdt arbeidere i fabrikkene til tross for spredningen av den dødelige sykdommen.

Samtidig som United Auto Workers (UAW) sendte deres topp-personal hjem for å jobbe online, advarte UAW arbeidere mot å «spre rykter» om utbrudd i fabrikkene, og ba dem vaske hender og «unngå kontakt med andre, i en omkrets av to-til-tre fot, om mulig.» Arbeidere som arbeider skulder ved skulder i fabrikkene fordømte disse uttalelsene med forakt, der en Indiana-arbeider sa at både UAW og selskapet «gir blanke faen i oss, eller våre familier».

Innen mandag 16. mars la arbeiderne ved Warren Truck Assembly Plant, i forstaden til Detroit ned redskapene i lakkeringsavdelingen, der minst fire arbeidere skulle dø av sykdommen. Tidligere samme dag gikk 5 000 arbeidere ved Mercedes Benz-fabrikken i Vitoria i Baskerland, Spania,

spontant ut i streik mot utrygge betingelser.

Tirsdag 17. mars nektet arbeidere ved girkassefabrikken FCA Transmission i Tipton, Indiana, like utenfor Kokomo, å betjene deres maskiner, sammen med Lears setefabrikk i Hammond, Indiana. Samme dag gjennomførte bussjåfører i Detroit en sykemeldingsaksjon. Innen kvelden kunngjorde UAW at de hadde en avtale med Big Three-bilprodusentene om rullerende midlertidige nedstengninger. Arbeidere ved bilsammenstillingsanlegget Sterling Heights Assembly Plant (SHAP), i en forstad til Detroit – et av de største bilproduksjonsanleggene i USA – stoppet noen timer senere produksjonen, uten noen tillit til UAW.

Onsdag 18. mars videreførte tidligskiftet på SHAP deres arbeidsaksjon og fikk tilslutning fra arbeidere ved Jefferson North Assembly Plant og Dundee Engine Plant i nærheten av Ann Arbor, Michigan, og Toledo Assembly Complex i Ohio, der grunnplanarbeidere stormet inn i UAW-kontorene for å fordømme fagforeningsfunksjonærene. Innen tidlig ettermiddag kunngjorde Big Three-bilprodusentene nedstengning av deres fabrikker, der de hevdet at dette ble gjort på grunnlag av selskapenes og UAWs felles bekymring for arbeidernes sikkerhet.

Dagen etter, torsdag 19. mars, brøt det ut [engelsk tekst] spontanstreiker i callsentre på tvers av hele Brasil, der arbeidere fra det italienskeide selskapet ImaViva erklærte: «Vi skal ikke dø her i våre avlukker!» Streiken fant sted tre dager etter at foretakets 2 800 arbeidere i Palermo i Italia streiket etter et bekreftet Covid-19-tilfelle, som tvang fram nedstengningen av tilstedeværende drift.

Det var ei rekke vesentlig aspekter ved denne bølga av kamper. Først og fremst var det dens globale karakter. Pandemien er en iboende global krise, og Covid-19-viruset hverken respekterte eller respekterer noen internasjonale grenser. Arbeidere på tvers av hele Europa og de amerikanske kontinentene responderte i et forsøk på å redde liv, framfor selskaps- og finanselitens profittinteresser.

For det andre, disse kampene oppsto da pandemien fortsatt var i dens tidlige stadier. Den 10. mars var det verdensomspennende totaltallet for pandemiens dødsofre anslagsvis 6 500. Innen slutten av mars hadde det steget kraftig til 45 000. I USA kom det første registrerte dødsfallet helt i slutten av februar, og spontanstreikene ved bilanleggene brøt ut da det nasjonale dødstallet nærmet seg 100.

Ett år senere står det globale dødstallet på svimlende 2,6 millioner mennesker, derav bare i USA mer enn 538 000.

For det tredje, mens de selskapseide nyhetsmediene gjorde alt hva de kunne for å opprettholde en blackout på rapportering om arbeidernes utbredende motstand, besørget World Socialist Web Site detaljerte beretninger om streikbølga. Men vi ikke bare rapporterte om disse kampene. WSWS og Socialist Equality Partier over hele verden oppfordret arbeidere aktivt til å ta uavhengig initiativ for å redde liv. Uttalelsen [engelsk tekst] den 14. mars fra SEP (US), «Steng bilindustrien for å stoppe spredningen av koronavirus!» ble sett mer enn 130 000 ganger.

Arbeiderklassens initielle handling – som i USA inkluderte 260 streiker og arbeidsaksjoner utløst av pandemien, og som involverte et bredt utvalg av arbeidere, fra 1. mars til 31. mai – tvang fram de delvise nedstengningene av næringsvirksomheter og skoler, og reddet utallige liv.

Disse handlingene var av enorm betydning, men de forble i vesentlig grad uten koordinering. Mens arbeidere bestrebet seg på å få pålagt en politisk orientering som skulle redde liv, ble de ikke ledet av et system av uavhengige arbeiderorganisasjoner, eller guidet av et klart politisk perspektiv og program.

Styringsklassen responderte med å gå på offensiven. Ved slutten av mars vedtok Kongressen i USA redningspakka som gikk under navnet CARES Act, med nesten enstemmig oppslutning fra Republikanerne og Demokratene, ei redningspakke som finansierte utdelingen av anslagsvis $ 4 billioner til Wall Street og storselskapene. Den begrensede økonomiske støtten som inngikk i CARES Act til arbeidere, ble anvendt for å kjøpe styringsklassen tid til å iverksette en systematisk kampanje for å få gjenåpnet skoler og arbeidsplasser, med støtte fra fagforeningene, basert på slagordet at «kuren må ikke bli verre enn sykdommen».

Dette ble ledsaget av promoteringen av fascistiske krefter som krevde en stopp for nedstengninger, deriblant bevæpnede høyreorienterte militsers 30. april-storming av Capitol-bygningen i delstaten Michigan, en generalprøve for 6. januar-kuppforsøket.

Midt under denne utviklingen fremmet World Socialist Web Site og Socialist Equality Partier over hele verden et program for å stoppe pandemien. Den 28. februar, da dødsofrene bare utgjorde 3 000, meldte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale en uttalelse som oppfordret til en «globalt koordinert nødrespons til koronaviruspandemien», inkludert mobiliseringen av hele verdens sosiale og vitenskapelige ressurser for å stoppe sykdommen.

Den 17. mars, da USAs dødstall var 170, publiserte Nasjonalkomitéen for SEP (USA) en uttalelse med tittelen «Hvordan bekjempe COVID-19-pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen.» Uttalelsen etterlyste «umiddelbar nedstengning av alle skoler, ikke-essensielle fabrikkanlegg og andre arbeidsplasser, med full inntektsdekning for arbeidere som blir berørt: Ingen arbeidere skal forventes å sette deres liv i fare.»

Det er et unektelig faktum at dersom de politiske retningslinjene som ble fremmet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) hadde blitt implementert, da kunne hundre-tusenvis, til-og-med millioner av liv, vært reddet.

Ett år senere står arbeiderklassen ved et veiskille. Over hele verden blir de gjenværende restriksjonene hevet. Boris Johnson gjenåpnet Storbritannias skoler på mandag. Titusenvis av lærere og skoleelever, deriblant high school-elever i New York City, blir gjetet tilbake til skolene av Biden-administrasjonen, og med støtte fra de korporatistiske fagforeningene, og dét samtidig med at eksperter advarer for at ei pandemibølge av «orkan»-styrke kan ramme i løpet av de neste fire-til-seks ukene.

Arbeiderklassen må smi et nytt politisk lederskap og bygge grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningene, for å forlange streikeaksjoner for å få stengt ned skoler og all ikke-essensiell produksjon, og full kompensasjon for arbeidere og småbedrifter, inntil befolkningen er bredt vaksinert, og pandemien er brakt under kontroll.

Dette må kombineres med kampen for et sosialistisk program, inkludert eksproprieringen av pandemiprofitører, en radikal omfordeling av rikdom og en massiv tilførsel av de ressurser som er nødvendige for testing, kontaktsporing, vaksinering og andre helsetjenester nødvendige for å utslette Covid-19.