I en serie razziaer gjennomført før daggry søndag morgen henrettet politiet på Filippinene ni ubevæpnede aktivister, som de anklaget for å være «kommunistiske terrorister». Politidrapene, som pressen nå referert til som «Bloody Sunday», fant sted to dager etter at president Rodrigo Duterte holdt en tale der han instruerte militæret og politiet til å «drepe alle kommunister, og ikke bry dere om menneskerettighetene».

De drepte aktivistene var alle medlemmer av legale organisasjoner i den sørlige regionen Tagalogi på Luzon. De var organiserere i lokalsamfunn, fagforeningsledere og menneskerettighetsaktivister. De fleste av dem ble drept i deres egne hjem.

Detaljene om hva som skjedde gjenstår å avklare, men stadig mer blir kjent. Det bredere omrisset er imidlertid entydig klart, og det er uhyrlig.

Manny Asuncion var en organiserer for Bagong Alyansang Makabayan (BAYAN, New Nationalist Alliance). En talsperson for Anakbayan Southern Tagalog, en ungdomsorganisasjon tilknyttet BAYAN, berettet at rundt 30 politimenn stormet inn i hans hjem kl. 5:30 om morgenen. De beordret hans kone og en tilstedeværende å forlate.

Asuncions kone rapporterte at hun hørte ca. 10 skudd, og deretter så «hans kropp bli slept ned trappene. Det var ikke engang ei båre.» Bilder av blodsporet etter Asuncions lik ble fremtredende presentert i pressen. Det ble plukket seks kuler ut av kroppen, tre som var skutt forfra og tre bakfra.

Et annet raid drepte Anna Marie Evangelista og Ariel Evangelista, et par som organiserte lokale fiskersamfunn rundt Nasugbu, Batangas. Naboer fant senere deres ti år gamle sønn, som gjemte seg under ei seng i huset.

Politiet hevder at de opererte på tips fra informanter, at de beskylte var «kommunistiske terrorister», og at ransakingsordrene de var utrustet med var for å gjennomsøke boligen etter ulovlige skytevåpen og granater.

Raidene drepte ni og arresterte bare seks. Alle de drepte ble av politiet påstått å ha motsatt seg arrestasjon, «nanlaban», et uttrykk som det filippinske nasjonalpolitiet har anvendt for å berettige deres massemordkampanje mot fattige de fire siste årene, under påskudd av en «krig mot narkotika».

Presidentens talsperson Harry Roque ble tvunget til å innrømme at ingen av de drepte aktivistene bar våpen. Under terrorstyret som nå utøves av Duterte er påstander om ubevæpnet motstand et tilstrekkelig påskudd for å berettige politiets summariske henrettelser.

Duterte-administrasjonens «krig mot narkotika» har utsatt de fattigste og mest sårbare sjiktene av det filippinske samfunnet for den morderiske statsmakten. Antallet dødsofre for denne kampanjen ført av politiet, militæret og paramilitære organisasjoner teller nå mer enn 30 000 drepte i løpet av bare litt over fire år. Duterte prøver å få implementert et apparat for autoritært styre, gjennom en genocidal kampanje mot de fattige.

I løpet av det siste året har verdenskapitalismens krise, under betingelser av den globale pandemien, tilspisset den sosiale krisen på Filippinene og brakt den til bristepunktet. Arbeidende filippinere lider under de verste betingelsene av underernæring og fattigdom siden den brutale japanske okkupasjonen i 1945.

I hans forsøk på å forhindre organiserte uroligheter har Duterte anvendt antikommunisme for å omdirigere krigen mot narkotika over til å målrette politisk dissens. Aktivister og organiserere har blitt drept av politiet i razziaer, og har blitt arrestert på fabrikkerte anklager. Det eneste som skiller «Bloody Sunday» fra begivenheter det siste året er at de ni menneskene ble henrettet samtidig. Hadde hendelsene vært spredt over halvannen uke ville de sannsynligvis ikke ha kommet opp til forsidene i de nasjonale nyhetene.

Støttet på et superflertall i Filippinenes lovgivende forsamlingen sikret Duterte i juli i fjor vedtaket av den drakoniske antiterrorloven. Den nye loven tillater ubegrenset avlytting, overvåkning, og arrestasjoner i opptil 24 dager, av alle som en presidentkommisjon anser å være en terrorist. Loven blir for øyeblikket gjennomgått av Høyesterett.

Undertrykkingsapparatet er organisert gjennom den nyopprettede Nasjonale spesialgruppa for en slutt på lokal kommunistisk væpnet konflikt (NTF-ELCAC) [National Task Force to End Local Communist Armed Threat]. NTF-ELCAC, finansiert med svimlende 20 milliarder filippinske pesos (NOK 3,6 milliarder), samler et panel av representanter fra regjeringen, militæret og politiet, for en organisert voldskampanje mot politisk dissens, som spesialgruppa betegner som «kommunistisk».

Utløseren for søndag morgens samtidige henrettelser var en tale holdt av Duterte på fredag i byen Cagayan de Oro. Der han talte på et NTF-ELCAC-møte, sa han til militæret og politiet: «Dersom det er en trefning og dere ser dem bevæpnet, så drep! Drep dem! Ikke bry dere om menneskerettighetene! Jeg vil være den som må i fengsel, og jeg har ingen betenkeligheter.» Han fortsatte: «Sørg for at dere virkelig dreper dem, og gjør det av med dem, dersom de fremdeles skulle være i live.»

I løpet av mindre enn 48 timer hadde politiet fulgt hans instruksjoner til punkt og prikke.

Det er ingen tilfeldighet at raidene ble utført i den sørlige regionen Tagalog, som er kjent som Calabarzon. Calabarzon er under generalløytnant Antonio Parlade jr.’s jurisdiksjon, som er sjef for AFP Southern Luzon Command. Parlade snakker som en forvirret antikommunist, og er i sentrum av NTF-ELCAC. Han har fordømt enhver med en avvikende politisk oppfatning, blant andre journalister og skjønnhetsdronninger, som «kommunister».

Ved slutten av januar truet Parlade offentlig opponenter mot antiterrorloven på Facebook, der han skrev: «Dommens dag er over dere ... Veldig snart skal blodgjelden gjøres opp.»

Phil Robertson, stedfortredende Asia-direktør for Human Rights Watch, uttalte: «Det grunnleggende problemet er at denne kampanjen ikke lenger skiller mellom bevæpnede opprørere og ikke-stridende aktivister, arbeiderledere og rettighetsforkjempere.»

Visepresident Leni Robredo, leder for den borgerlige minoritetsopposisjonen mot Duterte i nasjonalforsamlingen, erklærte: «Det er ingen annen måte å beskrive dette på: Det var en massakre. ... Vi fordømmer sterkt drapene i Calabarzon, på samme måte som vi fordømmer drapene på så mange uskyldige mennesker under denne administrasjonen.» Hun kalte Duterte-administrasjonen et «morderisk regime».

Uttalelsen var en markant opptrapping av visepresidentens retorikk, som generelt har gitt uttrykk for ganske reservert kritikk, og indikerer den framskredne krisetilstanden for landets elitestyre.

Det politiske ansvaret for aktivisters og grasrotorganisereres truede liv hviler på ledelsen til det stalinistiske Kommunistpartiet på Filippinene (CPP). Jose Maria Sison, grunnlegger og ideologisk leder av partiet, ledet CPP og de forskjellige organisasjonene som følger partiets politiske linje, til å støtte og entusiastisk stille seg bak Duterte i 2016-presidentvalget.

Relasjoner mellom Duterte og CPP surnet i 2017, som resultat av det filippinske militærets intervensjon, som truet med å gjennomføre et coup d’état dersom tilknytningene til CPP ble opprettholdt. Da det ble åpenbart at det ikke lenger var mulig å dyrke fruktbare relasjoner til Duterte, begynte Sison og CPP-ledelsen å fordømme ham som «en fascist».

Innen tidlig i 2020 strakk Sison seg ut til det han kalte «pro-amerikanske og patriotiske» seksjoner av militærledelsen for å få gjennomført et kupp, for at de skulle trekke deres støtte til Duterte og installere Robredo som president. CPP søker nå å få alliert seg med en rivaliserende fraksjon av eliten.

Det er ingen del av styringsklassen som har noen interesse av å forsvare demokrati. Konfrontert med kapitalismens krise og den voksende trusselen om masseuroligheter, dreier de seg alle i retning autoritære styreformer.

Fraksjonen rundt Robredo, som er organisert i Liberal Party og som CPP nå kultiverer tilknytninger til, opponerer mot Duterte som et virkemiddel til å omdirigere den filippinske utenrikspolitikken vekk fra Kina og tilbake mot Washington. De er ikke en demokratisk kraft.

Det var faktisk Liberal Party, som under valgene i 2010 og 2013 under den gang president Benigno Aquino III, forvandlet Duterte til en nasjonal politisk figur, da han var medlem av deres parti.

Så langt fra å forsvare demokratiske rettigheter ønsker CPP undertrykkingen velkommen. Den 28. februar, uka før Bloody Sunday-begivenhetene, holdt Sison et online-foredrag for Anakbayan der han sa til sitt publikum av unge aktivister: «Det beste som kan skje for revolusjonen er at Duterte pålegger folket et fascistdiktatur. Da er han ferdig om ett til to år.»

Det stalinistiske Kommunistpartiet på Filippinene (CPP) framstiller statsundertrykking som mekanismen for å bygge den væpnede kampen. Den væpnede kampen er i sin tur partiets brekkstang for få framforhandlet tilknytninger til borgerskapet.

Som svar på Bloody Sunday-massakren publiserte Marco Valbuena, CPPs informasjonssjef, en uttalelse om at «de som er målrettet av Dutertes statsterrorisme kan absorberes av NPA-enheter, eller besørges trygge nødhavner innenfor NPAs geriljabaseområder.»

I stedet for å organisere arbeiderklassen til forsvar for demokrati i kampen for sosialisme, prøver CPP å kanalisere all politisk dissens ut til landsbygda, mens partiets lederskap arrangerer nye tilknytninger til en seksjon av styringsklassen.

Forberedelsene for diktatorisk styre på Filippinene er langt framskredne. Massemord av de fattige og undertrykkingen av politisk dissens blir kodifisert i landets lover. Ingenting av dette stoppes bare av å erstatte Duterte med Robredo, eller med en annen av elitens representanter. Det blir ikke drevet fram av presidentens personlige brutalitet, men av den global kapitalismens krise.

Den eneste måten arbeidere, småbønder og fattige kan forsvare seg mot diktatur og fascisme er gjennom deres egen uavhengige kamp for sosialisme. Det kritiske første trinnet som må tas, er et fullstendig brudd med den stalinistiske nasjonalismen til Sison og CPP, som muliggjorde Dutertes framvekst og som nå ønsker muligheten for diktatur velkommen.