The Mauritainian (se tilhørende omtale) er nå tilgjengelig for streaming på forskjellige plattformer. Det er en essensiell visning for alle som ønsker dypere innsikt i vår tids karakter og den amerikanske styringsklassens kriminalitet.

Filmen beretter historien til Mohamedou Ould Salahi, en mauretansk statsborger, illegalt internert og forferdelig torturert av det amerikanske militæret, CIA og andre agenturer. Mr. Salahi, nå bosatt i Mauritania, var nylig så vennlig å svare på ei rekke spørsmål per e-post.

* * *

David Walsh: Jeg har lest Guantanamo Diary. Du har gjennomgått en forferdelig erfaring i de amerikanske myndighetenes hender i årevis. For våre lesere, kan du oppsummere hva som skjedde med deg etter den 29. september 2001?

Mohamedou Ould Salahi: I 2000 ble jeg falskt anklaget for å ha vært mastermind for det såkalte Millennium Plot. Den beskyldningen kostet meg min frihet, fordi jeg var begrenset til å oppholde med i Mauritania og passet mitt ble tatt fra meg. Etter 9/11, den 29. september 2001, ble jeg kalt inn til en politistasjon [i Mauritania] og forhørt, inkludert av amerikanske forhørere, i ca. ti dager.

Den 20. november samme år ble jeg tatt i min mors hus og ble satt i fengsel i åtte dager. Den 28. ble jeg levert til et spesial team, som var delvis jordansk, som tok meg til Jordan. Jeg ble avhørt i åtte måneder, og jeg ble overlevert til et annet team som tok meg til Bagram [flybasen] i Afghanistan (rundt den 20. juli 2002).

Den 4. august 2002 ble jeg ført til Guantánamo Bay, hvor jeg ble torturert og tvunget til å undertegne en falsk tilståelse, og avgi mange falske tilståelser. Jeg ble aldri dømt eller engang siktet for noen forbrytelse. Vi vet fra dokumentasjoner at i det minste den amerikanske regjeringen visste at jeg var uskyldig allerede i 2005, men jeg ble først løslatt den 16. oktober 2016!

DW: Helt spesielt, kan du beskrive hva som ble gjort med deg sommeren 2003?

MOS: Jeg ble brakt til India Block [på Guantánamo] i total isolasjon og ble blant annet utsatt for følgende teknikker:

• søvnberøvelse de første 70 dagene

• nonstop avhørsskift

• seksuelle overgrep ved de tre forskjellige anledninger

• vann diett etter de sytti dagene for å holde meg våken

• forhindring av å kunne be eller faste

• juling (ribbeina mine ble brukket under én banking)

• tvunget til å drikke og brekke meg på saltvann ...

DW: Når skrev du boka di, og under hvilke betingelser? Hvordan ble den bevart og til slutt publisert, mens du fremdeles ble holdt som fange?

MOS: Ved midten av 2005 fikk jeg vite at jeg skulle få et besøk av advokater. Jeg spurte vokterne om papir, og jeg begynte å skrive ned beretningen min, da jeg anså advokatene mine som ett mulighetsvindu. Jeg ga advokaten min et sammendrag på mer enn hundre sider som jeg jeg hadde skrevet i all hast. Advokatene mine oppfordret meg til å skrive mer, hvilket jeg gjorde, og innen september 2005 var jeg ferdig med det jeg hadde tenkt å få fullført. Regjeringen graderte alt, og det tok over syv år for advokaten min å få en tungt gradert [redigert] versjon å kunne publisere.

DW: Hvordan opprettholdt du dine mentale likevekt i perioden 2002 til 2004? Eller gjorde du i det hele tatt det, på kort sikt? Du beskriver å ha visjoner og hallusinasjoner? Hvor lenge varte de?

MOS: Ja, faktisk, jeg hørte stemmer og hadde natteskrekk. Jeg fortsatte å besvime under de tunge episodene. Jeg kunne høre familien min krystallklart, som snakket og lyttet til musikk. Jeg fortsatte å be mine bønner i mitt stille sinn, og så snart de tillot meg å få lesemateriale, begynte jeg å bli bedre.

DW: Hvordan vant du friheten din? Hvem hjalp deg i den prosessen?

MOS: Advokatene mine, pressen, familien min, menneskerettighetsorganisasjoner og sivilsamfunnet.

DW: Du beskriver det grusomme barbariet til det amerikanske militæret, CIA og andre, og også utrolig forvirring, tilbakeståenhet og dumskap. Er det et nøyaktig bilde?

MOS: Beklageligvis, noen er som du beskriver det.

DW: Var det amerikanske soldater, voktere eller tjenestefunksjonærer som handlet anstendig?

MOS: Ja, én lege nektet å behandle meg i tunge lenker da han så at jeg hadde smerter. Noen voktere brakte meg bøker og mat, der de handlet mot deres overordnedes instruksjoner.

DW: Hvordan oppsto filmen The Mauritanian? Var det noen som kontaktet deg etter å ha lest boka? Hvordan ble manuset utviklet?

MOS: Blant andre produsenter kontaktet Beatriz og Lloyd Levin advokatene mine, og vant kontrakten. Advokatene mine gjorde alt for meg, siden jeg ikke var en fri mann. Manuset gikk gjennom mange trinn, og jeg ga alltid uttrykk for min mening når jeg ble bedt om det.

DW: Benedict Cumberbatch og Jodie Foster har inntatt prinsipielle holdninger til visse anliggender. Gjorde de filmen ut fra en forpliktelse til demokratiske rettigheter? Hadde du muligheten til å forklare situasjonen din for dem utførlig?

MOS: Jeg forstår at Benedict og Jodie begge er veldig kresne med deres roller, og jeg tror at historien min var hovedårsaken til at de sa ja til å delta. Jeg møtte og snakket med Jodie. Dessverre snakket Benedict og jeg bare over telefon. Han inviterte meg til Storbritannia for å møte ham, og markedsføre filmen, men min anmodning om visum ble avslått.

DW: Fikk du observert eller deltatt i filmprosessen? Var det vondt, eller på noen måte en katarsis [renselse], eller begge deler, det å gjenoppleve noen av disse erfaringene?

MOS: Jeg kunne ikke se så mye på tingene, fordi det fikk meg til å huske de mørke dagene. Jeg måtte være der for å hjelpe, men det var vanskelig for meg, for å være helt ærlig.

DW: Er filmen en nøyaktig skildring av dine erfaringer?

MOS: Ja. Jeg vil si at Guantánamo er nøyaktig dramatisert i filmen The Mauritanian.

DW: Som du vet, var millioner og millioner av mennesker imot Bush sin politikk, inkludert invasjonen av Irak. Etter vårt syn var «krigen mot terror» et påskudd for angrep på demokratiske rettigheter hjemme, og for å forfølge den amerikanske styringselitens geopolitiske interesser i Midtøsten og Sentral-Asia. Hvordan ser du på dette nå?

MOS: Terrorisme er bedrageri og må ikke behandles som en forbrytelse, fordi det brukes til å undertrykke politisk uenighet og til å straffe uskyldige mennesker kollektivt. Det er lover for å straffe drap og ødeleggelse av eiendom, osv.

Det er ikke noe sted i et demokrati for en bredskala-beskyldning om terrorisme.

Takk for ditt mot!

DW: Hva vil du si til det amerikanske folket?

MOS: Amerika fortjener bedre enn dette! Guantánamo må bli stengt én gang for alle, og de uskyldige menneskene som led der, må få erstatning.