Regissert av Kevin Macdonald; skrevet av M.B. Traven, Rory Haines og Sohrab Noshirvani; basert på boka forfattet av Mohamedou Ould Salahi

The Mauritanian, regissert av Kevin Macdonald, er basert på 2015-memoarbokaGuantánamo Diary[omtale på engelsk] forfattet av Mohamedou Ould Salahi, som ble fastholdt i 14 år uten tiltale i det amerikanske militærets interneringsleir Guantánamo Bay på Cuba.

Filmen, med manuskript av M.B. Traven, Rory Haines og Sohrab Noshirvani, avslører kraftfullt virkeligheten av Amerikas «krig mot terror». Den legger for dagen den systematiske kriminaliteten, inkludert bruken av illegal internering, tortur og drap, av Bush- og Obama-administrasjonene, det amerikanske militæret, CIA og andre agenturer.

Gjennom det individuelle marerittet av Salahis fjorten år lange prøvelser, kommer man til å forstå dypere og mer billedlig det «vulkanutbrudd» av amerikansk imperialistvold som menneskeheten har stått ansikt til ansikt med.

Hendelsene beskrevet i The Mauritanian ble umiddelbart igangsatt etter terrorangrepene den 11. september 2001. Det burde være tydeligere i dag enn for to tiår siden at Bush-administrasjonen benyttet seg av det ramaskriket som ble utløst av den 11. september for å igangsette lenge forberedte, langsiktige invasjoner og okkuperinger av Sentral-Asia og Midtøsten.

Hendelsene i september 2001 fungerte også som anledningen til et frontalangrep på demokratiske rettigheter i USA, inkludert vedtaket av 2001-loven Patriot Act, utbredelsen av ukontrollert spionasje, «utenomjuridisk overlevering», fristløs internering, tortur og militærdomstoler assosierte med Guantánamo og CIAs black sites [hemmelige torturkammere], i tillegg til militariseringen av politiagenturer og forfølgelsen av muslimer og immigranter.

Mohamedou Ould Salahi, et uskyldig individ, ble tragisk fanget opp i denne globale malstrømmen.

Salahi skriver i Guantánamo Diary at «den amerikanske regjeringen» berettiget sin opptreden på grunnlag av Kongressens fellesresolusjon fra den 18. september 2001, som bemyndiget president George W. Bush til å bruke makt mot de som planla og gjennomførte angrepene den 11. september, og «startet en hemmelig aksjon innrettet på kidnapping, arrestering, tortur eller dreping av mistenkte terrorister, en operasjon som ikke har noen som helst hjemmel. Jeg ble offer for en slik operasjon, selv om jeg ikke hadde gjort noe slikt, og aldri har vært med på slike forbrytelser.»

Salahi ble født i den nordvestlige afrikanske nasjonen Mauritania i 1970. Som en eksepsjonell skoleelev mottok han i 1988 et stipend for å studere ingeniørfag i Duisburg, Tyskland. I 1991 reiste han fra Tyskland til Afghanistan for å bli med i mujahedinbevegelsen, og sverget troskap til Al Qaida. Etter at sentralregjeringen falt, vendte han tilbake til Tyskland og hevdet at han ikke hadde noe videre engasjement med Al Qaida. Senere tilbrakte han tid i Montreal, der han arbeidet som elektroingeniør.

Salahi ble senere arrestert og avhørt av myndighetene i forskjellige land – Canada, Mauritania, USA og Senegal – men hver gang ble han løslatt på grunn av mangel på bevis mot ham. I november 2001 ble han imidlertid bedt om å rapportere frivillig til en politistasjon i Nouakchott i Mauritania for avhør, hvilket han gjorde.

Filmen åpner på dette tidspunktet, som en tittel forklarer, «to måneder etter 11. september». Mohamedou (Tahar Rahim) blir plukket opp av de mauretanske myndighetene fordi «amerikanerne vil snakke med deg». Han sletter raskt kontaktene på mobiltelefonen sin, og sier farvel til sin mor, som har et fast grep om sitt muslimske bønnekjede. Han skal aldri få se henne igjen.

I boka skriver Salahi: «Angående min arrestering, det var en slags politisk narkotikahandel: FBI ba den amerikanske presidenten om å gripe inn og få meg arrestert; George W. Bush ba i sin tur den avgående mauretanske presidenten om en tjeneste; da han mottok den amerikanske presidentens forespørsel, flyttet Bush’ mauretanske kollega sine politistyrker for å arrestere meg.» Hva som skjedde med Salahi i hans første år i fengsel, får vi først vite om senere.

I 2005, i Albuquerque i New Mexico, blir kriminalforsvarsadvokaten Nancy Hollander (Jodie Foster) bedt om å forhøre seg om Mohamedous situasjon. Han har blitt beskyldt for å være en av Al Qaidas hjerner bak 9/11, og skal angivelig ha ringt fra Osama bin Ladens mobiltelefon. Der han har vært fengslet i flere år, har han fremdeles ikke blitt siktet for noe som helst.

Hollander forklarer sitt advokatfirma: «Jeg forsvarer habeas corpus, som Bush og [forsvarsminister Donald] Rumsfeld gledelig demonterer. ... Den amerikanske regjeringen holder over 700 fanger i Guantánamo. Vi vet ikke hvem de er, ikke anklagene mot dem, og når eller om de noen gang vil framstilles for en dommer.» Som støtte forespør hun nybegynneren Teri Duncan (Shailene Woodley), og deretter flyr de to til Cuba for å møte Mohamedou.

Samtidig blir oberst Stuart Couch (Benedict Cumberbatch), som opplevde at hans nære venn døde i angrepene den 11. september, bedt om å føre straffesaken og sørge for at Salahi får dødsstraff.

Når Nancy og Teri møter Mohamedou forklarer han: «Jeg var på feil sted til feil tid. Og på grunn av det kidnappet de meg fra mitt hjem, fengslet meg i Jordan i fem måneder, deretter på en militærbase i Afghanistan – som for øvrig var som å bo i et toalett – og førte meg hit med en sekk over hodet, og med lenker rundt kroppen. ... De tror de kan gjøre det fordi jeg er araber og landet mitt er svakt – og at jeg er dum.»

«Det er som om han er på et eller annet screwed-up verden-rundt cruise,» kvepper Teri. Når advokatene anlegger søksmål mot den amerikanske regjeringen, Rumsfeld og Bush, blir de tilsendt 20 000 sider av redigert materiale. Konfrontert av en journalist fra Wall Street Journal som antyder at hun er «en terroristadvokat», svarer Nancy: «Da jeg forsvarte en som var tiltalt for voldtekt, var det ingen som mente jeg var voldtektsforbryter ... Men når det er en som er anklaget for terrorisme – vel, folk som deg mener det er annerledes.»

I en sekvens som påvirker, resiterer en emosjonell Mohamedou ei muslimsk bønn fra cella si. Andre stemmer lenger nede i den dystre, klamme korridoren stemmer i.

Hollander, a tough cookie, [i betydningen ‘en hardbarka advokat’] mister besinnelsen med Mohamedou når han reiser spørsmål ved hennes besluttsomhet: «Voktere fra åtte separate fengselsanstalter sender meg julekort, ok? ... Jeg har vært gjennom tre ekteskap, og jeg var på feil side av hvert og ett av dem. Jeg var ei dårlig mor for min eneste sønn. ... Fordi jeg er her, er jeg alltid her. Dette er mitt liv. Så ikke still spørsmål ved min forpliktelse til din sak.»

The Mauritanian inneholder grufulle scener av tortur, påført Mohamedou i Guantánamo av USAs militære etterretningstjeneste i 2003 og 2004, forbrytelser som hver eneste av deltakerne og de som autoriserte dem, burde tiltales og fengsles for.

Mohamedous amerikanske fangevoktere gjør deres barbariske verste, i henhold til en «spesiell avhørsplan», personlig godkjent av Rumsfeld. Metodene deres inkluderer langvarig isolasjon, narrehenrettelser, søvnberøvelse, uutholdelige stressposisjoner, kombinert med forskjellige fysiske, psykologiske og seksuelle ydmykelser. Torturistene truer med å voldta hans mor, holde ham i en fryser og dynke ham med kaldt vann, sprenge ørene hans med rockemusikk, truer med å drepe ham og slår ham gjentatte ganger.

«Ydmykelse, seksuell trakassering, frykt og sult var dagens orden, til rundt kl. 22:00. Avhørere sørget for at jeg ikke hadde peiling på tiden, men ingen er perfekte; klokkene deres avslørte det alltid. Jeg brukte den feilen deres senere, da de satte meg i mørk isolering.» (Guantánamo Diary)

I Macdonalds film har Hollander og aktor Couch endelig muligheten til å lese beskrivelsene og transkripsjonene av Salahis brutale lidelser. Når en militærkollega hevder at Mohamedou har signert flere tilståelser, svarer Couch: «Han tilbrakte sytti dager i spesielle prosjekter, torturert. Ingenting av det han sa vil bli tillatt ...»

Crouch fortsetter med å si at hans torturister «truet med å få Salahis mor sendt til Gitmo for å bli voldtatt av andre fanger. Og alt er dokumentert, det er systemisk, OSD-godkjent [Office of the Defense Secretary]. Rumsfelds signatur er på det fremste arket. Hele brønnen er forgiftet. ... Det som er gjort her er forkastelig.»

Crouch sverger bestemt: «Jeg kommer ikke til å gjøre dette. Det strider mot Konstitusjonen. Det strider mot mine prinsipper som en kristen. Jeg gjør det ikke.» Han blir kalt en «forræder», og trekker seg fra saken.

Senere, når Nancy møter Crouch, bemerker hun: «Du vet, jeg tror jeg fant ut hvorfor de bygde leiren der nede. Vi tok begge feil. Det var ikke fangene de ønsket å holde ute fra domstolene, det var fangevokterne. Min klient er ikke mistenkt, han er et vitne.»

Endelig får Mohamedou sin dag for retten.

Den 16. oktober 2016, 5 445 dager etter at han egenhendig kjørte til Mauritanias nasjonalpoliti for utspørring og med tvang ble forsvunnet, ble Mohamedou løslatt fra Guantánamo og fløyet hjem til Nouakchott i Mauritania.

The Mauritanian’s etterskrift informerer oss at Salahi den 22. mars 2010 vant sin sak. Ikke desto mindre anket Obama-administrasjonen, og Salahi ble ført tilbake til varetekt i ytterligere syv år. Mohamedous mor døde i 2013 uten å ha sett sin sønn etter dagen han ble arrestert. Nancy Hollanders klienter inkluderer en av mennene som fremdeles holdes i Guantánamo, i tillegg til varsleren Chelsea Manning.

Verken CIA, forsvarsdepartementet eller noe annet regjeringsorgan har erkjent ansvar eller kommet med noen unnskyldning for det misbruket som fant sted i Guantánamo. Av de 779 fangene som har vært holdt i Guantánamo, er åtte blitt dømt for en forbrytelse, der tre av disse dommene ble omgjort etter anke.

I denne eksepsjonelle filmen var hele rollebesetningen «involvert fra begynnelsen av, og entusiastiske over å få fortalt historien», forklarte regissør Macdonald i et intervju. Rahim leverer en enestående prestasjon som gir liv til Mohamedou Salahis motstandsdyktighet, grunnleggende optimisme, skarpe (og ofte nødvendigvis mørke) sans for humor, og dype menneskelighet.

Macdonald forklarer: «Han [Rahim] ga alt til det, og han led for det. Han bar ekte lenker, beina blødde, og han insisterte på ikke å spise på tre uker. Han spiste bare én eggehvite dagen, så jeg var virkelig veldig bekymret. ...»

Filmskaperen henviser til det sjarmerende videoklippet ved filmens konkludering, der den virkelige Mohamedou synger med på Bob Dylans «The Man In Me» fra The Big Lebowski, «som», forklarer regissøren, «er hans favorittfilm».

Foster og Cumberbatch legger deres fremragende ferdigheter og oppriktighet til prosjektet. Filmfotograf Alwin H. Küchler fanger den klaustrofobiske skrekken i interneringssenterets helvete, samtidig som voktere eller torturister surfer i Det karibiske hav bare et kort stykke unna.

I et intervju med Forbes snakket filmskaperen om det at Barack Obama ikke stengte ned Guantánamo – et av hans valgløfter. «De fleste i Guantánamo – de aller fleste – var enkle bønder. Det var mennesker som ble tystet på av noen de trodde var en venn, men som beskyldte dem for å være al-Qaida, for en dusør på $ 50 000 eller $ 100 000. Jeg tror noe sånt som 80 prosent av menneskene som ble sendt til Guantánamo i utgangspunktet bare var ofre for den slags.»

Dette er en forferdelig historie, modig og ærlig fortalt. Macdonald har en interessant filmografi, men The Mauritanian hever hans statur enormt. Dette er så å si et verk på rett side av historien. Alle de involverte fortjener gratulasjoner. Om filmen får anledning til å tiltrekke seg et publikum vil den ha en målbar innvirkning på opinionen. Den vil bidra til den generelle avsky og gru som Amerikas krisestyrte, morderiske styrere blir sett på med, av stadig større sjikt av den amerikanske og den globale befolkningen. Mens dét utvikler seg videre fungerer The Mauritanian som en sunn motgift mot den løgnaktige tortur-unnskyldningen til slike elendige filmer som apologeten Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty (2012).

I siste instans handlet ikke «krigen mot terror», initiert av invasjonen av Afghanistan, i likhet med den kriminelle krigen mot Irak, om terrorisme, men var snarere en del av Washingtons pådriv for globalt hegemoni, og spesielt USAs dominans over to store olje- og gassproduserende regioner på planeten – Det kaspiske bassenget og Midtøsten.

Hva har nesten to tiår med direkte amerikansk intervensjon i Afghanistan og Irak medført? Millioner av dødsfall og millioner flere drevet fra deres hjem, og skapt den største flyktningkrisen i historien, mens pandemien raser.

I Guantánamo tilbrakte Mohamedou Salahi mange søvnløse netter, «skjelvende i mine lenker, jeg spiste utallige smakløse MREs [‘meals-ready-to-eat’; ferdigmåltider], og hørte ‘Oh say you can see, by the dawn’s early light’ i ei uendelig, gjentakende løkke.» Gjennom The Mauritanian forteller Salahi, nå uten hetter, piggtråd eller lenker, ingen hær eller torturistgjeng, sin side av historien.