Ett år senere: Lærdommer av finanskrisen i mars

Kommende mandag er det ett år siden starten av en finanskrise på Wall Street som hadde potensial til å gå langt forbi 2008-krasjet, og kunne ha kollapset hele det globale finanssystemet.

Randal Quarles, US Federal Reserve-styrets nestleder for sentralbankens tilsynsråd, fortalte på en konferanse organisert av Institute for International Finance (IIF) i november, at det var som hertugen av Wellington skal ha sagt om slaget ved Waterloo, «jævla nære på».

Børsmeklere i arbeid på handelsgulvet på New York Stock Exchange. [Foto: AP Photo/Richard Drew]

Krisen ble til slutt stanset av Feds massive intervensjon av et til da usett omfang, som beløp seg til billioner av dollar, der sentralbanken ble den effektive ryggdekningen for alle områder av finanssystemet. Sammen med tiltak fra andre sentralbanker, fremfor alt Den europeiske sentralbanken (ECB), som også utvidet sitt oppkjøpsprogram av obligasjoner, ble en fullstendig nedsmelting avverget.

Men som en rapport publisert den 20. november 2020 av Financial Stability Board (FSB), et internasjonalt organ bestående av representanter for G20-landene etablert etter 2008-krasjet, gjorde det klart, har ingenting blitt løst.

FSB-rapporten sa «de eksepsjonelle tiltakene truffet av sentralbankene tok ikke sikte på å adressere de underliggende sårbarhetene som forsterket stresset,» og at «finanssystemet er fortsatt sårbart for en ny likviditetsbelastning, ettersom de underliggende strukturene og mekanismen som ga opphav til markedsuroen fortsatt er på plass.»

Det var en skarp påminnelse om dette faktum den 25. februar. Da fant det sted en miniversjon av nedsmeltingen for et år siden, med en $ 68 milliarder auksjon av amerikanske statsobligasjoner med løpetid på syv år, som ble undertegnet med 40 prosent, og tvang garantistene til å kjøpe obligasjonene fordi det ikke var noen kjøpere.

Krisen for ett år siden ble utløst av utbruddet av Covid-19-pandemien og erkjennelsen i finansmarkedene om at den, i motsetning til USAs president Trumps påstander om at den bare var et «skremsel», ville ha vesentlige økonomiske konsekvenser og truet med den mest betydningsfulle økonomiske sammentrekningen siden Den store depresjonen på 1930-tallet.

Aksjemarkedet gjennomgikk et betydelig fall der S&P 500-børsindeksen falt med 10 prosent uka som startet den 24. februar. Fed-styreleder Jerome Powell antydet at han snart ville framskynde en rentenedsettelse. Men markedsglidningen fortsatte, til dels drevet av et kraftig fall i oljeprisen – en indikator på dybden av den globale nedgangen.

Den 9. mars hadde aksjemarkedene deres verste dag siden 2008-krasjet, med Dow-indeksen som tapte 2 000 poeng.

Da aksjekursene fortsatte å falle innkalte Powell på søndagskvelden den 15. mars til en pressekonferanse for å kunngjøre ei rekke nødtiltak, som hadde som formål å prøve å demme opp for et nytt stup da markedene åpnet neste morgen. Fed kuttet sin styringsrente til null, og kunngjorde at de ville handle obligasjoner til en verdi av $ 700 milliarder, innledet med en handel for $ 80 milliarder den 17. mars. Det vil si, Fed skulle på 48 timer bruke mer enn det sentralbanken hadde lagt ut i de fleste månedene etter 2008-krasjet.

Powells kunngjøring var til ingen nytte. Dow stupte med 3 000 poeng – børsindeksens største poengtap på én dag i historien – en nedgang på 13 prosent, den nest-største prosentvise én-dags nedgangen noensinne.

Mens fallet i aksjemarkedet vakte mest oppmerksomhet i mediene, lå krisens underliggende betydning andre steder. Den var forankret i $ 20 billioner-markedet for amerikanske statsobligasjoner [‘Treasury bonds’] – grunnlaget for det amerikanske og det globale finanssystemet. Treasury-markedet, det dypeste og mest likvide i verden, fungerer som en slags trygg nødhavn for finansinvestorer.

Aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet beveger seg generelt i motsatte retninger. Dersom aksjemarkedet faller, flyttes cash over til amerikanske statsobligasjoner, som hever kursen og senker avkastningen (obligasjonsrenten) – de to har en invers relasjon. Men i mars brøt relasjonen mellom aksjer og obligasjoner sammen. Nå falt prisen på både aksjer og obligasjoner. Ikke bare falt aksjeprisene, men på statsobligasjonene også på grunn av det som det senere ble karakterisert som «a dash for cash» [flukt til kontanter]

Dybden av nedsalget av obligasjoner var sånn at da børsmeklerne så på deres skjermer kunne de ikke finne noen som ville kjøpe. Tidligere lengestående og veletablerte finansrelasjoner var snudd fullstendig opp-ned.

Som Financial Times rapporterte i en analyse av krisen publisert i juli i fjor, spredte det seg «rykter om at hedgefond kollapset på grunn av imploderende Treasury bets [spekulasjoner på utviklingen i bilgasjonsmarkedet]» som «ild i tørt gress» og noen markedsdeltakere «bekymret seg for at det amerikanske finansdepartementet kunne stå overfor det tidligere ufattelige scenarioet med en mislykket auksjon av amerikansk statsgjeld».

Som Nick Maraoutsos, co-sjef for globale obligasjoner i meklerhuset Janus Henderson, sa til avisa: «Det var et tidspunkt da vi lurte på om obligasjonsmarkedet noen gang skulle virkelig fungere igjen.»

Konfrontert med en fullstendig kollaps av det globale finanssystemet dersom krisen fortsatte å utdype seg, grep Fed igjen inn. Opp til det punktet hadde sentralbankens tiltak vært begrenset til rammeverket etablert etter 2008. Nå gikk Fed mye lenger. Halvannen time før markedene åpnet den 23. mars kunngjorde Powell ei rekke nye tiltak.

Han økte kjøpene av amerikanske statsobligasjoner [‘Treasury bonds’] og pantelån-støttede verdipapirer [‘mortgage-backed securities’] til $ 600 milliarder på ei uke, og kunngjorde at Fed skulle begynne å kjøpe selskapsobligasjoner [‘corporate bonds’] som fortsatt ble vurdert å være av investeringsgrad. Feds intervensjon ble de påfølgende dagene utvidet ytterligere, til å dekke markedet for sertifikater [‘commercial paper’] (virkemidler for selskapers innhenting av kortsiktige penger for finansiering av deres driftskapital) og indikerte støtte for markedet for kommunale obligasjoner [‘municipal bonds’], studielångjeld og kredittkortgjeld.

Fordi nedfrysningen i Treasury-markedet hadde flow-on-effekter inn i alle andre områder, måtte Fed effektivt sett plassere et sikkerhetsnett under hele finanssystemet. Dette ble utvidet globalt ettersom det omfattet dollar swaps for andre sentralbanker, som også kuttet rentene og skrudd opp deres programmer for obligasjonskjøp.

Fed-intervensjonen, som oversvømte finanssystemet med ytterligere billioner av dollar, kombinert med redningen organisert av den amerikanske regjeringen under CARES Act, stanset den umiddelbare krisen.

Dette utløste det neste årets eskalering av aksjekursene, og sendte dem til nye rekordhøyder, midt under en ytterligere spekulasjonsrunde – stigningen av Bitcoin, eskaleringen av Tesla-aksjene til stratosfæriske høyder, GameStop-manien, eskaleringen av spesialformål-oppkjøpsforetak (SPACs) som lanseres på markedet som cash only-etableringer – selskaper uten egne operasjoner, utelukkende med det formål å overta et annet selskap for børsnotering – for å liste bare noen eksempler.

Quarles hevdet i sin tale til IIF-konferansen at Feds evne til å demme opp for krisen viste at «systemet fungerte».

Dette synspunktet har blitt motsagt i en rapport om hendelsene i mars fra The Systemic Risk Council (SRC), et rådgivende privatorgan bestående av tidligere regjeringsrepresentanter og finans- og jusseksperter, i en uttalelse meldt i oktober i fjor.

SRC skrev: «Det er vanskelig å hevde, som noen kommentatorer har gjort, at børsomsatte fond [‘Exchange-Traded Funds’] og andre strukturer sto gjennom krisen med hell, da hele markedet ble støttet opp av sentralbankenes støtteoperasjoner. I beste fall, det er berettiget med agnostisisme temperert med bekymring for markedsskjørhet. I verste fall, alvorlige sårbarheter ble tilslørt av de monetære inngrepene og av kredittmarkedsinngrep.»

I kjølvannet av GameStop-markedsuroen i forrige måned sendte SRC tidligere denne måneden et brev til Kongressen der de oppfordret den til å forsikre at «den uferdige saken med gjenoppbyggingen av finanssystems motstandskraft blir gjenopptatt».

Men et slikt prosjekt, basert på oppfatningen om at det må introduseres en viss rasjonalitet, har et vesentlig problem, som er forankret i finanssystemets objektive irrasjonalitet i sin helhet.

Dette ble påpekt av rapporten fra Financial Stability Board. Den bemerker: «Selv om defensive opptredener fra ulike deler av finanssystemet individuelt sett er rasjonelle, og i tråd med god risikostyring konfrontert med økte risikoer, resulterte de i store uoverensstemmelser mellom det samlede tilbudet av og etterspørselen etter markeds- og finansieringslikviditet, som satte kritiske noder i finanssystemet under belastning.»

Det vil si, the dash for cash [flukten til kontanter], som ble skarpest uttrykt i krisen i Treasury-markedet, selve grunnfjellet for finanssystemet, om enn det var rasjonelt sett fra den enkelte markedsaktørens synspunkt truet det systemet som helhet med en katastrofe.

FSB kommenterte ikke på implikasjonene av deres funn. Men disse funnene reiser spørsmål om fundamentale saksanliggender. «Fritt marked»-kapitalismens ideologi er at individers og investeringsforetaks rasjonelle handlinger besørger det best mulige, faktisk det eneste levedyktige fundamentet for systemet som helhet.

Levende erfaring har imidlertid vist, og ikke for første gang, at markedets angivelig selvkorrigerende mekanismer, basert på individers rasjonelle beslutninger, har vist seg å være særdeles destruktive, og har krevd massiv intervensjon fra staten og dens finansapparat.

Forøvrig, nå ett år senere har finansmyndigheter og regulatorer fortsatt ingen reell anelse om hva som forårsaket den finansielle nedfrysningen i mars i fjor, og derfor har det ikke blitt fremmet noen politiske retningslinjer for å forhindre en gjentakelse.

Som Financial Times-spaltisten Gillian Tett bemerket i en nylig kommentar, denne måneden «henger det et mysterium over markeder». Etter at fred var gjenopprettet av intervensjoner uten sidestykke, syntes investorer og politikere «innstilt på å feie skrekken under teppet».

Men, fortsatte hun, mysteriet må løses, fordi systemet «kom nært ved en katastrofe», obligasjonsmarkedet vil møte nye påkjenninger hvis og når USAs monetære politikk tilstrammes, og det har allerede opplevd svingninger som de som fant sted den 25. februar. Kilden til mars-uroen ble ikke forstått, hvilket er «foruroligende dersom man skal utforme politiske retningslinjer for å unngå en gjentakelse».

Hun bemerket at ulike forklaringer har blitt tilbudt, deriblant hedgefonds spekulative aktiviteter. Men denne forklaringen var ikke tilstrekkelig, fordi etterforskning har vist at utenlandske institusjoner «også dumpet Treasuries [amerikanske statsobligasjoner] på en destabiliserende måte».

Tett refererte kommentarer fra Quarles om at mars-fiaskoen viste at veksten av Treasury-markedet «kan ha gått forbi privatmarkedsinfrastrukturens evne til å støtte stress av noen som helst type», og dette under betingelser der den amerikanske statsgjelden fortsetter å utvides.

Tett avsluttet hennes kommentar med en oppfordring til Fed om å «forklare publikum i et lettfattelig språk hva som skapte problemet, og hvordan man kan unngå en gjentakelse».

Men dersom slike korrigerende tiltak var mulige, da ville de allerede vært implementert for mer enn et tiår siden, etter 2008-krasjet. Fed utviklet ingen slike tiltak, men videreførte akkurat de samme politiske retningslinjene – basert på tilførselen av ultra-billige penger – som satte opp betingelsene for mars-krisen, som sentralbankens respons på, i sin tur har vært å besørge enda flere billioner til den massive spekulasjonen som har fulgt.

Den massive statliggjøringen av finanssystemet peker imidlertid både på krisens kilde, og på dens rasjonelle løsning.

Statlig intervensjon er først og fremst et uttrykk for det faktum at markedsmekanismen, basert på privat eierskap og profitt, er i en framskreden og farlig tilstand av forvitring, og hver dag truer med å produsere en økonomisk og finansiell krise som kan ødelegge jobber og levebrød for milliarder av arbeidere over hele verden.

Økonomiens vekst og kompleksitet er sånn at den ikke kan kontrolleres og reguleres på noen rasjonell måte under kapitalistiske sosiale relasjoner. Doktrinene om det «frie markedet» har blitt motsagt av levende begivenheter. Statskontroll er en økonomisk nødvendighet, som selv hardnakkede «fritt marked-forfektere» erkjenner.

Men det avgjørende spørsmålet er i hvem sine hender statsmakten skal holdes. Dersom den forblir i det styrende finansoligarkiets hender, da vil resultatet, som historien og de siste tiårenes erfaringer viser, bli en katastrofe for arbeiderklassen og massen av befolkningen.

Lærdommene fra mars-krisen og den pågående finansuroen er klare. De peker på nødvendigheten av at arbeiderklassen griper inn med sitt eget uavhengige program – kampen for å ta politisk makt og etablere en arbeidernes regjering, som utgangspunktet for å bringe økonomiens kommanderende høyder og dens finanssystem inn i offentlig eierskap og under demokratisk kontroll, og utviklingen av en rasjonelt planlagt sosialistisk økonomi, for å imøtekomme menneskelig behov og ikke profittens destruktive forlangender.

Loading