Pseudo-venstre bruker konstitusjonelt valg for å skjule faren for diktatur i Chile

«Gode venn, jeg tror det viktigste er å prøve å holde hodet kaldt, ikke fortsette å fundere, for det som kommer er veldig, veldig, veldig alvorlig. De skjøv fram portforbudet fordi det ble kjent at strategien er å bryte hele forsyningskjeden, mat, i noen soner sågar vannforsyningen, apoteker, de prøvde å brenne ned et sykehus og prøvde å overta flyplassen, med andre ord, vi er absolutt overveldet, det er som en utenlandsk invasjon, en fremmed invasjon, jeg vet ikke hvordan man sier det, og vi har ikke midlene til å bekjempe dem. Vær så snill, la oss beholde roen, la oss oppfordre folk av god vilje, dra nytte av rasjoneringen av mat, og vi blir nødt til å forgå våre privilegier og dele med andre.»

I denne lekkede samtalen fra den 21. oktober 2019 gir Cecilia Morel, presidentfrue og gift med Chiles rikeste mann, president Sebastián Piñera, en følelse av den overordnede frykten som grep styringsklassen med den massive sosiale eksplosjonen som ble innledet den måneden. Man får inntrykk av at hun følte hennes eget Marie Antoinette-øyeblikk hadde kommet, at dagene med obskøne privilegier var talte for de to Piñeras, og for deres klasse.

Mobiliseringene dannet del av et utbrudd av den globale klassekampen, og illustrerte at de arbeidende massenes fiende er den ene og samme kapitalistiske finans- og selskapseliten. Fra Chile til Libanon, Irak, Argentina, Bolivia og Ecuador, og over hele Europa, Asia og USA, har millioner på millioner gått ut i gatene de to siste årene mot hemningsløs død forårsaket av kapitalismens kriminelle respons på en dødelig pandemi, i tillegg til år med sosial ulikhet, fattigdom, trusselen om fascisme og diktatur, og stadig voksende politistat-vold.

Omgitt av militærpersonell fra garnisonen i Santiago, erklærte Sebastian Piñera på nasjonalt fjernsyn: «Vi er i krig». [Foto: Presidencia de Chile]

Til tross for det enorme omfanget og potensialet av protestene, demonstrasjonene og streikene som skaket Chile i 2019, har arbeiderklassen til det nåværende tidspunkt ikke vært i stand til å utgjøre et revolusjonært alternativ til kapitalismen. Dette skyldes fundamentalt sett den nasjonalistiske venstresidens politiske dominans, fra det stalinistiske Chiles Kommunistparti (PCCh) og til pseudo-venstre-koalisjonen Frente Amplio [Bred Front], og Sosialistpartiet og dets utallige satellitt-tendenser og organisasjoner.

Midt under den største borgerlige krisen siden den revolusjonære perioden fra 1968 til 1973, og den tiltakende faren for politistatdiktatur, har den chilenske «venstre»-siden – gjennom deres kontroll over fagorganisasjonsapparatet, dominansen over sosiale initiativer og lokalsamfunnsorganisasjoner, og med posisjoner i kommuneadministrasjoner, regionalregjeringer og det nasjonale parlamentet [Kongressen] – spilt en avgjørende rolle for å redde kapitalismen.

Som på 1970-tallet tilfalt oppgaven med å lede denne kampanjen de chilenske stalinistene. Chiles Kommunistparti (PCCh) brøt veldig tidlig i partiets eksistens med den revolusjonære marxismen, og har vært viet til teoriene fra mellomkrigstidens stalinistiske «Folkefront» og til Mensjevikenes «to-trinns»-modell, som forfektet en nasjonal og parlamentarisk vei, og etableringen av koalisjoner med det lokale borgerskapet.

Kjerneinnholdet i denne ideologien er deres promotering av nasjonal eksepsjonalisme, som hevder at Chile har demokratiske tradisjoner og overholder konstitusjonelle normer. Denne spesielle teorien ble brukt gjennom hele det 20. århundre for å benekte nødvendigheten av at arbeiderklassen tok opp en sosialistisk og internasjonalistisk revolusjonær kamp mot kapitalismen. PCChs primære funksjon har vært å så illusjoner om det parlamentariske demokrati.

Denne politiske tvangstrøya viste seg å være avgjørende for å opprettholde det svekkede Piñera-regimet ved makten, for å re-kalibrere og legge grunnlag for diktatorisk styre.

Hvordan pseudo-venstre reddet Piñera

I november 2019 godtok den chilenske «venstre»-siden Piñeras oppfordring om samtaler for «nasjonal enhet». Betydningen av begrepet nasjonal enhet ble entydig klart under pandemien, da Kongressen banket gjennom politiske pro-business-retningslinjer. Fagforeningsapparatet implementerte denne politikken, tvang de eksportorienterte bransjene tilbake til arbeid, bisto med påleggingen av lønnskutt, sa seg enig i permitteringen av hundretusenvis av arbeidere og nektet å kalle for noen som helst industriell aksjon mot fattigdom, sult, utrygghet og utkastelser som rammet arbeiderklassen.

Midt under sultopprør, spontanstreiker og protester mot videreførte politimord, tortur og lemlestelser, kanaliserte den parlamentariske venstresiden folkelig raseri inn i tannløse appeller om reformeringen av de nærmest autonome, militariserte [militær-politistyrkene] Carabineros. Noen få symbolske menneskerettighetsanliggender som ble tillatt gjennom i domstolene ble kynisk utnyttet av pseudo-venstre til å så illusjoner i den borgerlige statens institusjoner.

De innledet også parlamentariske tiltak mot politidirektøren, innenriksministeren, helseministeren og sågar Piñera, vel vitende at partiene fra høyre til sentrum i Kongressen ville oppheve disse tiltakene.

Den mest betydningsfulle politiske operasjonen som ble orkestrert av pseudo-venstre var den årelange kampanjen for et referendum for å omvelte den autoritære 1980-konstitusjonen og promotere illusjoner om det kommende aprilvalget for en konstituerende forsamling, som skal ha som oppgave å utarbeide en ny konstitusjon.

I motsetning til alle de andre intrigene har denne gigantiske bestrebelsen vist seg å være midlertidig effektiv fra synspunktet om å forblinde arbeiderklassen om forberedelsene for diktatur.

På referendumdagen den 25. oktober i fjor, sa Piñera: «Inntil nå har Konstitusjonen splittet oss. Fra-og-med i dag bør vi alle samarbeide om å gjøre den nye konstitusjonen til et symbol på enhet og stabilitet.»

På den ene eller den andre måten fikk denne kyniske løgna sine ekko fra hele pseudo-venstre. «I dag feirer vi en stor triumf for det suverene folket ... og en ny historisk og demokratisk syklus for vårt land,» sa Frente Amplio-senatoren Juan Ignacio Latorre. «Enhet er påkrevd, sosial og politisk enhet, storstilte allianser for transformeringene som kommer for fremtidens Chile.»

Pinochets 1980-konstitusjon

Augusto Pinochets 1980-konstitusjon var utvilsomt et autoritært instrument rettet mot arbeiderklassen. Hovedforfatteren av diktatorens konstitusjon var Jaime Guzmán, grunnleggeren av det fascistiske partiet UDI [Unión Demócrata Independiente], som hentet sin inspirasjon fra nazi-Tysklands jurist Carl Schmitt og fra reaksjonær spansk geistlighet.

Noe av Guzmáns politisk autoritære og nyliberale økonomiske filosofi som er kodifisert i konstitusjonen er velkjent. Den forankret konseptet om subsidiærstaten, som betydde å underordne alle sosiale fagområder: Utdanning, helse, sosial sikkerhet, grunntjenester og vannforsyning til markedet, og forbød ethvert forsøk på nasjonalisering. Endringer i artikler om politiske partier, militæret, valgsystemet, gruvedrift og konstitusjonelle reformer krevde to-tredjedelsflertall for godkjenning.

General Augusto Pinochet undertegner diktatorisk dekret i 1973 [Photo by Museo de la Memoria y Los Derechos Humanos]

Mindre diskutert var Guzmáns omfavnelse av unntakstilstandsteorien som Schmitt utviklet som en del av å få besørget Adolf Hitlers diktatur en kvasi-juridisk kledning. Teorien innvilget i all hovedsak diktatoren ekstraordinære fullmakter – den besørget ham utøvende så vel som lovgivende fullmakter, og posisjonen som den høyeste juridiske autoritet – i en unntaksperiode eller en nødssituasjon. Både makteseparasjonen og rettsstaten ble underordnet der Führers styre.

I Chile tjente dette post factum som juridisk immunitet mot utallige forbrytelser begått under kontrarevolusjonen mot den politisk radikaliserte arbeiderklassen, studentungdommen og den politiske opposisjonen. Fascist-militærjuntaen orkestrerte et politisk genocid, en forsøkt «utryddelse» som Pinochet kalte det. Under militærstyret, spesielt de fem første årene, erklærte domstolene gjentatte ganger menneskerettighetssaker som uakseptable, og avviste tusenvis av klager og habeas corpus-skrifter, og nektet systematisk å etterforske statsforbrytelser.

Artikkel 40 og 41 i Konstitusjonen av 1980 gjaldt beleiringstilstand, én av de fire «Tilstander med konstitusjonelle unntak». Artikkel 40 fastslo at i tilfelle innenlandsk krig eller internt oppstyr kunne presidenten erklære beleiringstilstand over hele eller deler av territoriet. Kongressen hadde en frist på 10 dager til å godta eller avvise dekretet, og taushet var samtykke. Bare med to-tredjedels flertall kunne Kongressen oppheve beleiringstilstanden.

Artikkel 41 omhandlet suspenderingen av rettigheter. Den fastslo at presidenten kan:

forflytte folk fra et punkt til et annet på det nasjonale territoriet, arrestere dem i deres egne hjem eller på andre steder enn fengsler eller andre institusjoner beregnet på forvaring eller fengsling av vanlige kriminelle, og utvise dem fra nasjonens territorium. (Han) kan også oppheve eller begrense bevegelsesfriheten og forby bestemte personer fra å komme inn til eller dra ut fra territoriet. (Han) kan også oppheve eller begrense utøvelsen av forsamlingsretten og retten til informasjons- og ytringsfrihet, begrense utøvelsen av forenings- og syndikeringsrettighetene og pålegge korrespondanse og kommunikasjoner sensur.

Relatert domstolene fortsatte artikkelen med å fastslå:

Appeller om beskyttelse skal ikke finne sted under unntakstilstand, hva angår autoritetshandlinger vedtatt å være gjenstand for Konstitusjonen og lovene som gjelder de konstitusjonelle rettighetene og garantiene som, i samsvar med reglene for nevnte tilstander, kan ha blitt suspendert eller begrenset. ... I tilfellene relatert de foregående avsnittene kan ikke domstolene under noen omstendigheter tre inn for å kvalifisere det faktiske grunnlaget for de tiltak myndigheten har vedtatt under utøvelsen av sine fullmakter.

Sentrum-venstre-regjeringene som har regjert i 24 av de siste 30 årene siden gjeninnføringen av sivilt styre i 1990, har opprettholdt disse bestemmelsene, om enn i modifisert form. Årsaken til det må bli klart forstått, slik at arbeidere og ungdommer ikke faller i den dødelige fella å tro at reformering av charteret vil garantere demokratiske og sosiale rettigheter, eller endre klasserelasjonene. Langt derfra.

Under kapitalismen er Konstitusjonens formål først og fremst å opprettholde og beskytte helligheten av det private eierskapet av produksjonsmidlene. Privateiendommen er innskrevet selv i de revolusjonære dokumentene fra den franske og den amerikanske Konstitusjonen, som forøvrig er gjennomsyret av opplysningstidens ånd. Det 18. århundres konstitusjoner, og prinsippene de artikulerer var årsak til, og resultat av en nasjonal revolusjonær kamp mellom føydalismen og reaksjonskreftene mot nasjonens store masse, som ble besørget politisk lederskap av det daværende revolusjonære borgerskapet.

Men med den videre utviklingen av produktivkreftene oppsto skarpe og uforsonlige motsetninger mellom de to hovedklassene innen den internasjonale kapitalistiske økonomiske ordenen: kapital og arbeidskraft.

Den raske ekspansjonen av proletariatet i Chile fant sted i parallell med den eksplosive utviklingen av kapitalismen, sponset av imperialismens inntrenging i Latin-Amerika på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. Britisk og amerikansk kapitalisme dominerte teknologiene, forsyningene, jernbanene, skipsfarten og økonomien, knyttet til deres nesten fullstendige kontroll over Chiles nitrat- og kobbergruver.

Ikke på noe tidspunkt har det noen gang vært en sektor av den chilenske kapitalistklassen som forsøkte å samle nasjonen til en antiimperialistisk borgerlig revolusjon. Denne klassen, som besto av de rikeste grunneierne, og som samtidig utgjorde fra en tredjedel til halvparten av parlamentet, levde lykkelig av deres gruveeksportinntekter og nølte aldri med å drukne revolusjonære kamper i blod, i gruvebaronenes interesse.

Kampen mot imperialistdominans og overutbytting, og for forsvaret av demokratiske og sivile rettigheter og av sosiale vinninger, har i sin helhet blitt overlatt til proletariatet. Arbeiderklassen må organiseres i opposisjon mot det blodbeflekkede, nådeløse og korrupte chilenske borgerskapet som er totalt underordnet deres imperialistkikadorer.

Det arbeiderklassen har manglet i hele sin historie er et lederskap som er i stand til å transformere en opprørsk klassekamp til kampen for erobringen av makt.

Foruten et kort tidsvindu ved grunnleggingen av den chilenske seksjonen av Den kommunistiske internasjonale i 1922, kom den unge, uprøvde og uerfarne kaderen fra Chiles Kommunistparti (PCCh) under innflytelse av høyre-forflytningen som etterfulgte framveksten av det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen. Partiet ble snart flettet inn statsapparatet og deltok i utarbeidingen av Konstitusjonen av 1925, da landet midt under en dyp økonomisk krise framprovosert av kollapsen av saltpetereksporten og avtakende britiske imperialistinteresser, var i favntaket av eksplosive arbeiderkamper og et militæropprør.

Forberedelser for diktatur

Da Piñera for første gang i løpet av de 30 årene med sivilt styre forordnet en unntakstilstand og brakte væpnede styrker ut i gatene, sjokkerte dette landet, og det vakte internasjonal oppsikt. Politistatens uforlignelige vold resulterte i utallige antall dødsfall og tusenvis av påførte skader og lemlestelser, rapporter om hånende liksom-henrettelser, voldtekter, tortur og torturkamre, og om alvorlig banking som resulterte i død og tvungne forsvinninger.

Dette var imidlertid bare den mest synlige komponenten av Piñeras «krig» mot «en mektig, nådeløs fiende».

I løpet av det siste halvannet året, med Kongressens stilltiende og eksplisitte tilslutning, har landets ultrahøyre-regjering vedtatt mer enn et dusin lover som styrker staten, moderniserer antiterrorlover, anvender militæret til å pålegge orden, og besørger juridisk immunitet til undertrykkingskrefter, oppføringen av multi-institusjonelle og multi-nasjonale etterretnings- og overvåkingsoppgaver, og kriminaliseringen av sosiale protester, som målretter flyktninger, urbefolkningssamfunn og ungdommen. Alle disse tiltakene begynner nå å ta form og blir i dag anvendt.

For første gang siden militærdiktaturet har landet blitt holdt i en permanent unntakstilstand med titusenvis av tropper fra nasjonale forsvarsstyrker som kontrollerer sjekkpunkter i landets 16 regioner. Tiltaket ble sanksjonert av Kongressen i mars [i fjor] for å begrense spredningen av pandemien. I realiteten har det vært anvendt for å overvåke og kontrollere befolkningen.

Hæren har også blitt utplassert for å beskytte kritisk infrastruktur, og marinesoldater, bevæpnet med det nyeste av militært utstyr, har blitt utplassert for å styrke Carabinero-politiet med grensekontroll og overvåkning.

Og i februar godkjente parlamentet utkommanderingen av militært personell og en massiv ansamling av pansrede kjøretøyer for å styrke Carabineros spesialstyrker sør i landet. Angivelig innrettet for å motvirke ei bølge av vold og terrorhandlinger, som regjeringen og selskapsmediene uten belegg har beskyldt urinnvånerbefolkningen Mapuche for å anspore til, skal de væpnede styrkene besørge etterretning og gjennomføringen av politioperasjoner i regionene La Araucanía, Biobío og Los Rios.

Borgerskapet har brukt den konstitusjonelle konvensjonen som et bevisst lokkemiddel for å gi seg tid til å forberede for det uunngåelige sosiale utbruddet som vil komme som resultat av den kriminelle misaktelsen av pandemien og den uforlignelige veksten av arbeidsledighet, fattigdom og sosial ulikhet.

Dette er betydningen av den stadig mer vilkårlige bruken av de væpnede styrkene, og det må ropes varsko! Pådrivet i retning av diktatur er reelt og langt framskredent.

Det eneste progressive alternativet ligger i den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen og ungdommen i kampen for en arbeiderregjering basert på et revolusjonært sosialistisk program. Dette betyr å bryte med hele den falske venstresiden og utvikle en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen.

Chilenske arbeidere må henvende seg til sine internasjonale klassebrødre og -søstre, som er deres sanne allierte, vedta et program for sosialistisk verdensrevolusjon og bygge en seksjon av Den internasjonale komité av Den fjerde internasjonale (ICFI), partiet grunnlagt av Leo Trotskij.

Loading