Perspective

Branninfernoet i flyktningeleiren i Bangladesh og kapitalismens globale krig mot migranter

Den forferdelige brannen som mandag feide gjennom de massive flykningeleirene Cox’s Bazar i Bangladesh utgjør en fordømmelse ikke bare av myndighetene i Bangladesh, men av kapitalistregjeringer over hele verden. Alle regjeringer, fra Sør-Asia og Australia til Europa og USA, hvorvidt de går for nominelt å være «venstre» eller er åpent høyreorienterte, har gjort titalls millioner av desperate og utfattige flyktninger som rømmer fra undertrykking og fattigdom til gjenstand for barbarisk forfølgelse.

Brannen, der opphavet fortsatt etterforskes, fortærte raskt de elendige skurene som huset én million rohingyaflyktning som rømte fra de morderiske militæroperasjonene i nabolandet Myanmar. Branninfernoet tilintetgjorde anslagsvis 10 000 rønner i tillegg til forsamlingsbygninger, skoler og andre strukturer, og etterlot så mange som 60 000 hjemløse, nå med prekært behov for mat, vann, ly og medisiner.

Rohingya-flyktningeleiren i Balukhali, i det sørlige Bangladesh, mandag 21. mars 2021. Brannen ødela hundrevis av rønner og etterlot tusenvis hjemløse. [Foto: AP Photo/Shafiqur Rahman]

I skrivende stund er 15 bekreftet døde, men antallet kan stige raskt da minst 400 personer, de fleste barn, fortsatt er savnet. Ytterligere 560 ble skadet.

Piggtrådgjerder som omkranser leirene forhindret befolkningen fra å unnslippe og bidro til de uhyrlige tapstallene. Vannmangel gjorde det mulig for brannen å bre seg ubehindret, inntil den ble brakt under kontroll først omlag seks timer seinere.

Shah Rezwan Hayat, Bangladesh’ kommisær for flyktninger, hadde avvist oppfordringer fra internasjonale menneskerettighetsagenturer om å fjerne gjerdene, med den absurde påstanden at de var satt opp for å «sikre rohingyafolkets trygghet og sikkerhet». Faktisk omkranser piggtrådgjerdene det som bare kan karakteriseres som en enorm konsentrasjonsleir, som sperrer hundretusener av mennesker inne, uten tilgang til de mest grunnleggende tjenester, blant annet reint vann og sanitære fasiliteter.

Bangladesh-regjeringen har behandlet rohingyaflyktningene med åpen fiendtlighet, svertet dem som kriminelle og gjort dem til syndebukker for landets mangel på essensielle tjenester. Etter først å ha forsøkt å blokkere dem fra å komme inn i landet, for deretter å internere dem i leirene Cox’s Bazar, forsøker regjeringen nå å tvinge dem over til permanent innkvartering på Bhasan Char Island, en isolert, flat og ustabil leir-atoll ute i Bengal-bukta som er utsatt for oversvømmelser og sykloner, eller å få tvunget dem til å returnere til Myanmar, uten garantier for deres sikkerhet.

Mer enn 700 000 av flyktningene som for tiden befinner seg i Bangladesh flyktet fra Myanmar i 2017, etter at militæret lanserte systematiske angrep på den muslimske rohingyaminoriteten, der de utførte morderiske angrep med voldtekter og nedbrenning av landsbyer. Andrew Gilmore, FNs visegeneralsekretær for menneskerettigheter, karakteriserte i 2018 militærets operasjoner som «etnisk renskning».

Aung San Suu Kyi, den gang Myanmars de facto regjeringsleder, som i vesten hadde blitt hyllet som et «ikon for demokrati», forsvarte militærets uhyrligheter da hun i 2019 opptrådte foran Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for å benekte de ugjendrivelige bevisene om brudd på menneskerettighetene. Suu Kyi og hennes parti NLD [National League for Democracy], i likhet med militæret, er gjennomsyret av burmesisk sjåvinistisk buddisme, og brennmerker rohingyaene som illegale immigranter, selv om de har levd i landet i århundrer.

I motsetning til andre etniske grupper har ikke rohingyaene noen borgerrettigheter i deres hjemland, og er følgelig redusert til status av en statsløs minoritet som er uønsket i Myanmar, Bangladesh og overalt ellers i verden.

Ansvaret for mandagens forferdelige brann ligger ikke bare hos styringselitene i Bangladesh og Myanmar, men bæres av styringsklasser over alt, som har stengt deres grenser og hetset flyktninger og immigranter.

Ikke overraskende har brannen som feide gjennom interneringsleirene i Cox’s Bazar blitt så godt som ignorert i amerikanske og internasjonale medier. Det har ikke kommet noen tilbud fra vestlige regjeringer om assitanse til nye innkvarteringer eller nødforsyninger av mat og helsetjenester.

Mens den brutale behandlingen av rohingyaene i Myanmar er erkjent som en forbrytelse mot menneskeheten blir ofrene behandlet med likegyldighet og forakt. Skulle de søke et bedre liv i de framskredne kapitalistlandene blir de møtt med geværer, fengselsceller og interneringsleirer.

Rohingyaene er del av den stigende bølga av menneskeheten som er tvunget på flukt fra krig, undertrykking og fattigdom, frambrakt av den globale kapitalismens utdypende krise. Ifølge FNs seneste statistikker, tallmateriale fra 2019, er det minst 79,5 millioner statsløse mennesker rundt om i verden, mange av dem fastholdt i usle, overfylte leirer i økonomisk tilbakestående land som Bangladesh.

Den kaldblodige behandlingen Bangladesh-regjeringen utsetter rohingyaene for har sine paralleller rundt om i verden. Biden-administrasjonen er like fast bestemt som Trump var på å blokkere flyktninger som rømmer fra undertrykking og fattigdom i Latin-Amerika, forårsaket av mer enn hundre år med amerikansk imperialismes plyndringer. De som har klart å nå fram til grensa, deriblant 15 000 uledsagede barn, blir behandlet som kriminelle og bures inne.

De europeiske maktene har innvilget fullmakter for kontroll av grenser til lands og til havs som har ført til massedrukning i Middelhavet.

Australske regjeringer banet veien for anvendelsen av marinen for å blokkere flyktninger til havs, og har fristløst fengslet ankommende i interneringssentre offshore. Tusenvis har i flere år vært internert på fjerne øyer i Stillehavet, uten noen mulighet for oppholdstillatelse i Australia selv om de skulle innvilges status som flyktninger.

Covid-19-pandemien har intensivert kapitalismens globale krise og alle av systemets motsetninger i stort monn, har akselerert pådrivet i retning krig, og anvendelsen av politistatens metoder med autoritære og fascistiske styreformer, og et uopphørlig angrep på arbeiderklassens sosiale posisjon.

Nasjonalismens og xenofobiens giftige eim, som piskes opp av alle av styringselitene, har til hensikt å få avledet de eksplosive sosiale spenningene utad – enten ved å gjøre syndebukker, som «illegale fremmede», av noen av verdens mest sårbare mennesker, eller ved å slå på krigstrommene mot en ekstern fiende.

Regjeringers manglende erkjennelse av den grunnleggende rettigheten til asyl er nok en bekreftelse på at det ikke er noe representasjon for forsvar av demokratiske rettigheter innen styringskretsene i noe som helst land.

Den globale pandemien produserer imidlertid et oppsving av klassekamp, der arbeidere motsetter seg regjeringers og storselskapers forsøk på å tvinge dem til arbeid på utrygge og helsefarlige arbeidsplasser, og til å akseptere dype angrep på deres jobber, arbeidsbetingelser og lønninger, alt for å få blåst opp profittene.

Der verden er i firsprang mot krig og økonomisk katastrofe må arbeidere avvise nasjonalismens og rasismens gift, forene deres kamper internasjonalt, og forsvare rettighetene til alle seksjoner av verdens arbeidende befolkning, deriblant de millioner av flyktninger på tvers av kloden.

Loading