Admiral John Aquilino, kommandør for USAs Stillehavsflåte [US Pacific Fleet] vitnet denne uka i Senatet i Washington, og sa han anså et kinesisk angrep på Taiwan som det mest truende tennpunktet for krig i regionen Det indiske hav-Stillehavet, og han fremmet forslag om en videre oppbygging av amerikansk militærstyrke i det vestlige Stillehavet for å motvirke Kina. Hans bemerkninger understreker den voksende to-parti-enigheten i Washington om anklager mot Beijing, og den akselererende faren for at Biden-administrasjonen, ikke Kina, framprovoserer en krig.
Aquilino vitnet for Senatets komité for de væpnede tjenester [Armed Services Committee] under bekreftelseshøringen for å erstatte admiral Phil Davidson som sjef for US Indo-Pacific Command, den amerikanske kommandoen for regionen Det indiske hav-Stillehavet – USAs største militærkommando. Han fortalte komitéen at «den farlige bekymringen er for en militær styrke mot Taiwan». Han henviste til Davidsons tidligere vitnesbyrd, som i forrige uke advarte om en angivelig kinesisk overtakelse innen seks år, og la deretter til: «Min oppfatning er at dette problemet er mye nærmere oss enn de fleste tror.»
Verdt å merke seg er at Aquilino var enig i vurderingen til Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster, som denne måneden fortalte senatskomitéen at Taiwan er «det viktigste tennpunktet nå, som kan føre til en storskala krig». McMaster hevdet i sine krigshissende antiKina-uttalelser at «Kina har et svinnende tidsvindu, som lukkes» og at månedene mellom neste års olympiske vinterleker i Beijing og Kinas Kommunistpartis (KKP) kongress senere på året, utgjorde «den største faren».
Disse erklæringene setter virkeligheten på hodet. Det er ikke kinesisk «aggresjon» som truer en uhyrlig atomkrig mellom Kina og USA, men snarere den uopphørlige militæroppbyggingen på tvers av hele Asia. Kombinert med marineprovokasjoner i Sør- og Øst-Kinahavet og handelskrigstiltak mot Kina, har dette dramatisk eskalert de geopolitiske spenningene. Aquilino, Davidson og McMaster brukte alle den angivelige trusselen reist for Taiwan til å berettige deres krav om en ytterligere vesentlig utvidelse av bevæpningen og militærutleggene til US Indo-Pacific Command.
Den bevisste amerikanske oppskruingen av konfrontasjon med Kina begynte under Obama-administrasjonens «vippe til Asia» [‘pivot to Asia’], som oppfordret til utplassering av 60 prosent av Pentagons marine- og luftkampmidler til regionen innen 2020. Trump-administrasjonen lanserte deretter det som utgjorde økonomisk krigføring mot Kina, spesielt innrettet på å forhindre landets utvikling av konkurrerende høyteknologiske produkter, og akselererte provoserende «navigasjonsfrihet»-operasjoner i kinesisk-hevdede territorialfarvann i Sør-Kinahavet.
Innen få uker etter å ha blitt innsverget har president Biden akselerert krigspådrivet mot Kina. I sin pressekonferanse på torsdag erklærte Biden at det ville bli «skarp, skarp konkurranse» med Kina. Han sa hans administrasjon nesten ville tredoble forsknings- og utviklingsfinansiering for å sikre USAs overherredømme på høyteknologiske områder, og insisterte igjen på at Kina måtte overholde «de internasjonale reglene» – det vil si, de som er satt av Washington.
I løpet av de to siste ukene har Biden innkalt til det første statsledertoppmøtet i Den firesidige sikkerhetsdialogen [Quadrilateral Security Dialogue] som involverer USA, Japan, Australia og India – en kvasi-militær allianse rettet mot Kina – og han sendte utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin til Japan og Sør-Korea for å konsolidere allianser mot Kina. Blinken dro videre til Alaska der han og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan åpnet et to-dagers møte med deres kinesiske kolleger med et provoserende angrep på Kina over ei lang rekke anliggender.
USAs militæres og strategiske kretsers nye fokus på Taiwan, understreket av ei rekke kommentarer, deriblant fra den prestisjetunge tankesmia Council for Foreign Relations (CFR), er spesielt farlig. Etter Den kinesiske revolusjonen i 1949 var det bare den amerikanske marinens intervensjon som forhindret Taiwans innlemmelse i den nyetablerte Folkerepublikken Kina. I to tiår opprettholdt USA fiksjonen om at Kuomintang-diktaturet på Taiwan, ledet av Chiang Kai-shek, var det legitime styret over hele Kina, som muliggjorde at Kuomintang-regimet fikk en plass i FNs sikkerhetsråd.
Dette endret seg brått i 1972, etter at USA under president Nixon oppnådde en tilnærming til Kina, med det siktemål i fellesskap å konfrontere Sovjetunionen. Taiwan ble det største hinderet for etableringen av formelle diplomatiske relasjoner, som først ble gjennomført i 1979 da Washington innrømmet at Beijing og ikke Taipei, var den legitime regjeringen for hele Kina, inkludert Taiwan. Kongressen vedtok imidlertid i 1979 Taiwan-loven, som forpliktet USA til å bevæpne Taiwan og forsvare øya mot angivelig kinesisk aggresjon.
Denne høyst motstridende holdningen, kjent i Washington som «strategisk tvetydighet», har bare kunnet vedvare fordi USA kuttet formelle diplomatiske bånd til Taiwan, i sterkt grad begrenset kontakt mellom amerikanske og taiwanske embetsrepresentanter, og begrenset våpensalg. Spenninger i det trange Taiwan-sundet mellom det kinesiske fastlandet og Taiwan, som gjentatte ganger tidligere blusset opp, ble nedtrappet.
I løpet av det siste tiåret har USAs handlinger, særlig under Trump-administrasjonen, destabilisert de iboende ustabile og høyspente anliggendene som angår Taiwans status. Trump truet med å skrote Ett China-politikken såfremt ikke Kina kom med økonomiske innrømmelser. Han skrudde sterkt opp våpensalg til Taiwan, og økte antallet amerikanske krigsskip som seilte gjennom Taiwan-stredet.
Under Trump-administrasjonens siste dager opphevet utenriksminister Mike Pompeo alle restriksjoner på kontakt mellom amerikanske og taiwanske embetsrepresentanter – militære så vel som sivile. Taiwans de facto ambassadør til USA ble i et vesentlig symbolsk skritt, for første gang noen sinne invitert til en presidentinnvielse, med Bidens signalisering at hans nye administrasjon ikke ville reversere forgjengerens politikk.
Ikke overraskende har Kina respondert med protester. Beijing har gjentatt sine uttalelser om at Taiwan er en del av Kina, og gjennomførte militærøvelser nært Taiwan. Amerikansk imperialisme tar nå i bruk denne «aggresjonen» som påskudd for å berettige en ytterligere militærekspansjon langs den såkalte første øykjeden, som inkluderer Taiwan, rett ved siden av det kinesiske fastlandet, som del av dens bredere militæroppbygging i regionen.
Under bekreftelseshøringen i Senatet applauderte Aquilino trekkene tatt av Taiwan for å utvikle deres egne missiler. På torsdag erklærte Taiwans forsvarsminister Chiu Kuo-cheng at landet nå masseproduserer langdistansemissiler – det vil si, offensive våpen – som er i stand til å ramme langt inne på det kinesiske fastlandet. Missilprogrammet utvikler ytterligere tre modeller, som «en prioritet».
Samme dag undertegnet Taiwan og USA deres første avtale under Biden-administrasjonen, som etablerer en felles kystvakt-arbeidsgruppe [Coast Guard Working Group] for et samarbeid om maritim sikkerhet. Unnskyldningen for trekket var nye fullmakter innvilget av den nylig avholdte Folkekongressen i Beijing for autorisering av den kinesiske kystvakten til maktanvendelse når det vurderes nødvendig. Taiwan utvider øyas egen kystvakt, som er bevæpnet og kan trekkes inn i marinetjeneste i tilfelle krig.
Underliggende for de skjerpede spenningen over Taiwan er øyas strategiske og økonomiske betydning. Øya, beliggende ca. 150 kilometer utenfor det kinesiske fastlandet, ble av den amerikanske generalen Douglas MacArthur på begynnelsen av 1950-tallet beskrevet som «et usenkelig hangarskip» – det vil si, en vesentlig militærressurs. Ei rekke Taiwan-kontrollerte holmer, alle sterkt befestede, ligger bare kilometer utenfor den kinesiske kysten. Ethvert trekk fra USAs side for å etablere militære bånd, eller en militær tilstedeværelse på Taiwan, vil i Beijing bli sett som en vesentlig trussel mot Kinas sikkerhet. Økonomisk spiller Taiwan en sentral og svært følsom rolle i verdens halvlederproduksjon.
Med høyningen av spenningene med Kina over Taiwan, øser Biden-administrasjonen bensin over det som helt korrekt blir ansett som det farligste tennpunktet i Asia, og truer med det ikke bare å utløse krig mellom USA og Kina, men også å dra inn i hele verden.