Onsdag avrundet den tredje dagen av rettssaken mot Derek Chauvin, den tidligere politimannen i Minneapolis, Minnesota som i mai i fjor knelte på George Floyds nakke i mer enn ni minutter.

De tre foregående dagenes rettsoverveielser har bekreftet det millioner av arbeidere over hele verden allerede vet: Floyds død var et brutalt politimord utført i kaldt blod. Der det fant sted midt under pandemien var det en spesielt billedlig framstilling av karakteren av undertrykkings- og voldsapparatet som går under navnet «lovhåndhevelse».

Den ene vitnet etter det andre mintes deres sjokk, gru og raseri da de så politioffiserene klemme Floyd ned i fortauet mens han tryglet for sitt liv. Nesten hvert vitne som hittil har inntatt skranken – mennesker av forskjellige hudfarger og bakgrunner – har tatt til tårer der de ble avhørt, eller ble vist opptak som minte dem om det som fant sted den 25. mai 2020.

Genevieve Hansen, Minneapolis-brannbekjemper, som er hvit, vitnet der hun sa hun hadde bønnfalt politimennene om å la henne få ta Floyds puls. Hansen mintes hvordan politibetjentene nektet å la henne hjelpe Floyd, selv etter at hun identifiserte seg som brannbekjemper. Hansen tok til tårene da hun fortalte om hjelpeløsheten hun følte da Chauvin fortsatte å knele på Floyd selv etter at hun kunne fastslå at han ikke lenger var ved bevissthet.

Darnella Frazier, en afrikansk-amerikansk tenåring som spilte inn tilskuervideoen av hendelsen som gikk viralt verden over, fortalte jurymedlemmene at hun har vært våken noen netter, der hun «har unnskyldt seg og unnskyldt seg overfor George Floyd, for ikke å ha gjort mer og ikke fysisk grep inn, og ikke reddet hans liv».

Alyssa Funari, en annen tilskuere som gjorde opptak av hendelsen, gråt da hun forklarte at hun ønsket å gripe inn, men ikke kunne fordi «det var en høyere makt der» – en henvisning til politioffiserene som skjøv vitner til forbrytelsen vekk, og truet dem med mace.

Påtalemyndigheten avspilte på onsdag opprivende kroppskameraopptak, der Floyd kunne sees bønnfalle politioffiserene, og si dem han var redd og ba om ikke å bli skutt. På opptakene fortsatte offiserene å låse Floyd fast til fortauet, selv etter at én av dem erkjente at Floyd hadde mistet bevisstheten.

Floyds brutale drap i hendene på betjentene fra Minneapolis Police Department framkalte en utgytelse av empati og raseri fra arbeidere over hele kloden. Protester begynte lokalt i Minneapolis dagen etter Floyds død og spredte seg til slutt til over 2 000 byer i mer enn 60 land. Anslagsvis fra 15 til 26 millioner mennesker protesterte på et eller annet tidspunkt i USA, som gjorde demonstrasjonene til de største i USAs historie.

Demonstrasjonene hadde multietnisk, multihudfarge og internasjonal karakter, og arbeidere kjempet aktivt mot bestrebelsene på å få splittet kampen etter hudfargebaserte skillelinjer.

Mens protestene ble utløst av drapet på Floyd, ble de underbygget av anliggender som er dypere forankret. Ved slutten av mai nådde antallet dødsfall av koronaviruspandemien i USA 100 000. Millioner var uten arbeid og uten inntekt, samtidig som Kongressen besørget billioner til Wall Street, og bare tilbød smuler til arbeidere. Styringsklassen, ledet av Trump-administrasjonen, hadde initiert sin morderiske kampanje for gjenopptakelse av arbeid, en politikk som har blitt videreført av president Joe Biden, og har ført til at antallet dødsofre i dag er over 560 000.

Styringsklassen responderte på protestene ved å sende politiet ut på en militarisert represjonskampanje. Både Demokrater og Republikanere oppfordret politiet og Nasjonalgarden til å terrorisere befolkningen. Mer enn 14 000 mennesker ble arrestert under protestene, siktet for små lovovertredelser som brudd på portforbud eller sperring av veier. Politiet forbrøt seg rutinemessig på de demokratiske rettighetene til journalister og 128 ble arrestert i 2020, en rekord for ett enkelt år. Minst 19 mennesker omkom under polititilslaget.

Den 1. juni truet Trump – som oppmuntret til politivold under hele sin administrasjonsperiode – med å påberope seg opprørsloven [Insurrection Act] for å utkommandere militæret over hele landet og effektivt sett erklære krigsrett. Denne responsen var ikke ganske enkelt, eller engang primært rettet mot de folkelige protestene mot politivold. Det reflekterte frykten innen styringsklassen for den voksende sosiale hrmen over hans morderiske respons på pandemien. Trusselen om diktatur fikk sitt ultimate politiske uttrykk i det fascistiske 6. januar-kuppforsøket i Washington D.C.

Demokratene har, samtidig som de støttet polititilslaget, arbeidet på et parallelt spor. De forsøkte å lede raseriet over Floyds drap og den bredere epidemien av politivold, over i en kampanje basert på oppildning til hudfargebasert splittelse. Arbeidere ble fortalt at politidrap var et hudfargeanliggende som kunne løses ved å gjøre Kamala Harris til USAs første kvinnelige, afrikansk-amerikanske og asiatiske visepresident. Bevegelsen Black Lives Matter [Svarte Liv har Betydning] ble kraftig promotert og organisasjoner tilknyttet bevegelsen ble oversvømt med titalls millioner dollar fra storselskaper.

Demokratene er imidlertid ikke mindre skyldige enn Republikanerne for epidemien av politivold. Før George Floyd var det Michael Brown i Ferguson, Missouri i 2014, da protester ble møtt av en militarisert respons overvåket av Obama-administrasjonen. Det er ingen tvil om at det under Biden-administrasjonen vil finne sted ytterligere uhyrligheter, noen som vil bli innfanget på kamera, flertallet ikke. Ifølge en analyse utført av Washington Post har det ikke vært noen signifikant reduksjon i raten av politidrap under Biden.

Siden initiativet mappingpoliceviolence.org i 2013 begynte å samle data har politiet hvert år drept mer enn 1 000 personer. I gjennomsnitt dreper amerikansk politi mer enn 3 personer hver dag. Så langt i 2021 har politiet allerede drept mer enn 200 personer.

Politiet drepte i 2020, selv midt i pandemien, 1 127 personer. Av disse var 457 hvite. År etter år utgjør hvite personer den største andelen personer drept av politiet. Mens rasisme utvilsomt spiller en rolle, og innen politiet oppmuntres de mest tilbakestående og fascistiske sentimentene, er årsaken til det uforholdsmessige antallet drepte fra minoritetsgrupper primært et resultat av politiets patruljering i de mest sårbare og fattige lokalsamfunnene.

Utbredelsen av politivold i USA er i utgangspunktet et klassespørsmål, og ikke et hudfargebasert anliggende. Det er det giftige resultatet av et samfunn preget av enestående nivåer av sosial ulikhet. Konsentrasjonen av rikdom i hendene på et plutokrati har bare tiltatt det siste året, der den massive redningen av Wall Street underbygger framveksten av pandemiprofitørene.

Ingen reell kamp mot politivold kan føres på grunnlag av hudfarge eller etnisitet. Fjorårets protester demonstrerte arbeiderklassens enhet og makt. Den eneste veien videre er et sosialistisk program, som avviser kunstige barrierer og forener arbeidere langs deres felles klasseinteresser. De lidenskapelige responsene fra vitnene i Chauvin-rettssaken var ikke bestemt av deres hudfarge, men av deres medmenneskelighet og empati for de tusenvis av arbeidere som hvert år drepes av politiet.

Som Socialist Equality Party skrev dager etter Floyds drap: «Hvordan skal George Floyds død besvares? Hva er veien videre? Kampen mot politibrutalitet må smies sammen med arbeiderklassens voksende bevegelse mot utrygge arbeidsforhold, massearbeidsløshet, sosial ulikhet og massefattigdom. Dét er en kamp mot kapitalistsystemet og for sosialisme.»

Ti måneder etter Floyds død, der bølga av politivold bare fortsetter, der styringsklassens respons på pandemien har produsert sine uhyrlige resultater, og der arbeidere over hele verden trer inn i kamp mot ulikhet, diktatur og krig, er nødvendigheten av en slik kamp mer presserende nødvendig enn noensinne.