Tirsdag morgen minela Israel lasteskipet MV Saviz, i Rødehavet, i en bevisst og provoserende opptrapping av landets offensiv mot Iran. Skipet er eid av den statstilknyttede rederiet Islamic Republic of Iran Shipping Lines.
Dette signaliserer Israels besluttsomhet om å videreføre landets marineoffensiv mot Iran, til tross for potensielle represalier fra Teheran, og faren for en opptrapping til total krig. Samtidig møter stormaktene Iran i Wien for å diskutere en gjenopptakelse av atomavtalen av 2015, kjent som Den felles helhetlige handlingsplanen (JCPOA) [Joint Comprehensive Plan of Action], som tidligere president Trump ensidig trakk USA ut av.
New York Times refererte en ikke-navngitt offisiell amerikansk embetsrepresentant for å si at Israel hadde informert USA om at deres marine hadde angrepet fartøyet nær Djibouti-kysten, med påstand om at angrepet var gjengjeldelse for tidligere iranske angrep på israelske fartøy.
Ifølge Saeed Khatibzadeh, talsmann for Irans utenriksdepartementet, resulterte tirsdagens eksplosjon, forårsaket av «limpet miner festet til skipsskroget, bare mindre skader». Han la til at Saviz var et «ikke-militært skip», som bidro til å «besørge sikkerhet for shippingleder og bekjempelsen av piratvikrsomhet» i Rødehavet og ved Bab el-Mandeb stredet, som er en vesentlig flaskehals for internasjonal shipping.
Amerikanske og saudiske analytikere hevder at fartøyet, som siden slutten av 2016 har vært tilstede i Rødehavet, er et «moderskip» for De iranske revolusjonsgardenes flåte av skip i Rødehavet, og at uniformerte menn og en klasse av småbåter brukt av revolusjonsgardene har blitt fotografert ombord på skipsdekket. Det er antatt å spille en vesentlig rolle i Teherans tiltak for å unndra seg sanksjoner, ved overføring av oljeforsendelser på åpent hav over til skip ikke under iransk flagg.
Det israelske angrepet er del av en mangeårige, skjult offensiv mot Iran, ført av landets marine, luftstyrker, og øvrige sikkerhets- og etterretningorganer.
Wall Street Journal avslørte i forrige måned, med henvisninger til offisielle amerikanske embetsrepresentanter, for første gang at Israel de siste to-og-et-halvt årene har angrepet minst et dusin iranske skip på vei til Syria, hvorav de fleste fraktet iransk olje, mens noen fraktet våpen til Teherans allierte i Syria, deriblant Hizbollah. Lekkasjene til Journal, i likhet med de tidligere denne uka til Times, er antatt å ha kommet fra embetsrepresentanter som er imot Israels bestrebelser på å torpedere samtalene som sikter på gjenopprettingen av atomavtalen med Iran, og isolering av Kina.
En rapport i den isrelske avisa Ha’aretz setter antallet saboterte iranske tankskip til rundt 20, med et anslått tap for Al Quds, Hizbollah og sjiamilitsene på $ 500 000, over en periode på to-og-et-halvt år. Disse angrepene, som skadet, men bevisst unngikk å senke fartøyene, var utført med det dobbelte formål å forpurre Irans tilførsel av olje til Syria, og samtidig strupe inntektsstrømmen som betaler for sjiamilitsene og Hizbollah, som har bistått det syriske regimets styrker. Avisa bekreftet også tidligere syriske og iranske påstander om en eksplosjon ombord et iransk tankskip i Rødehavet seint i 2019.
Slike militære angrep på sivile fartøyer i internasjonalt farvann er blatante brudd på folkeretten, som potensielt utsetter Israel for aksjoner fra internasjonale domstoler, selv om Journal var taus om det anliggendet. Ved å eskalere shippingens farer, kan de også føre til en heving av regionens forsikringspremier for maritim handel.
Angrepet på MV Savid er det andre angrepet på et iransk fartøy siden WSJ-rapporten i forrige måned, da Iran beskyldte Israel for å ha skadet et annet skip som seilte i Middelhavet.
Etter Journal’s avsløringer om Israels angrep kunne ikke Teheran lenger snu det blinde øyet til, og i stedet gjengjelde med tit-for-tat respons, med rapporter om iranske missilangrep på to israelsk-eide lasteskip, ett i Arabiahavet og et annet i Middelhavet.
Israels hemmelige angrep på iranske skip åpnet en ny front i landets operasjoner, som i stor grad har vært utført over land og i lufta. Tel Aviv har innrømmet å ha utført hundrevis av angrep i nabolandet Syria, mot iransk-tilknyttede mål, deriblant Libanons Hizbollah, siden starten av den USA-ledede proxy-krigen for å velte regimet til Syrias president Bashar al-Assad, som del av den bredere kampanjen for å isolere Iran. Israel har også gjennomført ei rekke angrep inne i Iran, deriblant en eksplosjon som i juli ødela et avansert sammenstillingsanlegg for sentrifuger ved Natanz atomanlegget, og attentatet i november på Mohsen Fakhrizadeh, en ledende iransk forsker som for to tiår siden satte opp landets atomprogram.
Disse angrepene ble utført i forbindelse med Trump-administrasjonens kampanje om «maksimalt press» mot Iran, lansert etter at Washington i 2018 ensidig opphevet JCPOA. De stadig mer skjerpende økonomiske sanksjonene, særlig mot olje, Irans viktigste eksportindustri, og med sekundærsanksjoner – som er ensbetydende med en krigstilstand – har ødelagt Irans økonomi, mens de har fordømt millioner av iranere til sult og sykdom, og strupet tilgangen til viktige medisiner og medisinsk utstyr midt under den rasende Covid-19-pandemien.
Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif sa tidligere i år at Trump-administrasjonen hadde pålagt, gjeninnført eller ombenevnt anslagsvis 1 600 sanksjoner mot Iran, og forårsaket direkte og indirekte økonomiske skader på landet estimert til $ 1 billion [NOK 8,49 billioner; dvs. 8 490 milliarder]. Sanksjonsregimet har også hatt vidtrekkende regionale konsekvenser, der Libanon – med landets banker som fungerte som sluser for kanaliseringen av penger til libanesiske og syriske statsborgere, så vel som til Hizbollah – har vært et av de største ofrene.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har insistert på at det ikke må bli noen gjenopptakelse av den «farlige» atomavtalen av 2015, og sa på tirsdag til sitt parti Likud: «Parallelt må vi fortsette å avverge iransk krigshissing i vår region. Og denne trusselen er ikke et teoretisk anliggende. Jeg sier ikke det retorisk. Vi må ta grep, i møte med det fanatiske regimet i Iran, som ganske enkelt truer med å stryke oss av jordas overflate.»
Mens Netanyahu er hardnakket bestemt på å sabotere ethvert forsøk fra Biden-administrasjonens side for på nytt å bli del av JCPOA, og til å oppheve sanksjonene mot Iran, refererte New York Times en israelsk embetsrepresentant som sa at angrepene var del av den bredere strategien for å tvinge Teheran til å si seg enig om tøffere og lengre dempere for Irans kjernefysiske ambisjoner, i tillegg til begrensninger for landets ballistiske missilprogram og dets støtte til regionale militser.
Netanyahu uttalte seg samtidig som Iran og USA førte indirekte samtaler i Wien om måter å gjenopplive avtalen som inkluderte de europeiske maktene, Kina og Russland. Både Teheran og Washington beskrev samtalene som «konstruktive». Teheran har insistert på at Iran vil gå tilbake til en fullstendig overholdelse av avtalen, så snart Washington verifiserbart hever det komplekse nettverket av sanksjoner som har vært pålagt Iran siden 2018, som inkluderer mange forskjellige kategorier, noen av dem ikke relatert til atomavtalen.
Netanyahu tiltakende krigshissing mot Iran er betinget av mandagens åpning av domstolsesjoner med bevisframlegging for hans lenge forsinkede rettssak på flere anklager for bestikkelse, korrupsjon og tillitsbrudd, der han står overfor år i fengsel skulle han bli funnet skyldig. Han nekter å trekke seg som statsminister så lenge han forsvarer seg i retten, og har kalt rettssaken mot seg for å være «maktmisbruk» fra statsadvokatskontorets side, og sa: «Slik ser et kuppforsøk ut.» Etter å ha forlatt mandagens rettssesjon beskyldte han påtalemyndigheten for ulovlig å ha tuklet med bevis, gjennomført ei «heksejakt» mot ham, og for å ha forsøkt å utføre et juridisk «kupp».
Netanyahu har de siste fire årene utkjempet fire ufullendte valg, midt under stigende arbeidsledighet, fattigdom og ulikhet, i forsøk på å samle en koalisjonsregjering sterk nok til å vedta lover som kan gi ham immunitet mot påtalemyndigheten, og økte fullmakter som effektivt vil kastrere rettssystemet, som har fått hans kritikere til å advare om en forestående konstitusjonell krise. Samtidig som president Reuven Rivlin har bedt Netanyahu, på bakgrunn av at hans parti Likud er det største i Knesset, om å forsøke å danne en regjering, er det allment antatt at han ikke vil være i stand til det, og dermed vil utløse nok et valg.
Under slike omstendigheter kalkulerer Netanyahu med at oppildning til en krig med Iran kan tjene til å avlede de sosiale, økonomiske og politiske spenningene utad, og gjøre det mulig for ham å opprettholde sitt grep om makten, selv om en slik krig kunne bre seg ut til å favne hele regionen, og faktisk hele verden.