USA sender to krigsskip til Svartehavet midt under en raskt eskalerende krise i Øst-Ukraina. Fredag bekreftet den tyrkiske regjeringen at Pentagon for 15 dager siden hadde meldt en formell forespørsel om tillatelse for to av deres krigsskip til å passere gjennom tyrkiske sund, for utstasjonering i Svartehavet til den 4. mai.
Sendingen av amerikanske krigsskip til Svartehavet er det siste trekket i en serie ekstraordinært provoserende tiltak under krisen, fra det NATO-støttede Ukraina og fra USAs side. I mars, kort tid etter at Joe Biden tiltrådte presidentembetet og bekreftet at «Krim er Ukraina», kunngjorde den ukrainske regjeringen til Volodymyr Zelenskyj en strategi for å «gjenopprette Krim» og Donbass.
Krim, som er ei svært strategisk beliggende halvøy i Svartehavet, ble i 2014 annektert av Russland etter et USA og Tyskland støttet et kupp i Kiev. Donbass har vært åsted for en pågående borgerkrig i nesten syv år, og er i vesentlig grad kontrollert av russiskstøttede separatister. Kunngjøringene om en offensiv for å gjenerobre disse områdene er likelydende med en erklæring om at Ukraina forbereder seg for krig.
Dette var det umiddelbare bakteppet for de tiltakende kamphandlingene mellom separatister og den ukrainske hæren. Zelenskyj har siden oppfordret NATO til å fremskynde Ukrainas opptak i militæralliansen, og Ukraina og NATO har kunngjort felles militærøvelser. Forrige fredag hadde Zelenskyj et møte med USAs president Biden, som forsikret ham om full amerikansk støtte mot Russland. Som respons på disse provokasjonene har Russland samlet tropper langs grensene til Ukraina, kunngjort militærøvelser og styrker nå landets marine i Svartehavet.
I likhet med USA har Tyskland og Frankrike fordømt «russisk aggresjon». Den tyske forbundskansleren Angela Merkel oppfordret torsdag Putin til å trekke russiske tropper tilbake fra grensa til Øst-Ukraina. Zelenskyj skal neste uke til Paris for et møte med forhandlinger med den franske presidenten Emmanuel Macron. Den franske regjeringen har også forlangt at Russland «forklarer» landets troppeforflytninger i regionen.
På torsdag reiste Zelenskyj for å besøke de ukrainske troppene i Øst-Ukraina, som han roste for å være «et sant eksempel på heltemot og dedikasjon». Et betydelig antall tropper og militser som fortsatt utkjemper det som er en dypt upopulær krig i Ukraina, er tilknyttet den nynazistiske Azov-bataljonen og lignende høyreekstreme formasjoner, som har blitt systematisk bygd opp av den ukrainske staten og av USA, spesielt siden 2014-kuppet.
Der de snakker om «russisk aggresjon» setter imperialistmaktene, Kiev og deres medielakeier virkeligheten på hodet. Det er Ukraina, støttet av NATO og USA, ikke Russland, som systematisk har eskalert situasjonen og presset regionen til randen av en fullskala krig.
Kremls talsmann Dmitry Peskov sa på fredag at Russland tar sine forholdsregler gitt den «farlige, eksplosive regionen ved landets grenser». Han advarte for at situasjonen er så ustabil at «dynamikken ... skaper faren for gjenopptakelse av fiendtligheter i full skala». I en samtale med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan beskyldte Russlands president Vladimir Putin Ukraina for å gjenoppta «farlige provoserende handlinger». En dag tidligere sa Dmitry Korzak, nestleder for Russlands presidentadministrasjon, at russiske styrker kunne intervenere for å forsvare russiske statsborgere i regionen. Kreml har også tilbudt russiske pass til Donbass-innbyggerne, og forøvrig også til alle ukrainere som måtte ønske det. Han uttalte at en krig kunne markere «begynnelsen på slutten» for Ukraina.
Ted Galen Carpenter bemerket, der han skrev for publikasjonen til den høyreorienterte tankesmia National Interest, at situasjonen nå minner om opptakten til Russland-Georgia krigen i 2008, da USA bevisst oppfordret Georgia til å treffe aggressive grep mot Russland. Han skrev: «Parallellene mellom Washingtons overdrevne oppildning av Ukraina og Bush’ bommert med hensyn til Georgia [i 2008] er uhyggelige og alarmerende. Vladimir Putins regjering har gitt vesten mange advarsler gjennom årene, om at forsøk på å gjøre Ukraina til en NATO-militærklient krysser ei skarp rød linje hva angår Russlands sikkerhet. Carpenter advarte for at situasjonen kunne eskalere til en nukleær konfrontasjon mellom Russland og USA.
Den ekstraordinært farlige situasjonen i Svartehav-regionen kan bare forstås innenfor dens bredere internasjonale og historiske kontekst. Siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991, kulmineringen av det mange-tiår-lange nasjonalistiske sviket av Oktoberrevolusjonen, har USA forsøkt å motvirke landets økonomiske tilbakegang ved militære maktmidler å få brakt hele regionen under sin kontroll. NATO har, til tross for tidligere forsikringer om det motsatte, raskt omringet Russland. USA, med tung støtte fra EU, har også orkestrert flere kupp i det tidligere Sovjetunionen, for å installere pro-vestlige regimer, blant annet i Georgia (2003), Ukraina (2004 og 2014) og Kirgisistan (2010).
Zbigniew Brzezinski [engelsk tekst], en av hovedarkitektene for amerikansk utenrikspolitikk gjennom mange tiår, oppsummerte betydningen av «Eurasia», som omfatter hele Europa og Asia, i 1997: «Med Eurasia som nå fungerer som det avgjørende geopolitiske sjakkbrettet, er det ikke lenger nok å utforme én politikk for Europa og en annen for Asia. Det som vil skje med maktfordelingen på den eurasiske landmassen vil være av avgjørende betydning for Amerikas globale forrang og historiske arv ... I et ustabilt Eurasia er den umiddelbare oppgaven å forsikre at ingen stat, eller en kombinasjon av stater, får muligheten til å utvise USA eller engang redusere landets avgjørende rolle.»
Innen Eurasia er Svartehav-regionen av signifikant geostrategisk betydning, da den forbinder Europa med det energirike Kaukasus og Midtøsten.
Pentagon erklærte i 2018 åpent at USA nå fokuserte på «stormaktskonflikt», det vil si krigsforberedelser mot atomvåpenbestykkede Russland og Kina. Øst-Europa og Svartehav-regionen er sentrale i denne bestrebelsen.
Covid-19-pandemien har bare akselerert krigspådrivet, framfor alt fra USAs side. Bakgrunnen for dette er de tilspissende klassemotsetningene og de politiske spenningene innen USA selv. Biden-administrasjonen, som følger kursen Trump-administrasjonens staket ut, har anlagt en usedvanlig aggressiv holdning [engelsk tekst] mot Kina. Samtidig har USA bevisst eskalert spenningene med Russland. For bare få uker siden kalte den amerikanske presidenten Joe Biden den russiske presidenten en «morder», hvilket utløste en diplomatisk krise.
Det er indikasjoner på at amerikansk politikk i Svartehav-regionen ikke bare retter seg mot Russland, men også Kina. I løpet av det siste tiåret har Kina blitt en viktig økonomisk partner for mange land i regionen, spesielt Ukraina. Mens EU fortsatt er Ukrainas største handelspartner har Kina blitt den største enkeltnasjonen for landets handel, og har passert Russland. Tidlig i 2019 ble Kina Ukrainas nest-største importpartner, og sto for nesten 14 prosent av landets totale import, mer enn fra Russland. Kina ble også Ukrainas tredje største eksportpartner, med 6,2 prosent av landets totaleksport.
I USA har Ukrainas voksende økonomiske partnerskap med Kina framprovosert betydelig irritasjon. Bemerkelsesverdig er at i mars, akkurat på det tidspunkt da den ukrainske regjeringen kunngjorde sin strategi om å «gjenerobre Krim», erklærte Kiev også at de ville kansellere en planlagt $ 3,6 milliarder avtale med kinesiske investorer om salg av helikopter- og flymotorprodusenten Motor Sich, et av Ukrainas største industrikonsern, etter flere år med påtrykk fra Washington.
Nasjonaliseringen av industriselskapet medfører enorme økonomiske kostnader for Ukraina, som er sterkt forgjeldet og et fattig land. Oleksiyj Danilov, sekretær for den ukrainske regjeringens nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd, uttalte at avgjørelsen ble truffet av hensyn til «landets nasjonale sikkerhet». Anders Aslund, en mangeårig amerikansk utenrikspolitisk kommentator om regionen, sa beslutningen viste at Ukraina «står med USA, selv til betydelige kostnader» og kalte det «et utmerket skritt som USA burde sette stor pris på».
Det imperialistiske krigspådrivet utgjør enorme farer for arbeidere internasjonalt. Det russiske oligarkiet har ingenting å stille opp mot det imperialistiske krigspådrivet, annet enn en kombinasjon av appeller til imperialistmaktene og promoteringen av nasjonalisme og militarisme. Faren for krig kan bare avverges gjennom byggingen av en sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen, og en kamp for å få slutt på den grunnleggende årsaken til imperialistkrig: kapitalismen.