President Bolsonaros plutselige avskjedigelse av hans forsvarsminister og helheten av de væpnede styrkers sentralkommando har utløst en militær og politisk krise uten sidestykke i Brasil.
At Brasils fascistiske presidents handling sammenfalt med årsdagen for det USA-støttede militærkuppet i 1964, var ingen tilfeldighet. Bolsonaro er en skamløs forsvarer av militærets styrting av dengang president Joao Goulart, som innledet to-tiår med blodstenket diktatur mot Brasils arbeiderklasse og ungdom, og ei bølge av tilsvarende kupp på tvers av hele Sør-Amerika.
I dag konfronterer den brasilianske arbeiderklassen, 57 år etter den forferdelige historiske begivenheten, nok en gang overhengende diktatoriske farer, med gjenopprettingen av militærets posisjon som den politiske maktens sentrum.
Bolsonaros bestrebelser for å konsolidere autoritært styre, som han har fremmet siden han inntok presidentskapet, har eskalert kraftig siden utbruddet av Covid-19-pandemien.
Brasil har nå passert den dystre milepælen med totalt 350 000 Covid-19-dødsofre, og pandemien er fortsatt helt ute av kontroll. Hver uke setter landet nye forferdelige rekorder, der den siste uka har sett det daglige antallet dødsfall to ganger stige over 4 100.
En uforlignelig sosial krise herjer i arbeiderklassens hjem. Arbeidsledigheten har nådd rekordnivå, og titalls millioner brasilianere har blitt kastet ut i fattigdom siden pandemien startet. Nyere studier indikerer at halvparten av Brasils befolkning lider av matusikkerhet.
Men sett fra kapitalistklassens ståsted lever vi i en gylden tidsalder. Antallet milliardærer i Brasil har dette siste året med massedød steget fra 45 til 65, ifølge den nye lista fra Forbes. Rikdommen akkumulert av dette parasittiske oligarkiet hadde en ekstraordinær vekst, fra $ 127 milliarder i 2020, til $ 219 milliarder i 2021 [fra NOK 1 076,9 til 1 857,01 milliarder].
Slike groteske nivåer av sosial ulikhet, så vel som påføringen av massedrap med Covid-19, er radikalt inkompatibelt med demokratiske styreformer. Disse objektive trendene ligger til grunn for de siste ukenes bemerkelsesverdige politiske begivenheter.
Den uforlignelige erstatningen av militærkommandoen – tradisjonelt bare endret ved overgangen mellom regjeringer – ble utført av Bolsonaro samtidig med forlangender at de væpnede styrkene fullt ut måtte underordne seg hans regjerings politiske agenda, og spesielt hans erklærte krig mot koronavirusnedstengninger.
Bolsonaros mest umiddelbare mål er å få etablert total kontroll over det repressive apparatet, og få opphevet lokale myndigheters makt. I samordnet handlig i retning av dette målet har Bolsonaros nærmeste allierte (deriblant hans sønn Eduardo Bolsonaro) åpent ansporet til militærpolitiets oppstand og nekting av delstatsguvernørenes pålagte restriksjoner for sosiale forflytninger. I Representantenes hus prøvde Bolsonaros allierte å få presset gjennom en lov som skulle tillate presidenten å mobilisere lokalt politi under en pandemi.
Denne konspirasjonen for å etablere et de facto president-diktatur i Brasil er fortsatt i full gang.
Bolsonaro gjorde dette klart i en tale han holdt mot nedstengning av økonomiske aktiviteter under et arrangement i Santa Catarina den 7. april. Der han pekte på den overhengende faren for en landsdekkende sosial eksplosjon uttalte han at han allerede spør de væpnede styrker: «Dersom dette bryter ut på tvers av Brasil, hva skal vi da gjøre? Har vi mannskap nok til å kontrollere den mengden problemer vi kan få framover?»
Bolsonaros tale avslører de væpnede styrkers og den brasilianske styringsklassens reelle dilemma. Selv om de er klar over den eksplosive sosiale situasjonen vurderer de sparkede kommandørene og den borgerlige opposisjonen Bolsonaros ansporing til kupp, i seg selv å være en medvirkende faktor til sosial ustabilitet, som kan utløse en ukontrollerbar reaksjon fra arbeiderklassen. Presidenten advarer, på sin side, for at om militæret ikke støtter hans forebyggende autoritære tiltak i dag, da vil det kanskje ikke ha krefter nok til å undertrykke et masseopprør i morgen.
En bedragersk borgerlig opposisjon
Selv om voksende deler av den brasilianske styringsklassen prøver å distansere seg fra Bolsonaro-regjeringen er de fullstendig ute av stand til å tilby noe alternativt perspektiv til regjeringens politiske orientering som medfører lidelse og død i masseskala, og pådrivet i retning av autoritært styre i Brasil.
Denne gjennomkorrupte kapitalistiske opposisjonen presenterte seg i forrige måned, i et brev undertegnet av fem hundre økonomer og forretningsmenn, deriblant bankdirektører og administrerende direktører for storselskaper, i opposisjon til den katastrofale pandemipolitikken adoptert av Bolsonaro.
Dissidentfraksjonene i det brasilianske borgerskapet, så vel som dets motstykker og regjeringer internasjonalt, ser den eksplosive spredningen av Covid-19 i Brasil som en fare for deres profitter. Dette gjenspeiles i bekymrede lederartikler om den brasilianske krisen publisert av ledende aviser over hele verden.
Den verdenskjente brasilianske legen og nevrologen Miguel Nicolelis har definert situasjonen i landet som et «biologisk Fukushima»: Den ukontrollerte smittespredningen framprovoserer en kjedereaksjon, ved at den øker potensialet for framveksten av nye varianter, som selv er mer smittsomme. Slik ukontrollert spredning er en direkte trussel mot Brasils fattige naboland i Sør-Amerika, og har potensial til å kunne bringe den allerede utilstrekkelige globale innsatsen mot pandemien tilbake til utgangspunktet.
Disse dissidentfraksjonene innen det brasilianske borgerskapet, som er totalt ute av stand til å adoptere effektive tiltak mot pandemien, da de støtter Bolsonaros kriminelle politikk for flokkimmunitet, begrenser seg til å bønnfalle regjeringen om akselerering av vaksineringer, om statens innføring av lavkostnadstiltak for å begrense overføringen av viruset, og en uthamring av en koalisjon av borgerlige partier for å møte helsekrisen. Dette feige programmet får sitt politiske uttrykk i den enhetlige «opposisjonen» mot Bolsonaro, mønstret av guvernørene fra Arbeiderpartiet (PT) og fra den brasilianske høyresidens tradisjonelle partier, eksempelvis Brasils sosialdemokratiske parti PSDB. I hvert eneste tilfelle er tiltakene for sosial distansering som er vedtatt i deres respektive delstater, totalt utilstrekkelige for å få en slutt på Covid-19-marerittet.
Samtidig jobber disse kreftene fra det borgerlige politiske etablissementet, og spesielt PT, utrettelig for å få avvist arbeidernes og ungdommens bekymringer for sverdet som henger over deres hoder. Enstemmig peker de på generalene (som svinger dette sverdet!) som hovedgarantisten mot faren for nok et diktatur i Brasil.
Den PT-ledede «opposisjonen» portretterer ikke Bolsonaros avskjedigelse av hans forsvarsminister og hele overkommandoen som noen alvorlig trussel mot demokratiet i Brasil, men som det stikk motsatte: Det er et tegn på at alt forblir på sin plass. «Det er en melding om at de væpnede styrkene ikke er til tjeneste for et kuppforsøk,» sa Bohn Gass, PT-gruppeleder i Representantenes hus.
Et dokument signert av alle partiene som falskt poserer som en «venstre»-opposisjon mot regjeringen – blant dem PT, pseudo-venstre Partiet Sosialisme og Frihet (PSOL) og det maoistiske Kommunistpartiet i Brasil (PCdoB) – karakteriserte presidentens handlinger som «autoritære vrangforestillinger». Notatet kontrasterte Bolsonaro mot militæret, der det hevdet at mens førstnevnte fortsatt «ikke har kommet seg fra» 1964-kuppet, «har de væpnede styrkene og deres hovedlederskap holdt seg fast til den institusjonelle rollen som Den føderale konstitusjonen tildelte dem».
Den bedragerske – og insisterende – promoteringen av militæret som Bolsonaros «konstitusjonelle» opponenter, underbygger uunngåelig stemningen innen de væpnede styrkene for at selv avskjediger presidenten. Flávio Dino, PCdoB-partileder og guvernør i delstaten Maranhão, forfekter en maktoverføring til visepresidenten, general Hamilton Mourão, og har erklært: «Mourão i Bolsonaros sted er å bytte barbari med sivilisasjon».
Det faktum at militæret nok en gang heves til rollen som voldgiftsdommer for nasjonens politiske framtid, er bevis på den dype forringelsen av demokratiske styreformer i Brasil, langt forbi fascisten Jair Bolsonaros «autoritære vrangforestillinger». Bare 35 år siden lanseringen av Brasils «re-demokratiseringsprosess», hvordan er det mulig at landet har sunket så dypt ned i denne krisen?
Militærets vei til makten
De enorme farene som den brasilianske arbeiderklassen konfronterer i dag har røtter i de historiske svikene begått av fagforeningenes pabloistiske og stalinistiske lederskap på 1980-tallet. Da det brasilianske militærregimet falt, konfrontert med massestreiker og studentprotester som truet selve kapitalismen, handlet disse politiske kreftene, forent i det forræderske prosjektet å bygge Arbeiderpartiet (PT), for å få avledet den brasilianske arbeiderklassens revolusjonære opprør inn bak illusjoner i et borgerlig-demokratisk regime.
Disse forræderske lederskapene promoterte den løgn at det var mulig å garantere den brasilianske arbeiderklassens politiske og sosiale rettigheter uten å avskaffe selve den kapitalistiske staten, og uten å gjøre opp regnskap med militæret og de sivile politikerne som befalte det brutale regimet av tortur og massemord. Med PTs støtte ble styringsklassens kriminelle innvilget amnesti, og var i stand til beholde deres posisjoner bak det nye regimets fasade.
PT forsvarte styringsklassens interesser i alle de 14 årene partiet styrte Brasil, der det presiderte over de høyeste nivåene av sosial ulikhet blant verdens største økonomier. Samtidig førte det mer og mer konsekvent militæret tilbake til sentrum av den nasjonale politiske arena.
Tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva sendte de første årene av hans administrasjon de væpnede styrkene inn til en kriminell «fredsbevarende» operasjon på Haiti, samtidig som han fostret offentlighetens tillit til ei rekke reaksjonære generaler, som siden skulle bli rådgivere for Bolsonaros kuppkomplotter. Fremst blant dem er general Augusto Heleno, kommandøren for Haiti-intervensjonen, som nå er Bolsonaros etterretningssjef.
PT-regjeringene anvendte også i tiltakende grad de væpnede styrkene i «Garanti for Lov og Orden»-operasjoner mot den brasilianske arbeiderklassen. I 2010 feiret Lula militærets okkupasjon av favela-komplekset Alemão i Rio de Janeiro. I møte med ei bølge av vold mot Alemãos fattige innbyggere, sa han: «Folket så de væpnede styrkene betjene det brasilianske folk.» Dilma Rousseff, hans håndplukkede etterfølger, vendte militærets represjonsapparat stadig mer åpent mot politiske protester.
At Bolsonaro kom til makten var ikke en politisk tilfeldighet. Det var det direkte resultatet av de historiske svikene mot den brasilianske arbeiderklassen, begått av PT og partiets forfektere blant de som utgjør pseudo-venstre.
For arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering
Akkurat som med kuppet for 57 år siden har den brasilianske styringsklassens diktatoriske dreining i dag dype internasjonale implikasjoner. 1964-kuppet i Brasil ble brukt som modell og operativ plattform for enda mer brutale kupp mot arbeiderklassen i land som Chile, Uruguay og Argentina. Det brasilianske diktaturet fungerte som et instrument for organiseringen av kontrarevolusjon over hele kontinentet, i nær koordinering med amerikansk imperialisme.
Bolsonaros kupptrusler utspiller seg mens amerikansk imperialisme sliter med å få gjenopprettet sitt hegemoni over Latin-Amerika, og med å forvandle regionen til ei frontlinje i sin «stormaktskonflikt» med Kina.
Disse bestrebelsene, som involverer hensynsløse og desperate regimeendringsoperasjoner, eksempelvis i et land som Venezuela, videreføres for fullt under Demokrat-presidenten Joe Biden. De som hevder at det faktum at Bolsonaros allierte Donald Trump har forlatt Det hvite hus skulle være en videre garanti mot et kupp i Brasil, villeder arbeiderklassen kriminelt, og promoterer illusjoner i amerikansk imperialismes «demokratiske» rolle.
Historiens lærdommer viser at den eneste progressive veien ut av den nåværende politiske krisen er å bygge en politisk massebevegelse i den brasilianske arbeiderklassen, forent med dens klassebrødre og -søstre i Latin-Amerika og internasjonalt, i kampen for sosialisme.
Alle de fundamentale problemene brasilianske arbeidere står overfor – truslene mot demokrati, Covid-19-pandemien og den svimlende sosiale ulikheten – har en universell karakter: De kan bare løses ved å ekspropriere kapitalisteliten og ødelegge dens stat, og ved etableringen av arbeiderklassens politiske makt.
Det første skrittet i denne retningen er byggingen av et internasjonalistisk og sosialistisk politisk lederskap i den brasilianske arbeiderklassen, en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).