Det er bare tre måneder siden tidligere amerikanske utenriksminister Mike Pompeo, under hans siste dag i stillingen, stemplet Kinas handlinger mot den muslimske uiguriminoriteten i det vestlige Xinjiang som genocid. Han besørget ingen bevis for beskyldningen og gjorde ikke noe forsøk på å berettige bruken av begrepet «genocid», som innebærer en bevisst politikk for utryddelse anvendt mot uigurer.
Som Foreign Affairs rapporterte i februar konkluderte faktisk advokater involvert i en gjennomgang utført av det amerikansk utenriksdepartementet, under Trump-administrasjonens siste uker, med at det var utilstrekkelige bevis for å kunne stemple Kinas Kommunistpartis tiltak i Xinjiang som genocid, dvs. folkemord. Advokatene advarte for at «bruk av g-ordet uten et solid juridisk grunnlag også medfører risiko for politisering og uthuling av betegnelsen», gitt begrepets anvendelse på de verste tilfellene av massedrap, deriblant millioner av jøder drept i nazistenes konsentrasjonsleirer.
Alle disse innvendingene ble raskt feid til side av Pompeo, og deretter av Biden-administrasjonen da den inntok embetet. Biden angrep faktisk Trump, under presidentvalget, for å være for myk mot Kina, også på såkalte menneskerettigheter. Hans kampanjeteam utstedte en uttalelse i august 2020, der de konkluderte med at de ubelagte påstandene om masseinternering av uigurer utgjorde «genocid» – en betegnelse senere bekreftet av USAs utenriksminister Antony Blinken.
Med forbløffende hastighet har amerikanske medier svingt til aksjon og spyr nå ut en voksende flom av propaganda med sjokkerende skrekkhistorier om livet i interneringsleirene i Xinjiang, oppfordringer om at USA må boikotte Beijings vinter-OL og krav om tøffere tiltak mot regimet til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Skrik og skrål om «genocid» på uigurer er innrettet på å få presset opinionen inn bak Biden-administrasjonens eskalerende konfrontasjon med Kina, og dens militæroppbygging for krig.
En kommentarartikkel publisert mandag i Washington Post, med tittelen «Kina intensiverer den tredje fasen av sin genocidfornektelse», avslører mangelen på substans til grunn for USAs påstander. Etter uten videre å ha avvist Beijings benektelse hevder Post hardnakket, uten et fnugg av bevis, et litani av beskyldninger: Én million i brutale leirer, moskéer ødelagt, kvinner sterilisert, uigurbarn sendt til statsinstitusjoner. «De kinesiske kommunistene prøver å utslette en kultur, en livsstil, et folk,» erklærte artikkelen.
KKP-regimet i Beijing anvender utvilsomt politistatstiltak for å undertrykke opposisjonen i Xinjiang, slik regimet gjør i hele Kina, og da særlig mot arbeiderklassen. I to tiår har det gjennomført sin egen «krig mot terrorisme», mot uigurseparatister som har utført voldelige angrep inne i Kina. Dette gjorde Beijing med støtte fra Washington, opprinnelig fra Bush-administrasjonen, som søkte etter internasjonal støtte for deres egne kriminelle aktiviteter under banneret «den globale krigen mot terror».
Ingen må imidlertid by troverdighet til USAs påstander om å være bekymret for uigurene, eller for den saks skyld noen andre. Washington har en lang historikk for å slå på-og-av «menneskerettigheter», alt ett hva det passer amerikansk imperialismes strategiske interesser. Med støtte fra Bush-administrasjonen ble uigurseparatistgruppa ETIM – East Turkestan Islamic Movement – utpekt som en terroristorganisasjon. I fjor, da Trump-administrasjonen økte sin propaganda om «uigur-rettigheter», fjernet utenriksdepartementet diskret ETIM fra sin terroristliste.
Hva er så grunnlaget for Washington Post’s liste av uhyrligheter? «Vi vet dette takket være reporteren Gultsjehra Hoja fra Radio Free Asia, og hennes kolleger, noen få standhaftige akademikere og de dusinvis av overlevende og eksilanter, som modig har vitnet,» ble det erklært. Ingenting annet. Ingen bevis blir presentert. Ingenting er underbygget eller belagt. Resten av artikkelen er viet til forherligelsen av Hoja, som det hevdes har blitt utpekt som «en terrorist», og at hennes familie i Kina derfor har lidd som resultat av hennes aktiviteter.
Ingen av de grunnleggende spørsmålene blir stilt, enn si besvart.
Hvem er Gultsjehra Hoja? Hun har i to tiår jobbet for Radio Free Asia, en propagandaarm for det amerikanske utenriksdepartementet, etter å ha forlatt Kina hvor hun jobbet som journalist for de statlige mediene. Hun er nært tilknyttet uigureksilgrupper, deriblant World Uyghur Congress (WUC) og American Uyghur Association (AUA), som begge krever etblering av et uavhengig Øst-Turkestan.
Hoja er tydeligvis klarert og blir stolt på av de høyeste nivåer av det amerikanske statsapparatet. I mars 2019 var hun den håndplukkede uigureksilanten som fikk møte utenriksminister Pompeo, som representant for de med familiemedlemmer som var internerte i Xinjiang-leirer. I november 2019 ble hun tildelt prisen Magnitsky Human Rights Award for hennes rapportering om «menneskerettighetskrisen» i Xinjiang, og hun er inkludert i Jordans liste over verdens 500 mest innflytelsesrike muslimer.
Hva er Radio Free Asia? RFA ble satt opp og finansiert av CIA på 1950-tallet, for å kringkaste amerikansk propaganda ut over hele Asia. Den samme essensielle funksjonen spiller RFA i dag, selv om kringkasteren ble plassert under utenriksdepartementet da CIAs skitne operasjoner over hele verden ble eksponert, og selv om RFA nominelt er «uavhengig» er kringkasteren finansiert og styrt av den amerikanske Kongressen.
RFA og Hoja opererer i nært samarbeid med organisasjonen National Endowment for Democracy (NED) som ble etablert i 1983 som et virkemiddel for videreføring av aktiviteter av avgjørende betydning for amerikansk imperialisme, som hadde blitt skadelidende av CIAs notoriske omdømme. NED utviklet raskt sitt eget notoriske renomé for finansiering av høyreorienterte, proamerikanske grupperinger over hele verden, og for konstrueringen av de såkalte «fargevolusjonene» i tidligere sovjetrepublikker.
NED har slust millioner av dollar inn i Uyghur World Congress siden starten i 2004, og til American Uyghur Association, som ble etablert i 1998. Begge er del av et sammenflettet nettverk av uigur-eksilorganisasjoner i USA, Europa og Asia, som er støttet av Washington og deres allierte, og er rettet mot Kina. En betydelig operasjonsbase er Tyrkia, som de tyrkisktalende uigurene har en historisk tilhørighet til. AUA har angivelig tilknytning til Tyrkias fascistiske Nasjonalbevegelsens Parti (MHP) og partiets paramilitære i De grå ulver, som forfekter en pan-tyrkisk nasjonalisme, som omfatter tyrkisktalende etniske grupper i Sentral-Asia,
Det er i dette stinkende, høyreorienterte miljøet Gultsjehra Hoja opererer og fungerer, som et nyttig redskap for amerikansk imperialisme. Bemerkelsesverdig er at selv om Washington Post holder opp Hoja som «bevis» på Kinas «genocid» og undertrykking av uigurene, må avisa erkjenne at kinesiske embetsrepresentanter tidligere denne måneden ga ut en video der hennes mor og hennes bror ble viste og de var frie, ikke internerte. Uten å miste ett skritt holder Post imidlertid takten, og avviser videoen som propaganda, der avisa erklærer at ingen kan tvile på det helvete som uigurer lider i Xinjiang-fengselsleirene – og refererer som bevis en annen sjokkerende beretning fra en kazak-eksilant i New Yorker.
Det er all grunn til å tvile på alle aspekter av de egeninteresserte beretningene fra et lite antall veltilknyttede og ofte velstående uigureksilanter. Ett ord må også sies om Post’s «få standhaftige akademikere» – der den mest fremtredende av dem er Adrian Zenz, en høyreorientert tysk kommentator og gjen-født kristen, som har erklært at han har blitt «ledet av Gud» til sitt virke med kinesiske minoriteter. Han er assosiert med et nettverk av høyreorienterte, antikommunistiske europeiske og amerikanske tankesmier, deriblant den høyreekstreme stiftelsen Victims of Communism Memorial Foundation.
Zenz’ meget tendensiøse forskning utgjør likevel en stor del av det såkalte bevismaterialet for påstander om uigurenes frihetsberøvelser, tvangsarbeid og steriliseringen av uigur-kvinner. Hans forskning er mye sitert, blant annet i offisielle amerikanske dokumenter, han har avlagt vitnesbyrd for den amerikanske Kongressen, og han er assosiert med høyreorienterte Republikanere og uigur-eksilanter. Da den kinesiske regjeringen i forrige måned truet med rettslige skritt mot ham for skader for kinesiske selskaper i Xinjiang, stilte Washington Post til forsvar for denne «standhaftige akademikeren», som påstanden om genocid mot uigurer stort sett står og faller på.
Den raskt eskalerende USA-ledede kampanjen om «uigur-genocid» påminner «den store løgnen» som ble utnyttet av USA og landets NATO-allierte for igangsettingen av den morderiske bombingen av Serbia i 1999. Clinton-administrasjonen begrunnet sin «humanitære intervensjon» som et oppdrag for å forhindre massakreringen av Kosovos etnisk albanske befolkning, av denne nye «Hitler» – den serbiske statslederen Slobodan Milosevic. De tvers igjennom føyelige og korrupte amerikanske og internasjonale mediene falt straks inn på rekke, med oppsiktsvekkende beretninger om serbiske grusomheter.
Sjokkerende beretninger som hevdet at 100 000 etniske albanere hadde blitt slaktet ned, viste seg i etterkant av krigen å være helt falske. De faktiske dødstallene var rundt 2 000, og de fleste av disse drapene ble begått av den væpnede separatistgruppa Kosovo Liberation Army (KLA). Washington hadde tidligere stemplet KLA som en terrororganisasjon på grunn av organisasjonens bånd til Al-Qaida, men reverserte raskt kursen, besørget gruppa penger og våpen og erklærte at den var den eneste legitime representanten for Kosovos befolkning. KLA-sjefen Hashim Thaçi, som ble statsoverhode for den USA-støttede ministaten Kosovo, står for tiden overfor tiltaler i Haag for krigsforbrytelser.
NATO-krigen mot Serbia var del av bestrebelsene fra amerikansk imperialisme og dens allierte for å dra nytte av oppløsingen av Jugoslavia, langs etniske og religiøse skillelinjer.
Av en langt bredere målestokk er den amerikanske kampanjen om «uigur-genocid» innrettet på å svekke og bryte opp Kina langs etniske skillelinjer, som del av amerikansk imperialismes målrettede innsats for å forhindre Kina fra å utfordre USAs globale herredømme. Tidligere har Washingtons fokus vært på Dalai Lama og påstander om kinesisk undertrykking av den tibetanske befolkningen. Overflyttingen til uigurene har ingenting å gjøre med bekymring for deres demokratiske rettigheter, men bestemmes snarere av Xinjiangs strategiske beliggenhet – tilgrensende Sentral-Asia og regionens energiressurser, og som sentralt viktig for Kinas Belte- og Vei-initiativ (BRI), som knytter sammen den eurasiske landmassen, med veier, jernbaner, rørledninger og telekommunikasjon.
Som i 1999 har mediene falt inn på rekke. Det er som når en orkesterdirigent tapper med sin taktstokk, og alle instrumentgruppene etter tur lar høre fra seg. Det hvite hus har erklært at det som skjer i Xinjiang er «genocid», og mediene over hele det politiske spekteret tuter ut de samme beskyldningene der de paraderer i hanemarsj, på en måte besynderlig likt den stalinistiske politistaten i Beijing, som de hevder å motsette seg.