World Socialist Web Site fikk nylig anledning til å intervjue regissør Lisa Rovner om hennes dokumentarfilm Sisters with Transistors, som undersøker kvinner som framførte og komponerte elektronisk musikk i det 20. århundre. Til tross for fordommene og hindringene de møtte oppnådde noen av kvinnene som fulgte karrierer som musikere eller komponister i denne perioden en bred anerkjennelse. Andre har vært mindre kjente. Kunstneriske omdømmer endres tidvis, og komponisters verk gjennomgår periodisk kritisk nyvurdering.
Til syvende og sist, det som avgjør om et verk tåler tidens tann er ikke kunstnerens kjønn, men i hvilken grad verket åpenbarer viktige sannheter om verden, og om det menneskelige samfunn i den. Sisters with Transistors har potensial til å introdusere en bredere offentlighet til elektronisk musikk og foranledige revurdering av komponistene den profilerer.
WSWS: Hva fikk deg til å lage en dokumentar om elektronisk musikk?
Lisa Rovner: Som de fleste, da jeg tenkte på tidlig elektronisk musikk, da tenkte jeg på menn som trykket på knapper, flyttet knotter og grenser. Så, da jeg oppdaget ei tidslinje av kvinnelige pionerer innen elektronisk musikk, og begynte å se nærmere på Clara Rockmore, Daphne Oram, Bebe Barron, Delia Derbyshire, Maryanne Amacher, Pauline Oliveros, Wendy Carlos, Éliane Radigue, Suzanne Ciani og Laurie Spiegel, og så at disse kvinnene som ble fotografert med maskiner var blant de største pionerene innen moderne lyd, da jeg ble tvunget til å bryte tausheten som omgav historiene deres.
Jeg studerte statsvitenskap i Canada, så helt siden begynnelsen av mine 20-år har jeg tenkt dypt på politikken bak historiefortelling, historiene vi blir fortalt, historiene vi ikke blir fortalt, og konsekvensene av det. Jeg tror alt mitt arbeid på en eller annen måte dreier seg om å konfrontere dominerende narrativer med kontranarrativer.
WSWS: En ting som slo meg med filmen er hvordan den demonstrerer den direkte innflytelsen av teknologisk og historisk utvikling på kunstnerne og deres verk. Kan du utdype denne innflytelsen? Inkorporerte du dette bevisst i filmen?
LR: Jeg fant den historiske, sosiale og teknologiske konteksten bak disse veldig moderne kvinnene og lydene fascinerende. Jeg hadde ingen anelse om hvor tett sammenbundet opprinnelsen av elektronisk musikk var til krig. Både hva det angår instrumentene i seg, men også hva det angår at kvinner fikk tilgang til dem, på grunn av jobber som menn hadde forlatt for å dra i krigen. I filmen forklarer Laurie Spiegel at kvinner var spesielt tiltrukket til elektronisk musikk, den gang selv muligheten for at ei kvinne kunne komponere var kontroversielt. Elektronikk gjorde det mulig for kvinner å lage musikk som andre kunne høre, uten å måtte bli tatt på alvor av det mannsdominerte etablissementet.
WSWS: Hvordan vil du beskrive relasjonen mellom elektronisk musikk og de andre kunstneriske og historiske utviklingene i det 20. århundre?
LR: Gosh, det er et stort spørsmål. Hvor skal jeg begynne? For det første, det er så mange paralleller mellom eksperimentell musikk og eksperimentelle filmer. Både når det gjelder hvordan den ble laget, ofte på shoestring-budsjetter, og uten institusjonell finansiering, men også når det gjelder hva både filmskapere og komponister/musikere ønsket å uttrykke og utforske: Tid, rom, persepsjon. Begge deler representerer et radikalt brudd fra tradisjon. Begge deler kan av publikum fornemmes som problematiske.
WSWS: Ett spørsmål som folk refererer til gjentatte ganger i filmen, er om elektronisk musikk i det hele tatt er musikk. Hva er ditt perspektiv på det spørsmålet?
LR: Jeg skjønte ikke at elektronisk musikk ikke bare endret produksjonsmodusene, men at teknologien i dens vidtrekkende innvirkning også transformerte selve definisjonen av musikk. På den tiden da disse radikale lydene ble hørt for første gang, da avviste folk for det meste elektronisk musikk. Clara Rockmore snakker om å nødvendigheten av å overbevise folk på 1920- og 1930-tallet at det å spille the Theremin var en reell kunstnerisk målsetting. Delia Derbyshire er kreditert for å gjøre elektronisk musikk vakker, som sikkert hjalp, men i et intervju med Éliane Radigue fra 1980-tallet, der snakker hun om at musikketablissementet ikke vurderer hennes elektroniske komposisjoner for Synthesizer-musikk, og avslører at kampen fortsatte langt inn i nyere tid.
WSWS: Selv om vi ser komponister som Radigue, Spiegel og Ciani nå i vår tid, ser vi ingen komponister som dukket opp på 1980-tallet eller siden. Hvorfor er det?
LR: Filmen handler om tidlig elektronisk musikk, som starter på 1920-tallet! Det virket bare riktig å avslutte med ankomsten av datamusikk, for alle lager jo musikk med datamaskiner og programvare som den Laurie [Spiegel] var opphav for. I tillegg er det bare akkurat så mye du kan dekke i en spillefilm. Jeg vil minne folk om at Sisters with Transistors ikke er en definitiv historie om elektronisk musikk, og det var utrolig utfordrende å spore opp arkivmateriale om komponistene som blir omtalte. Det er mange flere artister som har blitt oversett, og mer vi enda ikke har kunnskap om. Denne filmen er et utgangspunkt for å erkjenne elektronikk-artister som har blitt marginalisert og oversett.
WSWS: Hva håper du publikum sitter igjen med fra denne filmen?
LR: Daphne Oram, en av personlighetene i filmen, sier det best: «Ikke la oss gå i fella med å prøve å utpeke en mann som ‘oppfinneren’ av elektronisk musikk. Som med de fleste oppfinnelser, vil vi finne at ... mange sinn var, nesten som samtidige, oppglødde av visualisere vidtrekkende muligheter. Ny utvikling er sjelden, om noen gang, den fullstendige og enestående prestasjonen til ett enkelt sinn ... Jeg forundrer meg over hvorfor vi så veldig vil se en mann som begivenhetens helt.»
Jeg håper publikum sitter igjen med en ny forståelse av viktigheten av å lytte, spesielt etter det som er utelatt. Pauline Oliveros, en av filmens subjekter, hevdet at lytting var en form for aktivisme, og at vi gjennom dyp og inkluderende lytting kan helbrede. Jeg kan ikke si meg mer enig.