Covid-19-katastrofen overskygger valget i Peru

Med Peru på vei mot en andre valgrunde, som setter den tidligere lærerstreikelederen Pedro Castillo opp mot Keiko Fujimori, leder for det peruanske høyre og datter av en fengslet tidligere autokrat, stavrer landet under innvirkningen av den siste dødelige bølga av Covid-19-pandemien.

Nye og mer smittsomme varianter av koronaviruset har ført til en rekordvekst av både infeksjoner og dødsfall. I tillegg til P.1-varianten fra Brasil sprer det seg raskt en nylig identifisert C.37-variant både i Peru og Chile.

Pedro Castillo og Keiko Fujimori [Foto: Andina]

Det daglige gjennomsnittet for antall dødsfall har steget til 378, med en peruaner som bukker under for viruset hvert fjerde minutt. I Latin-Amerika ligger Peru bare etter Brasil hva angår antall dødsfall per innbygger.

Oppsvinget har brakt landets helsevesen til en tilstand av sammenbrudd. Mange sykehus opererer angivelig med 150 prosent av deres kapasitet, der pasienter fyller kafeteriaer, korridorer, venterom og teltfasiliteter satt opp på parkeringsplassene. I forrige uke ble det rapportert at det bare var 64 tilgjengelige sengeposter i intensivavdelinger (ICU; Intensive Care Unit) i hele landet. Det nasjonale helsedepartementet (MINSA) rapporterte at 2 524 peruanere var under behandling med mekaniske ventilatorer, en økning på 63 prosent i forhold til pandemiens toppnivå under den første bølga i fjor.

Samtidig med massetall for død og sykdom har pandemien også skarpt akselerert Perus nedgang i en økonomisk krise. Tidligere oppskrytt for den raskeste økonomiske veksten i Latin-Amerika så Peru i fjor landets økonomi stupe med mer enn 11 prosent. Arbeidsledighet og fattigdom har økt dramatisk, med tap av 2,2 millioner arbeidsplasser, og ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF), har 1,8 millioner peruanere falt under fattigdomsgrensa, en vekst i fattigdom som IMF beskrev som «uten presedens». Hele 27,5 prosent av befolkningen er nå klassifisert som fattige.

Syv-dagers glidende gjennomsnitt over Covid-19-dødsfall, fra april 2020 til april 2021

Arbeiderklassen har blitt hardest rammet av pandemien, der regjeringen klassifiserer gruvedrift og andre profittinnbringende forretningsforetak som «essensielle». Virusets forødende innvirkning i overfylte gruveleirer har ført til ei bølge av protester og streiker, blant andre en streik på ubestemt tid av gruvearbeidere ved gruva Shougang Hierro Perú, der 24 arbeidere har dødd av Covid-19.

Denne sosiale og økonomiske katastrofen, som skyldes den peruanske regjeringens politikk for profitt-over-liv, har sammenfalt med den langvarig krisen for borgerlig styre i Peru, et land som har hatt fire presidenter på litt mer enn fire år. Hver gjenlevende tidligere president – og én i tillegg, Alan Garcia, som begikk selvmord istedenfor å akseptere fengsling – har vært involvert i et enormt nettverk av korrupsjon, der det meste av det har involvert bestikkelser og kickbacks fra den brasilianske entreprenørgiganten Odebrecht og de lokale kontraktørene.

Folkelig raseri mot det styrende etablissementet brøt ut i protester i november i fjor, etter at Kongressen – der mer enn halvparten av parlamentarikerne står overfor tilsvarende anklager – riksrettstiltalte daværende president Martín Vizcarra på grunnlag av ikke-beviste korrupsjonsanklager, i det mange anså som et høyreorientert kupp. Trekket framprovoserte de største protestene sett i Peru på flere tiår, med titusenvis av peruanere, de fleste av dem studenter og ungdom, som tok til gatene i Lima og andre større byer. Da masseprotestene tvang ut regimet installert via kongresskuppet, ble en ny regjering konsolidert under Francisco Sagasti, en tidligere funksjonær i Verdensbanken (WB).

Arbeidere i streik ved gruva Shougang Hierro Perú med krav om trygge arbeidsbetingelser etter at 24 gruvearbeidere er døde av Covid-19 [Foto: IDL]

Dette var konteksten da det ble avholdt nasjonalvalg den 11. april, med alle av det nasjonale borgerskapets tradisjonelle partier oppløste eller diskrediterte, og meningsmålinger som viste knapt 10 prosent støtte for noen av de 18 presidentkandidatene som stilte.

Den overraskende førsteplassvinneren var Pedro Castillo med 18,92 prosent av stemmene, kandidat for partiet Perú Libre, som nå møter Keiko Fujimori fra det høyreorienterte partiet Fuerza Popular (13,4 prosent) i den andre valgrunden som avholdes om seks uker. Den nyligste meningsmålingen viser Castillo med en ledelse på nesten to-til-én – 41,5 mot 21,5 prosent – over Fujimori, under oppkjøringen til andrerunden i juni.

Valgets førsterunde hadde en relativt høy andel hjemmesittere – ca. 30 prosent – i et land der det er lovpålagt å avgi sin stemme. Forøvrig, avstemmingsresultatet som plasserte Castillo på førsteplassen, utgjorde et lavere antall stemmesedler enn de som var ødelagte eller ble avlevert blanke, i opposisjon til hele det politiske oppsettet.

Dette har ikke forhindret elementer fra pseudo-venstre internasjonalt fra umiddelbart å hylle Castillo som den seneste inkarnasjonen av Latin-Amerikas «Rosa-bølge». Den pabloistiske gruppa International Marxist Tendency erklærte, for eksempel, at «det er åpenbart at brede lag av arbeidere og bønder har uttrykt, og vil uttrykke deres avvisning av den etablerte orden, og at deres søken etter løsninger som favoriserer flertallets interesser går gjennom Castillos kandidatur.» De la til at «revolusjonære marxister er forpliktet til å ledsage massene i denne erfaringen.»

På tilsvarende måte erklærte tidsskriftet Jacobin i USA, tilknyttet De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), at «oddsene var i sin tid stablet opp mot Evo Morales, men han klarte å endre Bolivia til det bedre. I Peru er det samme også mulig,» og tilbyr valgstøtte for Castillo ved insistering på at at den «første oppgaven» er å «beseire Keiko Fujimori».

Castillo oppnådde først nasjonal prominens som leder for en 50-dager-lang lærerstreik i 2017. Han meldte seg deretter inn i Perú Libre, et parti ledet av Vladimir Cerrón, tidligere guvernør for den sentrale høylandsregionen Junín. Perú Libre kombinerer pseudo-sosialistisk retorikk med provinsiell korrupsjon og ekstremt høyre-orienterte sosiale politiske orienteringer, deriblant en virulent nasjonalisme og antiimmigrant xenofobi, så vel som fordømmelser av «kjønnsideologi», ekteskap av samme kjønn og abort.

Det er bemerkelsesverdig at ordene koronavirus og Covid-19 ikke forekommer i Perú Libres valgplattform. I den grad Castillo i det hele tatt har adressert pandemien i hans valgkampanje har det vært for å overgå hans høyreorienterte motpart Fujimori med demagogiske påstander om nedstengninger.

Fujimori har gjort det klart at hun vil kjøre en høyreekstrem kampanje mot sosialisme, samtidig som hun appellerer direkte til landets væpnede styrker, og til politiet, for støtte.

Ikke før hadde Castillos seier i den første runden utløste et fall på de peruanske finansmarkedene og et stup av verdien av nasjonalvalutaen sol mot dollar, begynte den angivelige «venstreorienterte» kandidaten å foreta et skarpt skifte mot høyre.

Castillo erklærte at hans regjering ville «besørge juridisk sikkerhet for våre forretningsfolk», samtidig som han avviste deler av sitt partis program der det kreves nasjonalisering av gruvedrift og andre «strategiske sektorer» av økonomien. «Jeg avviser fullstendig de som sier at Pedro Castillo kommer til å nasjonalisere,» sa han den 22. april i et intervju med Radio Existoso.

Han vil utvilsomt stå for det samme standpunktet i hans debutopptreden under en online-samling arrangert av Perumin, det årlige møtet av Perus gruvedirektører som avholdes denne uka.

I det samme radiointervjuet avleverte Castillo en umotivert fornærmelse av Venezuelas president Nicolás Maduro, som demoniseres av høyresiden i Peru som i hele Latin-Amerika forøvrig. «Jeg vil åpent si til Sr. Maduro at, vennligst, dersom det er noe du har å si angående Peru, at du først har å løse dine egne interne problemer, at du må komme og hente tilbake dine landsmenn som har kommet hit for å begå forbrytelser.»

Maduro hadde ikke meldt noen uttalelse om Castillos seier, eller noe annet aspekt av peruansk politikk. Hetsingen av venezuelanske immigranter, som det er anslagsvis 1 million av i Peru, var av samme stykket som Castilllos ondskapsfulle immigrantretorikk under valgkampanjen, som har inkludert et løfte om at når han er valgt, da vil han gi alle de utlendinger som «har kommet hit for å begå forbrytelser» 72 timer på å komme seg ut av landet.

Castillos evolusjon er helt forutsigbar, og følger et godt slitt utviklingsforløp. I 2011 ble Ollanta Humala, en tidligere offiser fra hæren, valgt som kandidat for Perus Nasjonalistparti (PNP) etter å ha ført kampanje som en motstander av «nyliberalisme», og en sympatisør for den «bolivarianske sosialismen» til Venezuelas Hugo Chávez. I likhet med Castillo stilte han mot Keiko Fujimori i den andre valgrunden.

Innen ett år etter at han tiltrådte presidentembetet ble han hyllet av Wall Street for å presidere over det mest lønnsomme «framvoksende markedet» i Latin-Amerika. Samtidig avslørte Humala sin regjerings virkelige klassekarakter ved å pålegge krigslover og drepe titalls demonstranter som protesterte mot miljøskader påført av multinasjonale gigantselskaper som opererte gruvedrift i regionen Cajamarca og provinsen Espinar i Cuzco.

Humala ble satt i posisjon til å kunne utføre disse forbrytelsene og til å etablere hans høyreorienterte, antiarbeiderklasseregjering takket være medvirkningen fra praktisk talt alle de betydningsfulle kreftene fra Perus pseudo-venstre, de store fagforeningene, stalinistene og de såkalte forsvarsfrontene i provinsene.

Disse samme kreftene samler seg nå bak Castillo. Perus viktigste fagforbund CGTP har allerede meldt en radikalt-lydende tilslutning til Castillo, i likhet med partiet Nuevo Perú til pseudo-venstres standardbærer Verónika Mendoza, som påsto at hans valg ville skape «muligheten for en dyptgående endring».

Slike pseudo-venstre-organisasjoner, som representerer de politiske orienteringslinjene som gjenspeiler interessene til de mer privilegerte sjiktene av middelklassen, tiltrekkes av elementer som Humala og Castillo nettopp fordi de ikke representerer en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen nedenfra, men snarere borgerlige bevegelser, med politikk som er innrettet på å undertrykke klassekampen og underordne arbeiderklassen til den peruanske og internasjonale kapitalens interesser.

Disse politiske tendensene, som promoterte tilsvarende illusjoner om Brasils Arbeiderparti (PT), politikken kalt Chavismo i Venezuela, og Morales og hans parti MAS i Bolivia, bærer ansvar for den politiske avvæpningen av den latinamerikanske arbeiderklassen, i møte med angrepene fra de såkalte «venstre»-regjeringene, så vel som de seriøse truslene om diktatur fra høyresiden.

Den bitre lærdommene av hele denne erfaringen er oppsummert i den brennende nødvendigheten av å smi arbeiderklassens politiske uavhengighet i opposisjon til disse borgerlige partiene og regjeringene, og deres pseudo-venstre-supportere. Det må bygges revolusjonære partier i Peru og hele Latin-Amerika, som seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, for å forene arbeiderklassen i kamp for arbeidernes makt og for sosialisme.

Loading