Forlaget W.W. Norton har kunngjort, i en vesentlig sensurhandling med skremmende implikasjoner for demokratiske rettigheter, deres beslutning om «permanent» å fjerne Blake Baileys biografi om den amerikansk romanforfatteren Philip Roth (1933–2018) fra publisering. Flere individer har anklaget Bailey for seksuelle misgjerninger, inkludert voldtekt, som dateres tilbake til 2003. Ingen av dem har stått fram med noe bevis for å belegge påstandene.

Baileys 880-siders bok, godt mottatt av kritikerne og vurdert som et av publiseringsårets viktige verk innen sitt felt, skal nå bli til papirmasse. Norton rapporterte også at de dropper Baileys 2014-memoarbok.

Nortons president Julia A. Reidhead hevdet, i en uttalelse som drypper av hykleri, at «Mr. Bailey vil være fri til å søke publisering andre steder, om han skulle velge det.» Bailey har faktisk over natta blitt en «ikke-person», han har opphørt å eksistere.

Bokselskapet sa groteskt at det også skulle matche størrelsen av Baileys bokforskudd for donasjoner til «organisasjoner som kjemper mot seksuelle overgrep eller trakassering, og som arbeider for å beskytte overlevende».

Et søk på Nortons nettsted for Philip Roth: The Biography får allerede opp en melding som lyder: «Våre unnskyldninger! Vi finner ikke siden du leter etter.»

Forlagets formålserklæring hevder at det er «Uavhengig siden 1923, eid av de ansatte og stolt av å utgi ‘bøker som lever’, Norton er her for deg.» Bokforlaget lover «at vi skal holde oss til å publisere de beste bøkene vi kan få lagt våre hender på, og så holde hendene på dem så lenge som mulig». Eller, inntil noen klikker av kjønnsfikserte ildsjeler anvender litt press.

Utrenskningen av Baileys bok setter et foruroligende eksempel, ment å intimidere både kunstnere, biografer og akademikere. Meldingen som sendes er klar: Enhver innflytelsesrik person som stryker etablissementets offentlige opinion mot hårene, kan fordømmes og avskjediges på tilsvarende måte.

Den skitne snuten til New York Times har vært travelt til verks i denne saken. Den 21. april publiserte Times en artikkel som la ut «påstandene om seksuelle overgrep» mot Bailey.

Det er ingen grunn til å feste den aller minste a priori tiltro til påstandene i Times-artikkelen, som samsvarer med det mønster av domfelling-av-media som har blitt «perfeksjonert» siden lanseringen av #MeToo-heksejakta i oktober 2017. Bailey har aldri blitt siktet eller dømt for noen forbrytelse. Ingen av beskyldnerne rapporterte engang den påståtte hendelsen til myndighetene.

På grunnlag av disse ubegrunnede påstandene gikk Norton forbausende nok, og i Times’ frydefulle formulering fra den 21. april, til «rask og uvanlig handling». Bokforlaget avslørte først at det hadde stoppet trykkingen av et andreopplag på 10 000 eksemplarer, planlagt for tidlig mai. Nå har Norton tatt ett beryktet skritt videre.

Bailey har kalt påstandene «kategorisk falske og ærekrenkende». Som respons på Nortons siste

kunngjøring fordømte hans advokat utgiverens «drastiske, ensidige beslutning ... basert på de falske og ubegrunnede påstandene om ham, uten å foreta noen granskning eller å tilby Mr. Bailey anledningen til å tilbakevise påstandene.»

Det er et uvirkelighetens skjær over kampanjen mot Baileys bok. Ingen argumenterer for at biografien inneholder falskheter, eller at forfatteren har plagiert andres verk. Tvert imot, selv underkjennende anmeldelser erkjenner bokas grundighet. Nei, biografen har falt i unåde for en tvilsom «moralsk anklage».

Nasjonalkoalisjonen mot sensur [o. anm.: en NYC-basert allianse av 50 non-profit organisasjoner, som spenner over feltene litterær, kunstnerisk, religiøs, utdannings-, arbeidsliv- og borgerrettighetsrelatert virksomhet] gjentok ganske enkelt en elementær sannhet, om den så er i faresonen, da den i sin opposisjon mot Nortons beslutning påpekte at bøker «må bedømmes ut fra deres innhold. Mange av litteraturens berømte forfattere førte forstyrrede – og forstyrrende – liv. Mens en forfatters egen biografi så absolutt kan påvirke vår tolkning og analyse av deres verk, må det lesende publikum være tillatt å treffe deres egne beslutninger om hva de vil lese.»

Den franske forfatteren Jean Genets «kriminalitet» var innebygd i selve tittelen på ett av hans viktigste verk, Tyvens dagbok (1949) [The Thief’s Journal], som fortsatt blir bredt og velfortjent lest. Ingen har enda antydet at den bemerkelsesverdige romanen til en annen fransk forfatter, Louis-Ferdinand Céline, Reise til nattas ende (1932) [Journey to the End of the Night], skulle ødelegges fordi forfatteren senere ble en pro-nazi antisemitt.

Individer dømt for avskyelige handlinger får deres bøker publisert hele tiden, deriblant dødsdømte fengslede, og mer. For den saks skyld, og selvfølgelig, får ei gruppe virkelig seriøst kriminelle, tidligere offisielle amerikanske regjeringsfunksjonærer og generaler, ansvarlige for millioner av dødsfall i Midtøsten, Nord-Afrika, Sentral-Asia og generelt sett overalt i verden, deres memoarer og banale funderinger (forfattet av ghost-writers) publisert som urverk.

Men ett hysterisk, Salem heksejakt-domstol-lignende utbrudd av hysteri, og vips, en respektert biograf, forfatter av et bind som har blitt standardverket om sitt emne, er vekk i løse lufta.

Angrepet på Bailey er enestående siden McCarthyismens mørke dager, da den amerikanske regjeringen fjernet tusenvis av bøker skrevet av venstreorienterte forfattere og sympatisører, fra deres biblioteker i utenlandet. Det viderefører og eskalerer en nylig prosess, som allerede har involvert ødeleggelsen (eller de forsøkte ødeleggelsene) av individer som avdøde James Levine, Woody Allen, Kevin Spacey, Placido Domingo, Aziz Ansari, Louis CK, Charles Dutoit, Garrison Keillor og Geoffrey Rush, og institusjonaliseringen av sensur.

Bailey, en respektert litterær biograf som tilbrakte nesten et tiår med fullføringen av Roth-bindet, er et ufortjent offer for denne vulgært ondsinnede kampanjen. Roths egen tilstedeværelse ruver i vesentlig grad over den nåværende affæren.

Times-artikkelen den 21. april slapp den skitne katta ut av sekken, i så henseende. Den observerte at kontroversen «som har oppslukt Mr. Bailey, brøt delvis ut på grunn av den publisiteten han har fått for sin Roth-biografi, som førte til at noen av kvinnene som anklager ham for ugjerninger sto fram». Noen av de sistnevnte har «bemerket at de ikke bare ble plaget av den hyllest som ble Bailey til del, men av måten han syntes å unnskylde forfatterens misogyni [o.anm.: kvinnehat], i hans Roth-biografi. Flere litteraturkritikere grep til det faktum at Mr. Bailey i biografien avfeide Mr. Roths misgjerninger mot kvinner.»

Her trenger man ikke engang å lese mellom linjene. Bailey blir straffet av anklagerne, Times, og nå, etter at de har falt inn på rekke, av Norton for hans manglende tilstrekkelige fordømmelse av Roth for det de hevder er sistnevntes «misgjerninger mot kvinner».

Roths forfatterskap har falt i unåde hos hudfarge-og-kjønn Mafiaen som opererer i og rundt Det demokratiske partiet, medregnet og helt framtredende det pseudo-venstre og feministiske settet. Den avdøde forfatteren la aldri skjul på hans avsmak for identitetspolitikk, et emne han skoldende behandlet i The Human Stain (2000). I 2018, relatert den nylig lanserte #MeToo-kampanjen, kommenterte Roth at han ikke så noe «tribunal» som påstandene om seksuelle forseelser kunne bli ført for, med i stedet «offentliggjorte beskyldninger umiddelbart etterfulgt av uimotsigelig straffeutmåling. Jeg ser at den tiltalte nektes sin rett til habeas corpus, retten til å møte og granske sin anklager, og retten til å forsvare seg i noe som kunne ligne en genuin juridisk setting, der det nennsomt kan trekkes opp skillelinjer for hva angår alvorlighetsgraden av den rapporterte forbrytelsen.»

Roth har falt i unåde og står overfor utsiktene til å bli en «ikke-person». Hans verk vil trolig i økende grad bli strøket fra college-pensum, og det vil bli reist krav om at hans «umoralske», «libidinøse» romaner må fjernes fra biblioteker.

Beskyldningen at Roth i hans romaner er en «misogyn», som fortjener forvisning, er nesten under et nivå å skulle besvare. Roth var en kunstner, det vil si, en person som forsøkte å representere virkeligheten ærlig og oppriktig, og uten idealisering. Som resultat nektet han hardnakket å se noen som helst, mann eller kvinne, som «feilfrie». Hans bestrebelser støter imot det absurde, filistinske og gjennomgående stupide synet nå så utbredt innen etablissementskretser, som er som ut av et victoriansk melodrama, at kvinner er evige helgenaktige ofre som aldri forteller en løgn eller begår et svik. Til dette latterlige, nedrige nivået har det som går for å være den amerikanskeintelligentsiaen falt.

I 2014 responderte Roth på beskyldningen om misogyni i et intervju, der han bemerket at beskyldningen, selv om den var absurd, «ikke nødvendigvis er en ufarlig fornøyelse». Han fortsatte: «I noen kretser er ‘misogyn’ nå et ord som brukes nesten like lemfeldig som ‘kommunist’ ble av McCarthy-høyre i 1950-årene – og for veldig mye av det samme formål.»

Angrepet på Roths renomé har faktisk denne definitive høyre-orienterte karakteren. Hans kritikere forakter ham, i siste instans, på grunn av hans mest beundringsverdige og evigvarende egenskaper, legemliggjort i hans forargede og informerte kunstneriske behandling av emner som småborgerlig konformisme og undertrykking, antisemittisme, amerikansk fascisme, kommunisme, identitetspolitikk, og mer. På hans beste tilbyr Roth et problematisende, foruroligende syn på ting. Det velstående småborgerskapet – i det alt vesentlige tilfredse med seg selv, og tingenes tilstand – mistror alltid og overalt seriøs kunst, og forsøker, gitt de rette omstendighetene, å få diskreditert og undertrykt den.

Den amerikanske styringseliten oppildner instinktivt, skrekkslagen som den er av den uunngåelige framveksten av masseopposisjon, ethvert forsøk på å sløve folkelig bevissthet og årvåkenhet. Den frykter uunngåelig ethvert verk som sensibiliserer og varsler betrakteren eller leseren, eller oppmuntrer til en søkende, gjennomtenkt tilnærming til offentlige anliggender. Sånn sett er ethvert betydelig angrep på demokratiske rettigheter et angrep på arbeiderklassen og dens politiske framskritt.

Det demokratiske partiets fløy av styringseliten er den mest årvåkne, og derfor den mest sensurivrige i denne forbindelse. Ingen hos Times, Washington Post, Salon eller Nation har ytret noen seriøs protest om Nortons skandaløse handling. Tvert imot.

Roth står også overfor utvisning fra den litterære kanon på grunn av hans personlige liv, inkludert hans tallrike affærer. Hvorfor skulle denne høythevede kampanjen stoppe her? Enhver forfatter eller kunstner som har et personlig liv som på noen måte påkaller de moralske korsfarernes misbehag, risikerer «permanent sletting». Den nåværende atmosfæren så godt som garanterer en enorm culling av forfattere [o. anm.: henvisning til uttynning av dyrebestander, ved slakting], som bare vil etterlate urørte de som omfavner monogami eller rent platoniske forhold. Hvem skal unnslippe en «pisking» under disse betingelsene? Vi er ikke overbevist om at det vil sikre at den beste kunsten blir igjen til oss. Alt dette har rett og slett ingen sammenheng med virkeligheten, slik den faktisk blir levd.

Vi fordømmer utvetydig Nortons sensur, og oppfordrer til forsvar av Bailey og forsvarer Roths rett til å representere verden slik han så den.