Historikeren Joseph Scalice foredro som del av et panel den 22. april om framveksten av president Rodrigo Duterte på Filippinene, der han dokumenterte rollen det stalinistiske Filippinenes Kommunistparti (CPP) spilte for tilretteleggingen av Dutertes vei til makten.
Paneldiskusjonen, med tittelen Determining Duterte: Imperialism, Neoliberalism, Stalinism [Det som formet Duterte: Imperialsime, nyliberalisme, stalinisme], ble arrangert i fellesskap av Ateneo de Manila University og Portsmouth University. En video av arrangementet er tilgjengelig her. Dr. Scalices presentasjon, «Embracing a Fascist: How the Communist Party of the Philippines Facilitated and Endorsed Duterte's Rise to Power,» [Omfavning av en fascist: Hvordan Filippinene Kommunistparti tilrettela og støttet Dutertes framvekst til makten] begynner 59 minutter inn i diskusjonen.
Scalice demonstrerte, som han har gjort i tidligere offentlige foredrag, at Filippinenes Kommunistparti (CCP), og de forskjellige organisasjonene som følger partiets politiske linje, besørget en kritisk støttebase for den fascistiske Duterte, og muliggjorde hans framvekst til presidentskapet.
Han påpekte at Dutertes politiske orienteringer har vært av en morderisk høyreorientert karakter over flere tiår. Duterte var sjefen for dødsskvadroner som borgermester/byrådsleder i den sørlige filippinske byen Davao lenge før hans framvekst til presidentskapet i 2016.
Scalice oppsummerte hvordan CPP, i likhet med stalinistiske partier over hele kloden, instruerte arbeidere, ungdom og bønder at revolusjonens oppgaver enda ikke var sosialistiske, men at de var nasjonale og demokratiske. Partiet hevdet at en del av kapitalistklassen derfor var en alliert i arbeiderklassens revolusjonære kamp. Som oppfølging av dette nasjonalistiske programmet dannet partiet allianser med elitepolitikere og oligarkiske dynastier.
Scalice dokumenterte kortfattet og konsist den støtten CPP besørget Duterte under hans tjenesteperiode som borgermester/byrådsleder, så vel som under hans presidentkandidatur, og da han tiltrådte, inkludert tilslutning til hans blodige krig mot narkotika, som de fem siste årene har drept over 30 000 mennesker. I et tidligere foredrag har Scalice utviklet disse punktene mer omfattende og detaljert.
Flere nye punkter dukket opp i dette foredraget. Scalice snakket om hvordan bånd mellom president Duterte og CPP brøt sammen i 2017, ikke fordi CPP eller de «nasjonaldemokratiske» organisasjonene som deler partiets politiske linje opponerte mot presidenten, men fordi det filippinske militæret saboterte relasjonen. De nasjonaldemokratiske organisasjonene, grupper som Bayan, arrangerte protester og forlangte at kabinettmedlemmene i Duterte-administrasjonen som var utvalgte av CPP måtte få lov til å forbli i deres stillinger.
Scalice viste fotografier fra en massedemonstrasjon som ble arrangert ved midten av 2017 for Dutertes andre State of the Nation-tale som framhevet de fortsatte båndene mellom de nasjonaldemokratiske gruppene og presidenten. Dødstallene fra krigen mot narkotika nærmet seg ti tusen. I en offentlig framvisning av usikkerhet og ambivalens, fortsatt med håp om at relasjonene til Duterte kunne gjenopprettes, produserte Bayan en tosidig figur av Duterte. På den ene siden ble han framstilt som en radikaler, ei knyttet hånd hevet i en militant salutt; på den andre siden hadde han en Hitler-bart og den hevede knyttneven hadde blitt forvandlet til en fascistsalutt. Scalice bemerket: «Dette var deres uttrykk for offentlig ambivalens: Han kan være en revolusjonær, han kan være Hitler. Vi er ikke sikre. La oss presse ham og se hva som oppstår.»
Andre elementer i paneldiskusjonen var lærerike. Dr. Tom Sykes, fra University of Portsmouth, den fjerde taleren, snakket om amerikansk imperialismes og hovedstrømsmedienes hykleri i deres selektive opprør over menneskerettighetsbrudd begått av figurer som Duterte, mens de aldri berørte Washingtons krigsforbrytelser. Han håndterte på tilsvarende måte beskyldninger mot angivelig «kinesisk imperialisme» i regionen, mens den desidert største destabiliserende militære tilstedeværelsen var USAs.
Det som var mest betydningsfullt under paneldiskusjonen var utvekslingen mellom den andre taleren, Walden Bello, og Scalice. Professor Bello, for tiden tilknyttet Filippinenes Universitet, har et prominent internasjonalt renomé som en figur fra venstresiden og en motstander av globalisering, et emne han har skrevet ei rekke bøker om.
På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var Bello en nøkkelperson i CPPs internasjonale pengeinnsamlingsarbeid. I etterkant av People Power-omveltningen av Ferdinand Marcos, brøt på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ei rekke individer, deriblant Bello, med CPP og tilsluttet seg en samling sosialdemokrater for å stifte en ny organisasjon, Akbayan, som straks kastet seg inn i parlamentarisk politikk.
Mens Akbayan presenterte seg som «venstre», ble partiet grunnlagt på samme politiske grunnleggende orientering som CPP: Nasjonalisme og en allianse med en del av kapitalistklassen. I 2009 dannet Akbayan en allianse med Liberal Party og Benigno Aquino III, som ble valgt til president i 2010. Bello ble valgt til Kongressen. Han var i fem år Akbayans representant i den lovgivende forsamlingen, og var ansvarlig for partiets støtte til Aquino-administrasjonen. I denne egenskapen bisto han Aquino-regjeringen med skjerping av spenningen med Kina over Sør-Kinahavet [engelsk tekst]. Han trakk seg endelig fra Akbayan, i mars 2015, med henvisning til partiets for nære relasjoner til presidenten. Han ble nasjonal leder for ei ny venstreorientert paraplygruppe, Laban ng Masa (Massenes kamp), som bringer sammen ei rekke organisasjoner, deriblant Partido Lakas ng Masa og Sanlakas, som oppsto fra oppløsingen av CPP tidlig på 1990-tallet.
Dr. Bello påpekte at basen av entusiastisk støtte for Duterte hviler hos «eliten og middelklassen», og ikke hos de fattige og arbeiderne. Han skisserte hvordan hver av administrasjonene etter at Marcos ble fjernet etter tur hadde mislyktes i å besørge engang en beskjeden forbedring av levestandarden for flertallet av befolkningen, som fortsatt lever under betingelser av fattigdom og ekstrem ulikhet, muliggjorde framveksten av høyreorientert populisme. Han hevdet at gjentatte desillusjoner med disse tidligere administrasjonene ga troverdighet til Dutertes populisme.
Scalice responderte til Bello på dette punktet. Hvorfor var det illusjoner i disse administrasjonene i utgangspunktet? Scalice hevdet at illusjonene hadde blitt systematisk dyrket av den stalinistiske politikken. CPP og de nasjonaldemokratiske organisasjonene hadde besørget entusiastisk støtte til ei rekke av disse figurene, på samme måte som de gjorde for Duterte. Akbayan spilte den samme rollen med partiets støtte til Liberal Party.
Scalice pekte videre på at det faktisk var Aquinos Liberal Party som førte Duterte inn på den nasjonale scenen i årene før han stilte som kandidat for president. Duterte var medlem av Liberal Party og konsulterte regelmessig med Aquino fra 2009 til 2015. «Det må sies, professor Bello,» bemerket Scalice, «at dette fant sted mens du var representanten for Akbayan, og Akbayan var i en allianse med Liberal Party».
Bello besvarte Scalice, og forklarte at Akbayan hadde spilt denne rollen fordi deres oppfatning hadde vært å «presse fra venstre for å oppnå de progressive reformene som det ville være mulighet for på det tidspunktet, så vel som å forflytte Filippinene til en mer uavhengig posisjon relatert utenrikspolitikk». Han innrømmet, imidlertid, at «det lyktes faktisk ikke».
Scalice avsluttet sitt foredrag med en oppfordring til arbeiderklassens politiske uavhengighet. Han pekte på den nydannede opposisjonskoalisjonen, 1Sambayan [engelsk tekst], som er en samling av tradisjonelle politikere og motstandere av Duterte, sammen med forskjellige stalinistiske organisasjoner og representanter for det ytre høyre. Denne organisasjonens samlende prinsipp er ikke fiendtlighet mot autoritært styre eller forsvar for demokrati – mange av 1Sambayans potensielle kandidater har nylige bånd til Duterte og hans krig mot narkotika – men snarere et ønske om å reorientere den filippinske utenrikspolitikken vekk fra Kina og mot USA.
Scalice fastslo at 1Sambayan har mottatt støtte fra alle «venstre»-kreftene på Filippinene, medregnet Bayan, Partido ng Manggagawa og Laban ng Masa, «som du professor Bello nasjonal styreleder for».
Bello responderte at Laban ng Masa ikke er del av 1Sambayan, og sa «vi har definitivt vært ganske kritiske til måten 1Sambayan ble dannet på.» Scalice påpekte imidlertid at mens Laban ng Masa ikke var en av grunnleggerne av 1Sambayan har partiet kalt dannelsen av 1Sambayan «et pust av frisk luft». Han bemerket at Bello hadde skrevet en uttalelse som oppfordret 1Sambayan til å holde primærvalg, som ville tillate det å komme fram til en «Biden-lignende kandidat».
«Jeg ser ikke dét som en vei fremover i det hele tatt,» sa Scalice, «og min oppfordring til arbeiderklassens uavhengighet er antitetisk til en slik oppfatning».