Hver større og mindre by i Colombia så på onsdag titusener delta i massemarsjer, veisperringer og andre protester, den tredje dagen av «Nasjonalstreiken» og den fjortende dagen med protester i det søramerikanske landet.

«Streiken» ble kalt av Den nasjonale streikekomitéen, som er sammensatt av de viktigste fagforbundene og bondeorganisasjonene, etter at komitéen på mandag suspenderte samtaler med regjeringen til ytrehøyre-president Ivan Duque allerede den første dagen av den såkalte «Nasjonaldialogen».

Siden 2019 har fagorganisasjonene og regjeringen gjentatte ganger benyttet seg av en kombinasjon av samtaler, ispedd opprop om «Nasjonalstreiker», som fagforbundene ikke mobiliserer landets mektige industrisektorer til deltakelse i når de avholdes, eksempelvis oljebransjen, bilproduksjonen og andre industrigreiner, mens de jobber hardt for å få dampen ut av den folkelige harmen.

Duque besøkte tirsdag morgen Cali, landets tredje største by og episenter for demonstrasjonene. Der møtte han ledelsen i det kolombianske militæret, innenriksdepartementet og justisdepartementet. Deretter kunngjorde han at hans administrasjon ville finansiere et gratis semester av undervisning for universitetsstudenter fra de laveste sosiale inntektsstrata, og appellerte om en videreføring av «Nasjonaldialogen».

Den nasjonale streikekomitéen har bevisst nektet å fremme en klar strategi eller et sett av krav, mens dens ledere fôrer deres kontakter i selskapsmediene med kalkulerte og radikalt lydende uttalelser, i forsøk på å kontrollere demonstrasjonene.

Protestbevegelsen forblir imidlertid desentralisert, lederløs og isolert fra den enorme støtten som eksisterer blant strategiske sektorer av arbeiderklassen i Colombia og internasjonalt, og det tilrettelegger i sin tur for politi-statens manøvrer for å få brutt den fra hverandre.

Samtidig som oppstanden markerer et mer avansert stadium av klassekampen følger den samme utviklingsforløp som masseprotestene i Chile, Bolivia, Puerto Rico, Honduras, Haiti og i Colombia selv i 2019. Bestrebelser fra pseudo-venstre-elementer fra den velstående middelklassen på å idealisere protestenes lederløse karakter og spontanitet, eller på å få underordnet dem til meningsløse appeller til fagforeningsbyråkratiene er alt rettet mot å få sikret deres ytterligere isolering og demobilisering.

I Cali har veisperringer og marsjer vært størst i de marginaliserte nabolagene der de fattigste delene av arbeiderklassen bor, og hvor kravene sentrerer seg rundt nødvendigheter, tilgang til online-undervisning og sosial infrastruktur.

Ifølge regjeringsstatistikk så storbyområdet Cali fra 2019 til 2020 den offisielle fattigdomsraten (overlevelse på under NOK 720 i måneden) øke fra 21,9 prosent til 36,6 prosent. Covid-19-pandemikrisen har vært spesielt ødeleggende for den fattigste femtedelen av Cali-befolkningen, som så realinntektene falle massivt med 50,1 prosent. På nasjonalt nivå økte fattigdomsraten til 42,5 prosent, og den fattigste femtedelen i Bucaramanga så enda større fall i realinntekt (55,1 prosent), Ibagué (50,9 prosent) og hovedstaden Bogotá (50,3 prosent).

I mellomtiden er sykehusenes intensivavdelinger fullbelagte i Cauca, den bredere provinsen Valle de Cauca og i byer på tvers av landet, samtidig som Covid-19-dødsfall holder seg på nasjonalt rekordnivå. Denne katastrofen innen sosiale tjenester og helsevesenet, som driver den voksende folkelige oppstanden, er på ingen måte unik for Colombia.

De samme politiske orienteringene med prioritering av profitter og å tiltrekke seg utenlandsk kapital framfor å beskytte liv og levebrød, har hatt tilsvarende resultater over hele Latin-Amerika, hvor de sosiale spenningene når et bristepunkt. I fjor tapte regionen 34 millioner arbeidsplasser og så 22 millioner mennesker falle under den offisielle fattigdomsgrensa, med rekkene av de fattige som svulmet ut til en tredjedel av regionens 600 millioner innbyggere. I mellomtiden representerer Latin-Amerika 30 prosent av bekreftede Covid-19-dødsfall globalt, mens de utgjør mindre enn 9 prosent av verdens befolkning.

Duque-administrasjonen forbereder seg på å eskalere tilslaget mot protestene og omdisponerte søndag hundrevis av tropper til Cali, mens forsvarsminister Diego Molano har satt målskiver på ryggen til byens fattige arbeidere.

Molano tvitret tirsdag: «I løpet av 13 dager med protester har terrorister infiltrert i marsjene etterlatt 849 politibetjenter skadet.» Han la til: «I Cali fortsetter kriminelle organisasjoner å anspore til vold.»

Det har allerede blitt innmeldt hele 548 rapporter om savnede demonstranter. Regjeringens ombudsmann hevder at 168 av dem fortsatt er savnet, og Nasjonalkommisjonen for savnede personer – Comisión Nacional de Búsqueda de Desaparecidos – oppgir tallet 379. Ifølge NGO-en Temblores er førti demonstranter drept av politiet, og det rapporteres at 1 003 har vært utsatt for vilkårlig pågripelse.

Represjonstilslaget utføres ikke bare med støtte fra Biden-administrasjonen i Washington, men i tett koordinering med Pentagon.

Den kolombianske hærens oberst Héctor Iván Macías, nåværende militærfunksjonær innlemmet i det amerikanske militærets US Southern Command, forklarte den 29. mars til Inter-American Dialogue at det kolombianske militæret lanserte «Operasjon San Roque» som respons på pandemien, i daglig strategiutveksling med Pentagon.

I en stilltiende innrømmelse av at det militære samarbeidet mellom USA og Colombia er basert på vurderingen at pandemien utgjør en potensiell krise for selve det kapitalistiske styret, sa oberst Macías at planen forsøker å «få opprettholdt styring utøvd av republikkens president, lokale ledere og institusjoner».

Som US Army’s nettsted rapportert den 5. mai hadde den øverste innrullerte rådgiveren til U.S. Security Assistance Command, «Armeens ansikt til verden», i flere dager under den pågående undertrykkingen «utvekslinger med nøkkelledere, holdt orienteringer, møter og sidekontakter med de øverste kolombianske lederne».

«Amerikanske styrkers tilstedeværelse, der de lever og arbeider hver dag med deres partnere på den kolombianske [Tolemaida] flybasen, taler bind om relasjonen mellom de to landene, der de jobber side-om-side for å styrke den kolombianske militærevnen og promotere regional stabilitet,» står det i artikkelen, der det henvises til én av de syv militærbasene som brukes av amerikanske styrker i Colombia.

Dette strekker seg til militære cyberoperasjoner, der US Army på tirsdag tvitret om sin «aller første virtuelle cyberforsvarsutveksling med de kolombianske militærstyrkene». Dette skjer samtidig som demonstranter og journalister på bakkenivå rapporterer om nedstengninger av internett under represjonen.

Så langt har de dokumenterte drapene vært utført av politiet, også i sivil habitt, men ikke av soldater. Nasjonalpolitiet har imidlertid operert under forsvarsdepartementet siden den offisielle etableringen på 1950-tallet, og har blitt utviklet av amerikansk imperialisme som en antioppstand-styrke [‘counterinsurrgency’] for å bekjempe venstreorienterte geriljaer, og sosial opposisjon.

Den nasjonale streikekomitéen og pseudo-venstre har fokusert på å kreve oppløsing av politistyrken ESMAS – Escuadrón Móvil Antidisturbios; Den mobile antiopptøyer-skvadronen – og en omorganisering av politiet. Dette rammeverket forsøker å avlede arbeidere og ungdommer fra å motsette seg hele den kolombianske staten, dens amerikanske imperialistformyndere og kapitalistsystemet i sin helhet.

Med deres opposisjon mot de nødvendige nedstengningene og en tilstrekkelig pandemibistand til arbeidere, har dessuten de kolombianske fagorganisasjonene og hele det politiske etablissementet vist deres forpliktelser til forsvar for kolombianske bankers og selskapers profittaktiviteter, institusjoner som for deres del er avhengige av Wall Street.

Den kolombianske oppstanden er del av en global kontraoffensiv av arbeidere overalt, mot de politiske orienteringene for «sosialt mord» som kapitalistiske styringseliter promoterer globalt. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale oppfordrer til byggingen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for en bevisst organisering og forening av disse kampene basert på perspektivet for sosialistiske verdensrevolusjon.