Det regjeringssponsede agenturet Nasjonalkommisjonen for savnede personer – Comisión Nacional de Búsqueda de Desaparecidos – kunngjorde torsdag at 379 demonstranter forblir «forsvunnet», siden masseprotester startet den 28. april, utløst av foreslått skattlegging av essensielle tjenester, matvarer og arbeideres inntekter.

Nasjonalkommisjonen etterforsket 471 rapporter om savnede personer, innmeldt av 26 forskjellige organisasjoner og fikk bare lokalisert 92 av demonstrantene, derav én som var drept. Tallene er et sterkt hopp fra de 89 sakene om savnede demonstranter regjeringens ombudsmann rapporterte den 4. mai, med 47 tilfeller det nasjonale politiet hevder å ha kartlagt.

Den reelle omfanget av represjonen på tvers av landet, som har medført at ytrehøyreregjeringen til president Ivan Duques har utplassert det USA-trente og bevæpnede militæret, er bare i ferd med å bli avklart. NGO-organisasjonen Temblores [‘Skjelv’] har dokumentert 37 drepte demonstranter, og 98 såret av politiets beskytning. Det har vært 934 rapporterte tilfeller av vilkårlige arrestasjoner og 11 tilfeller av seksualisert vold begått av sikkerhetsstyrkene, mens 26 demonstranter har fått øyeskader av «ikke-dødelige» prosjektiler.

I løpet av bare ni dager er mer enn 500 demonstranter enten rapportert savnet, eller de har blitt drept av sikkerhetsstyrkene. Disse tallene alene påkaller allerede minner om massedrapene og «forsvinningene» utført av de USA-støttede fascist-militære diktaturene som regjerte store deler av Sør-Amerika på 1960-, 70- og 80-tallet.

Undertrykkingen avslører en kolombiansk styringsklasse, støttet av imperialismen, som er fast bestemt på å tvinge arbeiderklassen til å bære hele byrden av Covid-19-pandemien.

På den andre siden har de hundretusener, og kanskje millioner som har tatt til gatene midt under landets dødeligste bølge av pandemien, vist arbeiderklassens og ungdommens tapperhet og besluttsomhet.

Dette er den største folkelige oppstanden i Latin-Amerika siden massedemonstrasjonene som brøt ut i Chile og Bolivia i 2019. Dødstallene i Colombia denne uka har allerede overgått de bekreftede drapene av demonstranter som ble begått av politiet og militæret i Chile (34) og Bolivia (32).

De siste protestene mot Duque-administrasjonen etterfulgte universitetsstudentenes streik i 2018 med krav om finansiering av offentlig videreutdanning, masseprotestene som startet med en nasjonalstreik den 29. november 2019 utløst av en tidligere skatteplan, som så tre demonstranter drept, og masseopprøret i september 2020 mot politidrap, som også ble møtt med skarp ammunisjon, og som resulterte i 13 drepte og 75 med skuddskader.

Videre har de som har ført tilsyn med 2016-fredsavtalen med FARC-geriljaen – Colombias bevæpnede revolusjonære styrker [Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia - Ejército del Pueblo (FARC-EP)] – rapportert drap av 904 lokale ledere av sosiale organisasjoner, derav mange avvæpnede FARC-medlemmer, siden fascistiske paramilitære styrker fortsetter deres opererasjoner i tjeneste for transnasjonale selskaper og lokale grunneiere, for å fortrenge bønder og få lagt beslag på deres landområder.

Mens FN og Den europeiske union (EU) nervøst har fordømt den «overdrevne maktanvendelsen» utøvd av politiet, har president Joe Bidens amerikanske administrasjon effektivt sett gitt sin tilslutning til handlingene begått av deres viktigste politiske og militære allierte i regionen, ved bare å oppfordre til «moderering».

Tusener på tvers av Colombia har imidlertid fortsatt å delta i marsjer, opprettholdt veisperringer og holdt våker for ofrene, i trossing av undertrykkingen og uten å la seg overbevise av Duques manøvrer med en midlertidig tilbaketrekning av skatteplanen. I hovedstaden Bogotá var det fredag fem forskjellige demonstrasjoner, ledet av universitetsstudenter og lærere fra offentlige skoler.

Den drivende kraften bak de nylige demonstrasjonene er regjeringens nekting av å treffe nødvendige tiltak for å lindre ødeleggelsene av sosial- og helsevesenet forårsaket av Covid-19-pandemien.

Selv om bare 4 prosent av befolkningen har blitt fullvaksinert og antallet daglige Covid-19-dødsfall når nye høyder på nesten 500, nekter regjeringen å implementere nedstengning av ikke-essensielle tjenester og besørge arbeidere og små næringsvirksomheter tilstrekkelige inntekter til å takle krisen.

Under pandemien har nesten 468 000 mennesker mistet arbeid, der den offisielle arbeidsledighet når 16 prosent, og 42,5 prosent av befolkningen nå lever på mindre enn $ 87 i måneden, eller $ 2,90 dagen, som er den offisielle fattigdomsraten.

De kolombianske opposisjonspartiene og Den nasjonale streikekomitéen, ledet av de største fagforbundene, har slitt med å få begrenset demonstrasjonene og kanalisert dem inn bak en Nasjonal-dialog med Duque, samtidig som det i forkant av 2022-parlamentvalget promoteres illusjoner om Gustavo Petro, en pseudo-venstre-senator og eks-geriljaleder.

Tallrike kommentarer i selskapsmediene har klart uttalt at opprøret i Colombia er del av en global kamp for å fastslå hvilken klasse som skal betale for pandemikrisen. Foreign Policy skriver at protestene i Colombia «er en advarsel til andre latinamerikanske nasjoner: Det å overføre mesteparten av pandemiens gjeldsregninger til de fattige og middelklassen, kan føre til betydelige reaksjoner i gatene.»

Etter tre år med voksende protester har den nylige oppstanden imidlertid vist politikeres, frivillige organisasjoners og fagforeningers tiltakende manglende evne til å få avledet det sosiale raseriet, da det blir stadig mer krystallklart at det ikke er noe å forhandle om, verken med Duque eller det kolombianske finansoligarkiet han taler for.

Næringslivskanalen Bloomberg rapporterte onsdag, med henvisning til regjeringer i Latin-Amerika, at til tross for stigende råvarepriser har «få av dem midler til sosiale utgifter som kunne holde innbyggerne over vann». Og videre, dersom skatter skulle bli «konsentrert på selskaper og de rike... advarer forskere for et scenario der selskaper ansetter færre».

I klare ord, finanskapitalen vil reagere med kapitalflukt og inflasjonær prisvekst, for å straffe ethvert land som hever de sosiale utleggene, eller treffer presserende nødvendige nedstengningstiltak mot pandemien, og med dét ytterligere akselerere tapet av arbeidsplasser.

En dialog med Duque, eller hans erstatning av Petro eller en annen pro-kapitalistisk og nasjonalistisk politiker, ville bare ha som mål å få demobilisert protestene og politisk avvæpnet arbeiderklassen, mens forberedelsene videreføres for ytterligere innstramminger, regressiv beskatning og undertrykking.

Dette ble gjort helt klart og tydelig av en ytringsartikkel, under headingen «La Petro regjere nå!», publisert torsdag i El Tiempo, ei avis eid av Luis Carlos Sarmiento, Colombias rikeste person, som under pandemien har sett nettoformuen øke med $ 2 milliarder, til $ 11 milliarder [NOK 91,33 milliarder].

«La Sr. Gustavo Petro komme til makten under press, for å dekke det finanspolitiske hullet som ble etterlatt av [Duques forgjenger] Juan Manuel Santos, for å holde på alle tidligere og framtidige subsidier, for å holde lærerne tilfredse (slik at de ikke streiker, som de gjorde to måneder etter at Duque tiltrådte), og drosjesjåførene, fra Uber og andre plattformer, helsearbeiderne, foreningene, privat og offentlig sektor, og landet generelt.»

«La ham vise de internasjonale kredittrisikobyråene at Colombia er god for lån og investeringer, uten skattereformen,» fortsetter artikkelen, og konkluderer: «Dersom installering av Petro får slutt på dette kaoset og oppnår fred, la ham så stige fram til makten i dag.»

Kolombianske arbeideres reelle allierte er deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, som demonstrert av de betydelige solidaritetsaksjonene i Tyskland, New York, Canada, Chile og andre land.

Bare den politiske mobilisering av arbeiderklassene, som forener deres styrker på tvers av hele Latin-Amerika, i USA, Europa og forbi, under et sosialistisk og internasjonalistisk program, kan styrte finanskapitalens diktatur og få løst pandemikrisen i arbeidernes og de slitende massenes interesser.