Amnesty International (AI) kunngjorde 7. mai at de gjenoppretter Alexei Navalnyjs status som «samvittighetsfange». Organisasjonen strippet den fengslede antiPutin-opposisjonisten for denne tittelen i slutten av februar, på grunn av hans historikk for hatefulle ytringer. Amnestys reversering har ingenting å gjøre med noen endring av Navalnyjs synspunkter. Det er i sin helhet resultat av den falske bestrebelsen fra amerikansk og europeisk imperialisme på å presentere den høyreorienterte politikeren og kriminelle som en slags korsfar for «demokrati».
Navalnyj har en lang historikk for høyreorientert politikk. I 2007 forlot han opposisjonspartiet Jabloko, som forfekter uhemmet frie markeder og har tette bånd til USA, og gikk sammen med Zakhar Prilepin, fra Nasjonal Bolshevikene, for å grunnlegge Den nasjonale russiske frigjøringsbevegelsen (NAROD). NARODs manifest var en klassisk ytrehøyre-kombinasjon av kritikk av eliter og appeller til nasjonal og etnisk vekkelse.
Mens NAROD tilbyr noen få innrømmelser til minoritetsbefolkninger henviser organisasjonen konsekvent til «russere» ved bruk av et begrep (‘russkie’) som utelukkende refererer til den etnisk russiske befolkningen, ikke til alle av landets innbyggere, et land som består av mer enn 180 ikke- russiske befolkningsgrupper, som utgjør nesten 20 prosent av totalbefolkningen. I flere år var Navalnyj medarrangør av landets «Russland-marsj», en årlig demonstrasjon holdt av fascister og nynazister.
I 2007 la Navalnyj ut to virkelig kvalmende YouTube-videoer der han ansporer til vold mot befolkningen i Kaukasus, og oppfordrer til å skyte folk fra denne regionen, og til å utvise immigranter. Selv uten kunnskap om det russiske språk får man en fornemmelse av disse videoenes karakter ved å se dem; her og her. Ikke bare har Navalnyj aldri tatt avstand fra disse posisjonene, han har sågar nektet å ta ned videoene, og har uttalt at disse posisjonene er del av hans politiske historikk.
Amnesty International insisterer på at organisasjonens beslutningen om å frata Navalnyj status som «samvittighetsfange» var ment å være et internt anliggende, og at de nå beklager deres handlinger. Organisasjonen unnskyldte seg til den bigotte mannen og ga ham en godkjenning for hans ytrehøyre posisjoner, ved å antyde at de ikke var mer enn historiske feiltakelser. «Det er del av Amnestys formål å oppmuntre folk til positivt å omfavne en visjon for menneskerettigheter, og ikke antyde at de for alltid blir fanget av deres tidligere opptreden,» uttalte organisasjonen.
«Menneskerettighetene» til de mennesker Navalnyj oppfordrer til å utrenske fra Russlands territorium er et problem å kunne overse, og åpenbart en liten pris å betale for «menneskerettighetsorganisasjonen». Samtidig som Amnesty International eleverer antiPutin-opposisjonisten nekter organisasjonen å anerkjenne både Julian Assange og Chelsea Manning som «samvittighetsfanger», som avslørte den amerikanske statens krigsforbrytelser, inkludert massedrap på sivile i Midtøsten. Assange har blitt holdt internert i over et tiår og vært utsatt for tortur, og Manning, som også var innesperret i årevis, har blitt endeløst plaget og forfulgt av den amerikanske regjeringen.
Pro-Navalnyj-kampanjen fra Washington og Europas vesentlig hovedsteder, er uten ende. Han er godkjent og støttet av lederne fra, blant andre, USA, Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Navalnyj har i mange år vært gjenstand for utallige smigrende artikler i ledende pressekanaler, som bruker Putin-regjeringens arrestasjoner av demonstranter, og Navalnyjs egen fengsling og angivelige forgiftning på Kremls befaling – basert på ubeviste og latterlige påstander – for å argumentere for at han representerer et «demokratisk» alternativ til Putin-regimet. Mens mediene innimellom har blitt tvunget til å innse Navalnyjs høyreekstreme politikk, avfeier de det stort sett som om mannen bare gikk til hjørnebutikken for en brus og på en eller annen måte ved et uhell vandret inn i en demonstrasjon av virulente nasjonalister.
Den kjente antiPutin-journalisten Masha Gessen skrev i New Yorker den 15. februar, der hun forsøkte å bortforklare Navalnyjs synspunkter som lite mer enn det uheldige resultatet av Russlands begrensede politiske atmosfære. «I fravær av politikk, i fravær av noen offentlig samtale, var det lite som gjensto å kunne danne politiske allianser rundt. Putin pushet nostalgi for sovjetimperiet. Det eneste alternativet så ut til å være bredt etno-nasjonalistiske ideer, som også adresserte en fornemmelse av ydmyking – og disse dukket også opp både på det som grovt sett kan beskrives som venstresiden og det som vagt betegnet som høyre,» hevdet hun.
Navalnyjs appell for imperialistmaktene stammer fra hans forfektning av tettere relasjoner med de store imperialistmaktene, og hans støtte for fullskala privatisering av semi-statseid industri i Russland, som ville åpne for enorme muligheter for å utnytte landets ressurser og befolkning. Navalnyj blir sett på som et nyttig verktøy i kampanjen for å destabilisere og til-og-med bryte opp landet, som i tillegg til utsiktene til en direkte militærkonfrontasjon med Moskva, har blitt åpent ytret som et virkemiddel til å få hevdet dominans over regionen. Det er også geopolitiske betraktninger knyttet til det USA-ledede krigspådrivet mot Kina.
Navalnyjs interne støtte kommer fra sjikt av den russiske eliten som er imot president Putin, og fra seksjoner av den velstående og øvre middelklassen i større byer, som tror mer rikdom og innflytelse venter dem med Putin og oligarkene rundt ham fjernet.
I den grad opposisjonisten har noen støtte innen de bredere lag av befolkningen, som det foreløpig ikke er noen tegn til, er det fordi hans antikorrupsjon henvender seg til det utbredte raseriet over det russiske oligarkiets groteske karakter, et oligarki som ifølge Forbes under koronaviruspandemien har økt sin totalformue med $ 385 milliarder [NOK 3,2 billioner; dvs. 3 185,45 milliarder]. Navalnyj har imidlertid sine støttespillere innenfor dette miljøet – særlig blant de som er tilknyttet Alfa Group-oligarken Mikhail Fridman. Den angivelige kritikeren av Russlands elite satt også en gang i styret for Aeroflot, landets flaggskipflyselskap.