Spanias koalisjonsregjering av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, støttet av Den europeiske union (EU), har reagert på desperate migranter som krysser fra Marokko til Spania med å sette inn hæren, spesialstyrker og antiopprørspoliti for å runde opp og utvise dem i tusentall. Den truer med å bruke massiv vold for å forhindre nye grensepasseringer og pisker opp spenninger med Marokko.
Disse forferdelige scenene vitner om kapitalistsystemets barbariske karakter. Ved den ene enden av Middelhavet bomber Israel Gazas forsvarsløse befolkning, med støtte fra Washington og EU, og ved den andre enden setter EU inn brutaliteten av sin antimigrantpolitikk. Med hele tyngden av EUs militære stilt opp mot migranter, blir hvert år tusener av dem overlatt til drukningsdød i Middelhavet.
Fra de tidlige morgentimene på mandag begynte hundrevis av migranter, for det meste unge menn og ungdommer, men også barn og til-og-med hele familier med babyer, å krysse over grensa inn i den spanske enklaven Ceuta, beliggende i Afrika rett nord for Marokko. De fleste svømte rundt det seks-meter-høye gjerdet som stikker ut i havet, eller passerte ved lavvann. Mange brukte oppblåsbare baderinger og gummibåter. Innen tirsdag kveld hadde antallet nådd opp til 8 000, derav 1 500 som var mindreårige.
Flere måtte behandles for sterk nedkjøling, og minst én person druknet.
Rapporter indikerer at de fleste er fra Marokko, hvor konsekvensene av den økonomiske krisen forårsaket av Covid-19-pandemien har ført til en dramatisk økning av fattigdom og arbeidsledighet. En tredjedel av landets familier har det siste året mistet deres hovedinntektskilde.
PSOE-Podemos-regjeringen, som ble promotert i mediene som å ha en mer «human» politisk orientering overfor migranter da den kom til makten ved midten av 2018, reagerte med vold og fordømte disse forsvarsløse menneskene, som en nasjonal sikkerhetstrussel.
Med henvisning til spanske statsborgere i Ceuta, sa statsminister Pedro Sánchez at hans regjering ville respondere med «den aller største fasthet, for å sikre deres sikkerhet og forsvare deres integritet som en del av landet, i møte med enhver trussel.» Visestatsminister Carmen Calvo kalte det en «aggresjon» mot de spanske grensene, og beskyldte Marokko for å la dette finne sted.
Tirsdag ble hundrevis av soldater i pansrede kjøretøyer utplassert på strendene. Over 200 tropper fra antiopprørspolitiet ble mobilisert for å støtte de 1 100 politi-troppene allerede stasjonerte i Ceuta. Soldater og politi brukte batonger for å fjerne migranter fra stranda og kastet røykbomber for å forhindre andre fra å krysse over. Den militariserte politistyrken Guardia Civils antiarbeiderklassenhet GRS, spesialisert i undertrykking streiker og protester, ble også satt inn.
Voksne migranter påtruffet på gatene ble ført til Benoliel-stadion og deretter deportert, i strid med internasjonal lov, og mer enn 4 000 ble deportert til Marokko innen 24 timer.
Ifølge El País ble utvisningene utført uten juridiske formaliteter. Advokatforeningen i Ceuta bekreftet at advokater ikke engang hadde blitt bedt om å bistå de pågrepne juridisk, slik loven krever, og som ofte skjer når det er plutselige tilstrømninger av migranter.
EU meldte raskt sin støtte for Spanias nådeløse respons. EU-kommisjonens visepresident Margaritis Schinas tvitret at den spanske enklavens grense var ei europeisk grense, og uttrykte «full solidaritet med Spania», og oppfordret til en «sterk beskyttelse av våre grenser».
Spanias Kommunistparti (PCE), som er del av Podemos-koalisjonen i regjering, støttet det også, og sa kynisk: «Spania må forsvare sin suverenitet og overholdelsen av folkeretten, mot utpressing fra Marokko, som ikke nøler med å sette livene til tusenvis av mennesker i fare.»
Dette var tilsynelatende en referanse til økte spenninger mellom Madrid og Rabat over krigen i Vest-Sahara mellom Marokko og Polisario, sahrawi-uavhengighetsbevegelsen som krever uavhengighet for Vest-Sahara fra Marokko. Madrid hadde tidligere denne måneden bestemt seg for i hemmelighet å ta imot Brahim Ghali, lederen av den borgerlig nasjonalistiske Polisario-Fronten, som også støttes av Algerie. Ghali ble innlagt på sykehus i Nord-Spania, etter å ha blitt infisert av Covid-19.
Etter at denne nyheten ble lekket spurte Marokkos utenriksminister Naser Burita om Madrid planlegger å «ofre relasjonen til Marokko» ved å unnlate å informere Rabat om Ghalis tilstedeværelse i Spania. «Hvorfor anser ikke Spania at landet må informere Marokko om Ghalis tilstedeværelse? Vil de heller ha omgang med Marokkos fiender? Dette er en test av våre relasjoner,» sa Burita. Spanske medier antyder at Rabats beslutning om å la migranter krysse over til Spania var en respons på disse diplomatiske spenningene.
Uansett sannhetsgehalten i slike påstander om at det marokkanske monarkiet bevisst åpnet deres grenser er de sanne kriminelle her EU og PSOE-Podemos-regjeringen. Masser av ofre for imperialistkriger, på flukt fra fattigdom og sult i land som brutalt utbyttes av transnasjonale selskaper, blir jaktet ned av EUs sikkerhetsstyrker og grensesikkerhetsetaten Frontex, og blir tillatt å dø på havet i tusentall. Ytterligere tusener er fengslet i konsentrasjonsleirer i Hellas og på de spanske Kanariøyene.
Sánchez erklæring om at han må forsvare Spanias territoriale integritet mot migranter som ankommer Ceuta er en dårlig skjult trussel om å bruke dødelig makt mot dem. I dette forehavendet blir Sánchez bistått av de korrupte mediene, som fordømmer «karavaner» av migranter og stempler ankommende migranter som en «invasjon».
For å forstå karakteren av slike trusler må man minne om den beryktede Tarajal-massakren i 2014, da tungt bevæpnet politi skjøt tåregass og gummikuler mot migranter som forsøkte å svømme over til Ceuta. De etterlot 15 døde, de fleste av dem druknet etter å ha blitt kvalt av tåregass i vannet. Politiet ble siden frikjent for alle anklager.
Volden mot disse migrantene er en advarsel til arbeiderklassen i Spania, over hele Europa og internasjonalt. Verdenskapitalismen konfronterer sin dypeste sosiale og økonomiske krise siden 1930-tallet, på grunn av pandemien og arbeiderklassens voksende raseri, der regjeringenes oppfordringer til å «leve med viruset» har ført til millioner av dødsfall. En regjering som så raskt kan rette væpnede styrker mot forsvarsløse migranter, forbereder seg for å gjøre det samme også hjemme.
Europas ytre høyre var raske til å gripe til PSOE-Podemos-regjeringens brutale antimigrantpolitikk for å kreve lignende tiltak i deres egne land. Matteo Salvini, leder for det italienske høyreekstreme partiet Lega, tvitret: «Spania, med en venstreorientert regjering, setter inn hæren på grensa for å blokkere ulovlige inntrengere. Vi avventer nyheter fra [innenriksdepartementet] Viminale. Salvini foreslo at også Italia skulle sette inn hæren mot migranter.
I Frankrike beskyldte Marine Le Pen, partileder for det høyreekstreme partiet Rassemblement national [Nasjonal Samling], EU for den enorme tilstrømningen av immigranter til Ceuta, og sa: «I motsetning til våre lederes beroligende ord er EU en sil der alle kommer inn. Dette må stoppe.» Dette kommer bare noen uker etter at hun støttet fascistiske brev undertegnet av 23 pensjonerte generaler og tusenvis av militærtropper som fordømte muslimer og Frankrikes arbeiderklasseforsteder, der de lovet å gripe inn og drepe tusener i Frankrike.
Santiago Abascal, leder for det høyreekstreme partiet Vox, angrep i Spania Sánchez på esRadio for ikke å være voldelig nok, og sa: «Det kan bare være en maktrespons på nåværende tidspunkt. Du må sette inn hæren, men ikke for å se på: Det må være for å gjøre det som er nødvendig.» Abascal sa at migrantene «ikke er flyktninger, de er soldater som adlyder deres regjering», med henvisning til Marokko.
Slike bemerkninger bare understreker den reaksjonære karakteren til Europas styringsetablissement som helhet. Det småborgerlige pseudo-venstre-partiet Podemos jobber faktisk sammen med PSOE, etter tidligere å ha posert som et «radikalt demokratisk» parti etter grunnleggingen i 2014, for å gjennomføre en antimigrantpolitikk som er satt av det ytterste høyre.
I 1936, for nøyaktig 85 år siden, lanserte spanske hærenheter som var skolerte i bruken av blodig vold i Marokko, et kupp og en borgerkrig i Spania som installerte et fascistdiktatur i fire tiår under general Francisco Franco. Der spanske offiserer nært Vox i dag truer med et kupp og fordømmer streikene som krevde en politikk for å søke-ly-hjemme mot koronavirus, er presserende advarsler høyst nødvendige. Det er kritisk viktig å opponere mot dette brutale angrepet på migranter, for historien viser at denne volden uunngåelig blir vendt mot arbeiderne på hjemmebane.