Economist publiserte i forrige uke en spesialrapport, som er en modelleringsstudie der det ble sett på overtallige dødsfall globalt som skyldes Covid-19-pandemien. De konkluderte med at per mai 2021 har det vært et sted mellom 7,1 og 12,7 millioner overtallige dødsfall, på tvers av kloden. Deres sentralestimat plasserer dødsofrene til 10,2 millioner mennesker – tre ganger høyere enn de offisielle dødstallene – personer som ellers ville ha levd i dag, dersom verdens regjeringer hadde reagerte seriøst på trusselen fra SARS-CoV-2, koronaviruset.
Som Economist forklarte, underestimerer antallet offisielt rapporterte dødsfall land for land grovt de faktiske tallene. Dette er resultat av manglende testing for å få fastlagt dødsårsak, og tidsforsinkelsen for registreringen av dødsfall. Overveldede helsesystemer betyr også at personer som døde hjemme aldri har blitt talt med. Ved å bruke «overtallige dødsfall», en prosess som teller antallet mennesker som dør i en region og sammenligner dette med historiske grunnlinjer, kan det utvikles statistiske modeller for å ta opp spørsmålet om Covid-19-pandemiens faktiske antall dødsofre.
De skriver: «Ved bruk av kjente data for 121 variabler, fra registrerte dødsfall til demografi, geografi og mobilitet, har vi bygget et mønster av korrelasjoner som lar oss fylle ut hull hvor det mangler tall.» Av samme grunner som nevnt kan imidlertid mange land ikke levere pålitelige tall for overtallige dødsfall. Mye av de tilgjengelige data ble hentet ut fra datasettet som blir vedlikeholdt av Kohelet Economic Forum, en israelsk tenketank, med prosjektet World Mortality Dataset.
I følge Sondre Ulvund Solstad, Economist’s senior datajournalist: «Utfordringen blir å estimere overtallige dødsfall, der disse tallene er ukjente. Du vil ikke bare spytte ut et tall og si, her er sannheten, for sannheten er at du ikke kan vite det nøyaktige antallet overtallige dødsfall. Dataene eksisterer ikke. Så det vi har gjort, og har investert en enorm innsats i å gjøre, det er å tilby områder som fanger opp de variasjonene som er mulige ... vi prøvde å samle så mye data vi bare kunne, på alle slags indikatorer, slik at dersom noen data manglet ville vi i det minste ha noen moderate data som kunne fylle det ut.» Han forklarte også at når data manglet, ble det registrert som sådan, og bemerket at «det sier noe i seg selv».
Han la til at manglende data er mest gjeldende for lav- og mellominntektsland. «På disse stedene er testing mindre utbredt, mest fordi det er dyrt og noe de folkevalgte der ikke liker å prioritere. Vi mistenker også regjeringer i noen land for ikke å ville prioritere testing fordi det ville avsløre hvor ille pandemien faktisk er der.»
Etter at pandemien først herjet gjennom Wuhan-by og Hubei-provinsen i Kina, feide koronaviruset gjennom «den rike verden», og flyttet deretter inn i mer isolerte og internasjonalt tilknyttede utviklingsregioner, og forårsaket store antall drepte der. «Antall dødsfall har økt gjennom det meste av det siste året [33 av 52 uker], og for hver måned. Det er ikke det totale antall dødsfall, men dødsfall per dag. Det vi nå ser er en ny topp av det som finner sted i India.»
Ifølge Economist’s modellering opplever India fra 6 000 til 31 000 overtallige dødsfall per dag, langt over de 4 000 rapporterte daglige dødsfallene. Deres estimater bekreftes av andre epidemiologiske modeller som plasserer tallene i det samme området. Dersom disse tallene er korrekte har i India bare i 2021 mer enn én million omkommet av Covid-19.
Solstad forklarte: «Dessverre er ikke India en outlier [et unntakstilfelle]. Mange lands modellering viser at de har blitt rammet mye hardere enn det India har opplevd. Peru, for eksempel, som er et av de hardest rammede land i verden, har sett dødsfall per person per million innbyggere på anslagsvis 2,5 ganger det vi estimerer for India for øyeblikket.»
Economist-modellen estimerer at per 10. mai 2021 varierte antallet dødsfall i Asia med fra 2,4 til 7,1 millioner overtallige døde, mens de offisielle tallene for Covid-19-dødsofe er ca. 0,6 millioner. Russland har eksempelvis en overtallighet for Covid-19-dødsraten på mer enn fem ganger det offisielt rapporterte. Mens Latin-Amerika og Karibia har rapportert 0,6 millioner Covid-19-omkomne, er antallet overtallige dødsfall et sted mellom 1,5 og 1,8 millioner.
I Afrika er toppen av områdespennet på 2,1 millioner dødsfall, selv om det offisielle tallet ligger nært 130 000, som indikerer en estimert dødsrate 14 ganger det offisielle tallet. Sør-Afrika har med 55 000 rapporterte Covid-19-dødsfall registrert 158 499 overtallig døde. Offisielle representanter for helsevesenet mener at fra 85 til 95 prosent av disse kan direkte tilskrives SARS-CoV-2, og understreker vanskeligheten med å få tilgang til tester og helsetjenester. De over 60 år har sett en overtallig dødsrate som tilsier at aldergruppa representerer over 120 000 Covid-ofre.
Overtallige dødsfall i Europa ligger fra 50 til 60 prosent høyere, fra 1,5 til 1,6 millioner personer, enn de offisielle Covid-19-dødstallene. Anslag for USA og Canada til sammen er et sted fra 600 000 til 700 000. De beregnet at overtallige dødsfall i USA bare er syv prosent høyere enn de offisielle Covid-19-dødstallene, som ville antyde at det faktiske antallet Covid-19-døde er litt over 650 000.
Etter tallene å dømme har arbeiderklassen i rike land sett tyngden av pandemien, der «flokkimmunitet» de facto var den politiske orienteringen. Men modelleringen beretter også historien om et veldig raskt bevegelig patogen som smitter raskt, til-og-med de yngste. I en rapport publisert i Journal of Public Health den 12. april 2021 viste en seroprevalens antiSARS-COV-2 antistoffstudie utført på 1 675 blodprøver innsamlet fra innbyggere i Karachi, Pakistan, fra mai til juli 2020, at 34 prosent av lokalsamfunnets befolkning hadde vært infisert av viruset, som dermed antydet virusets høye forekomst tidlig under pandemiens forløp i mange regioner.
Solstad forklarte at alder må tas med som en vesentlig faktor, som betyr at eldre populasjoner erfarer en langt høyere konsekvens av koronaviruset. Estimatet for risikoen for å dø av Covid-19 i Japan, for eksempel, der medianalderen er 48 år sammenlignet med Uganda, hvor den er 17, er tretten ganger høyere i Japan. Likevel, selv om man tar høyde for alder, står den yngre befolkningen i utviklingsland overfor en høyere konsekvens fra koronavirus enn deres motstykker i mer velstående regioner, ene og alene på grunn av manglende tilgang til adekvate helsetjenester.
Economist bemerker studien publisert av Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington den 7. mai 2021, som anslår nesten 7 millioner overtallige dødsfall globalt. De forklarte at IHME anvendte faste multiplikatorer basert på test-positivitetsrater for å oppnå estimater. En slik metode kan mislykkes i å matche rapporterte overtallige dødsfall, som det fremgår av deres estimater for Japan og USA. Men Economist’s statistikere applauderer IHMEs innsats, som framhever behovet for nøyaktige data, som er en sørgelig mangelvare. Som de skriver: «Ressurser burde settes inn på slike tiltak, ikke bare for å ære de døde og sannheten, men også fordi uten slike grunnleggende tall blir estimater av andre innvirkninger – økonomiske, pedagogiske, kulturelle, eller de overlevendes helse – vanskelige å forstå, eller å kunne sammenligne.»
Man skulle tro at en så knusende redegjørelse for Covid-19-pandemiens faktiske kostnader regnet i menneskelige omstendigheter ville oppnå forsideoppslag i den ledende pressen. Redaksjonene ville insistere på ytrings- og kronikkartikler for å forklare deres lesere de respektive regjeringers svikt i forberedelse for globale trusler. Det kunne så gar vært en uttalelse fra avisa som krevde sanntidsdata for hvert land av status som mellom- og lavinntektsland, for å adressere de høyst utilstrekkelige statistiske data for å imøtekomme medisinske og humanitære behov i disse regionene. Det medisinske tidsskriftet British Journal of Medicine (BMJ) publiserte et kritisk essay i februar som erklærte håndteringen av pandemien som å være et «sosialt mord».
Og likevel, denne skoldende rapporten har ikke blitt nevnt, hvilket understreker den politikken av ondartet forsømmelse som kapitalisteliten har forfulgt. Disse ti millioner personenes liv er uvesentlige for dem. Pandemien har vist at massedød er svært lukrativt for finansoligarkene. De økte i 2020 deres samlede formue med 60 prosent, fra $ 8 billioner til $ 13,1 billioner. Antallet milliardærer ble firedoblet, til 2 775, den høyeste økningen i historien. Kort sagt, koronaviruset har vært et kritisk instrument for ansamlingen av stadig større rikdommer.
Som bemerket av Det uavhengige panelet for beredskap og respons på pandemi (IPPPR), valgte nesten alle velstående nasjoner ikke å akte advarslene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) ved slutten av januar 2020, da viruset ble erklært å være en global trussel. Den bortkastede februar-måneden i 2020 bidro til å så patogenets frø i alle av verdens regioner, og fikk WHO-generaldirektør dr. Tedros Adhanom Ghebreysus den 11. mars 2020 til å erklære koronavirusepidemien å være en pandemi.
I løpet av de mellomliggende månedene tvang bølge etter bølge av forferdelige Covid-19-oppsving mange land til å iverksette nedstengninger for å forhindre en fullstendig kollaps av deres helsevesener, med lik som hoper seg opp i korridorer og på bakrom på sykehus og i likhus. Helsetjenestearbeidere uten riktig verneutstyr, med utilstrekkelig bemanning og nødforsyninger ble sendt tilbake inn i stormen, for å støtte opp den smuldrende infrastrukturen. Amnesty International har plassert det aktuelle tallet for helsetjenestepersonell tapt for Covid-19, til over 17 000.
Samtidig som milliardærenes rikdommer skøyt til værs førte pandemien til den verste globale økonomikrisen siden Den store depresjonen. Bare i måneden april 2020 ble 20,6 millioner jobber utradert i USA. Ifølge en samarbeidsstudie fra University of Chicago og Stanford anslås det at 32 til 42 prosent av Covid-induserte permitteringer vil bli permanente. Til tross for presset for å gjenåpne økonomien for full pinne, indikerer den nåværende trenden at, som selv president Joe Biden erkjente, den amerikanske økonomien har en «lang vei å gå», med vekst som angivelig er begrenset av mangel på arbeidere og råvarer.
Ifølge en rapport publisert den 25. januar gikk 8,8 prosent av den globale arbeidstiden tapt relatert til fjerde kvartal 2019, som utgjør 255 millioner heltidsjobber, og rammer verst i regioner som Latin-Amerika, Sør-Europa og Sør-Asia, med til sammen $ 3,7 billioner [NOK 30,62 billioner; dvs. 30 620 milliarder] i tapte arbeidsinntekter. Estimater antyder at 2021 vil fortsette å se tap av utført arbeidstid tilsvarende 90 til 130 millioner årsverk. IPPPR forutså at den økonomiske innvirkningen av Covid-19-pandemien på verdensøkonomien ville beløpe seg til $ 22 billioner [NOK 182,06 billioner]. Verdensbanken (WB) har estimert at ytterligere 150 millioner mennesker inneværende år kan bli presset ut i ekstrem fattigdom.
Etter et år av død fortsetter menneskelig lidelse av en massiv målestokk. Kollapsende helsevesener strever med å ta vare på pasienter som er desperate etter medisinsk oksygen. Samtidig bare sildrer Covid-19-vaksiner så alt for sakte ned for de milliardene som i spent forventning håper på disse livreddende behandlingene. Som BMJ bemerket vokser «vaksinegapet mellom rike og fattige land dag for dag».