Referat fra møtet i beslutningskomitéen i US Fed den 27. og 28. april, utgitt i går, indikerer en mulig splittelse innen sentralbankens styrende organ, over retningen for pengepolitikken, blant annet bekymringer om at finansmyndighetene ignorerer voksende farer for at inflasjonen kan komme ut av kontroll.

Ifølge møtereferatet var medlemmene av kongresskomitéen – Federal Open Market Committee (FOMC) – generelt sett enige om at den amerikanske økonomien forble «langt» unna Feds mål om full sysselsetting og prisstabilitet, med et inflasjonsnivå som konsekvent var rundt 2 prosent, og dette krevde at sentralbanken opprettholder den ultra-løse pengepolitikken som ble initiert i mars 2020.

Men referatene viste også at ei rekke medlemmer antydet under diskusjonen at tiden snart kunne nærme seg for en diskusjon som måtte komme om å rulle tilbake Feds oppkjøp av verdipapirer i en størrelsesorden av $ 120 milliarder i måneden – mer enn $ 1,4 billioner i året [NOK 11,59 billioner; dvs. 11 590 milliarder].

Men da Fed-leder Jerome Powell rapporterte om Feds overveielser umiddelbart etter møtet for tre uker siden, henviste han ikke til denne vesentlige diskusjonen.

Ifølge FOMC-møtereferatet: «Ei rekke deltakere antydet at dersom økonomien fortsatte å gjøre raske framskritt mot komitéens målsetninger, da kunne det bli passende på et gitt tidspunkt i de kommende møtene å innlede diskusjoner om en plan for å justere tempoet av oppkjøp av verdipapirer.»

Anliggendet var veldig mye et livlig ett på Fed-møtet, med betydelige finansanalytikere og kommentatorer som advarte for at det måtte gis noen indikasjoner på når sentralbanken kunne begynne nedtrappingsprosessen, med mindre man skulle bli tvunget til å slå på de monetære bremsene konfrontert med et oppsving av inflasjon. Tidligere amerikansk finansminister Summers har advart for at Feds politikk kombinert med stimulansetiltakene fra Biden-administrasjonen kan føre til den slags inflasjon sist ble sett på 1970-tallet.

Disse synspunktene var helt klart tilstede under Fed-møtet, og møteprotokollen registrerte at «et par deltakere kommenterte risikoen for at inflasjonstrykket bygger opp til uvelkomne nivåer før de blir tilstrekkelig tydelige til å indusere en politisk reaksjon.»

Summers kom tilbake til den pengepolitiske striden tidligere i uka, i kommentarer på en konferanse arrangert av Federal Reserve Bank of Atlanta.

Han sa både Biden-administrasjonen og Fed har «underestimert risikoen, veldig betydelig, både for finansiell stabilitet så vel som for konvensjonell inflasjon, av langvarige ekstremt lave rentenivåer.»

Feds siste politiske anslag, basert på antagelsen om at prisstigninger – en økning på 4,2 prosent for året opp til april – er «forbigående» effekter forårsaket av den økonomiske gjenåpningen, og at sentralbanken vil holde rentenivåene på historisk lave nivå minst fram til 2024.

Summers tok i sine bemerkninger direkte sikte på dette scenarioet.

«Anslag for politiske orienteringer som antyder at rentesatser kanskje ikke blir hevet på … nærmere tre år, skaper en farlig selvtilfredshet,» sa han, og advarte for at Fed kunne bli tvunget til en rask innstramming som ville ramme finansmarkedene og den bredere økonomien.

«Når det, som jeg mener er ganske sannsynlig, innfinner seg, da kommer det et sterkt behov for å justere politikken, og disse justeringene vil komme som en overraskelse,» sa han, og det «støtet» ville «gjøre reell skade på finansiell stabilitet, og kan gjøre reell skade på økonomien».

Ifølge Summers omfatter de «primære risikoene i dag overoppheting, verdipapirinflasjon og påfølgende overdreven finansiell belåning, og påfølgende finansiell ustabilitet», og ikke en nedgang for økonomien og overdreven treghet og arbeidsledighet.

I tidligere tider hadde Fed uten tvil begynt å heve rentene, om så bare gradvis, og ville ha strammet inn sitt pengepolitiske regime. Men sentralbanken er nå fanget av den massive stimulansens motsetninger, som beløper seg på mer enn $ 4 billioner dollar, som den satte i gang etter finansmarkedenes nedfrysning ved begynnelsen av pandemien.

Den endeløse strømmen av billige penger har produsert en spekulativ boom i alle aktivaklasser, har promotert manien av gambling i kryptovalutaer, og har ført til en situasjon der Fed frykter at selv forslaget om å kutte ned tilstrømmingen kan utløse gnista i finanskorthuset den har skapt.

Det motsatte synspunktet er at monetær innstramming burde igangsettes nå, fordi å forsinke den bare er å skape forutsetninger for et enda større sjokk.

Martin Wolf, sjefkommentator på økonomi i Financial Times, som tidligere har gitt litt støtte til Summers’ synspunkter, kom tilbake til anliggendet i en kommentar publisert i går. Mens han ga litt tiltro til ideen at stigende inflasjon reflekterte uforutsigbarhet etter pandemien, bemerket han at dypere prosesser var på gang.

Han påpekte at «både monetære og finanspolitiske innstillinger er, i historisk målestokk, vilt ekspansive, med rentenivåer nesten på null, eksepsjonell monetær vekst og enorme budsjettunderskudd.»

Det å stramme inn pengepolitikken akkurat nå ville være ekstremt upopulært. «Likevel, dersom en sentralbank ikke tar vekk punsjbollen før festen kommer godt i gang, må den ta den vekk fra folk som har blitt avhengige av den. Det er smertelig: Dét krever en Paul Volcker.»

Wolf skulle gjerne sett en innstramming av pengepolitikken, eller i det minste en avslutning av forpliktelsen til å videreføre «nødssituasjonstiltak», i løpet av de neste årene. Problemet med dette gradvise scenarioet er at festen ikke bare har kommet godt i gang, men har også blitt en bacchanalsk orgie av spekulasjoner, der hele det økonomiske systemet er avhengig av essensielt sett gratis penger.

Wolfs referanse til Paul Volcker er verdt å merke seg. Som leder av Fed, utnevnt av Demokrat-president Jimmy Carter i 1979, initierte Volcker 1980-tallets regime med høye renter, som respons på amerikansk kapitalismes krise som følge av slutten av etterkrigstids-boomen, som førte til to av de dypeste lavkonjunkturene i etterkrigsperioden.

Nå utvikler det seg en ny krise med potensielt enda mer ødeleggende konsekvenser.

Det ser ut til, både fra Fed-referatene og de påfølgende kommentarene, at noen Fed-representanter kommer til den oppfatning at det snart må gjøres en vending.

St Louis Fed-president James Bullard, som foreløpig ikke er stemmeberettiget om politisk retningslinje, sa i går i kommentarer til reportere, at når pandemien stort sett ligger bak oss «da tror jeg vi kan snakke om å justere pengepolitikken. Jeg tror ikke vi er kommet helt til det tidspunktet enda, men det virker som om vi nærmer oss.»

Hans synspunkter ble reflektert i kommentarer fra det stemmeberettigede medlemmet Raphael Bostic, Fed-president fra Atlanta, som i et fjernsynsintervju med Bloomberg sa: «Vi blir nødt til å være veldig rappfotet når det gjelder vår overvåkning av økonomien, og våre responser med politiske retningslinjer.»

Men gitt USAs og det globale finanssystemets ekstreme avhengighet av ultra-lave renter, er akkurat denne «rappfotete» politiske responsen veldig mye billion dollar-spørsmålet.

Disse bekymringene går ut over bare USA. Den europeiske sentralbanken (ECB) advarte i sin rapport om finansiell stabilitet, utgitt i går, for at voksende gjeldsnivåer både på statsnivå og for selskaper kan utløse finansiell ustabilitet.

ECBs visepresident Luis de Guindos uttrykte under presentasjonen av rapporten optimisme for at økonomiske og finasielle betingelser ville «sprette tilbake».

«Det er imidlertid en realitet at pandemien vil etterlate seg en arv av høyere gjeld og svakere balanseregnskaper, som såframt de ikke adresseres, kan føre til skarpe markedskorrigeringer og økonomisk stress, eller kan føre til en lengre periode med svak økonomisk bedring,» sa han.

Rapporten sa at «sårbarhetene fra utestående gjeldopphopninger ser ut til å være høyere enn i etterkant av den globale finanskrisen og euro-statsgjeldskrisen [2012], selv om gjeldsbetjeningen og risikoen for overføringer virker mer gunstig, gitt gunstige finansieringsbetingelser mht. både pris og varighet.»

Men disse tilstedeværende «gunstige betingelsene» kan endres veldig raskt dersom det blir en heving av amerikanske rentenivåer, og en innstramming av pengepolitikken.

Rapporten advarte for at «nylige stigninger i amerikanske referanserenter [de stigende rentene for amerikanske 10-år-statsobligasjoner] har gjenopplivet bekymringene for potensialet for skifter i økonomiske betingelser.»

«Finansinstitusjoner – non-banks – har fortsatt stor eksponering mot selskaper med svake fundamentals [finansielle grunnbetingelser] og er følsomme for et rentesjokk gitt deres materielle obligasjonsportefølje-varighet, eksponeringen mot amerikanske markeder og en høy grad av likviditetsrisiko.»