Representantenes hus i den amerikanske Kongressen vedtok på onsdag en resolusjon hvor det ble oppfordret til oppretting av en kommisjon sammensatt av begge partiene for å granske 6. januar-angrepet på US Congress-bygningen. Lovproposisjonen ble vedtatt av Huset med avstemmingsresultatet 252 for og 175 mot, samtidig som Mitch McConnell, Republikanernes leder i Senatet, og andre topprepublikanere erklærte deres faste besluttsomhet for å få blokkert vedtak av lovforslaget i det øvre kammeret.

Minst ti republikanske senatorer måtte slå seg sammen med Demokratenes 50 senatorer for å overvinne en filibuster mot lovforslaget [o. anm.: parlamentarisk prosedyre for forsinkelse og/eller forhindring av vedtak], og bare en håndfull har antydet at de vil støtte proposisjonen etter at tidligere president Donald Trump – ansporeren for 6. januar-kuppforsøket – forlangte at Kongressens Republikanere blokkerer proposisjonen.

Det var Trump som inviterte fascistmobben til Washington den 6. januar, for et stevne utenfor Det hvite hus, hvor han deretter holdt en tale og oppfordret dem til å marsjere mot Capitol og slåss for ham. Ved Capitol brøt de gjennom politilinjer som bevisst hadde blitt svekket, og stormet inn i bygningen for å stoppe Kongressens sertifiseringen av valgdelegatkollegiets stemmer som ga Demokraten Joe Biden en betydelig valgseier.

Pro-Trump-angriperne ropte ut talekor til støtte for å henge Mike Pence, Trumps visepresident, fordi han presiderte over Kongressens fellessesjon. De ga uttrykk for deres ønske om å drepe House Speaker Nancy Pelosi og andre Demokrater. Angrepets voldelighet var av slik karakter at 140 medlemmer av Capitol-politiet ble skadet.

Disse begivenhetene fant sted for bare 135 dager siden, og allerede er det en samordnet innsats for å begrave dem, for å avfeie deres betydning, sågar for å renske dem vekk fra den amerikanske allmennhetens kollektive minne. Dette ble legemliggjort av Andrew Clyde, en av Republikanernes backbenchers [o. anm.: parlamentariker uten offisiell embetsrepresentasjon], som erklærte at det som fant sted den 6. januar ikke var annet enn et «normalt turistbesøk». (Det foreligger bilder fra dagen som viser Clyde der han slutter seg til andre representanter i desperasjon for å få sperret forsamlingskammeret i Representantenes hus mot den angripende mobben.)

Den Demokrat-ledede bestrebelsen for å opprette en granskningskommisjon sammensatt av begge partiene for etterforskning av 6. januar-angrepet er imidlertid ikke et reelt forsøk på å avsløre kreftene som var involvert i forsøket på et coup d’état. Dette demonstreres av den stadige påkallingen av 9/11-kommisjonen, av House Speaker Pelosi og andre ledende Demokrater, som modell for sonderingen de ønsker å gjennomføre.

9/11-kommisjonen var en offisiell hvitvasking av hendelsene den 11. september 2001, som bevisst skjulte forbindelsene mellom amerikanske etterretningsagenturer og al-Qaida-kaprerne, som ble tillatt å slippe inn i USA, melde seg på flyskoler og forberede deres koordinerte angrep, selv om CIA og FBI sporet deres bevegelser og ikke gjorde noe for å blande seg inn.

Den tankeløse unnskyldningen om «unnlatelse av å koble sammen prikkene» ble fremmet for å skjule den faktiske realiteten at militær-etterretningsapparatet tillot angrepene å skje fordi dette tjente et bestemt strategisk mål: Det å få skapt en politisk atmosfære i USA der projiseringen av amerikansk militærmakt i Midtøsten og Sentral-Asia kunne gjennomføres, gjennom invasjonene først av Afghanistan og deretter Irak.

Om noe vil den foreslåtte 6. januar-kommisjonen være en enda større øvelse i politisk tildekning, siden partiet som ansporet til angrepet – med grunnløse påstander om at 2020-presidentvalget ble stjålet – ville få likestilt tyngde i gjennomføringen av etterforskningen. Det er som om bevæpnede bankranere, i etterkant av et voldelig ran av millioner av dollar, når de blir stilt for retten har fluktbilsjåføren og bandens utkikkere sittende i juryen!

Som vanlig i det amerikanske topartisystemets operasjoner bønnfalte Demokratene Republikanerne i det uendelige, kom med den ene innrømmelsen etter den andre, bare for at Republikanerne arrogant skulle fordømme det endelige forhandlingsresultatet som utilstrekkelig. Følgelig innrømmet Pelosi partiene likt antall representanter i kommisjonen, selv om Demokratene har flertall i begge av Kongressens kamre, og ingen rettslige vitnestevninger skal utstedes uten Republikanernes godkjenning.

Men etter fredagens kunngjorte avtale mellom Demokratenes styreleder for Husets regjeringskontrollkomité, House Government Oversight Committee, og Republikanernes rangordnede komitémedlem, som av Pelosi og Husets minoritetsleder Kevin McCarthy hadde blitt delegert myndighet til å utarbeide avtalen, avviste Republikanerne forslaget i løpet av få dager.

Så sent som mandag den 17. mai antydet kongressrepresentant Steve Scalise og senator John Thune, henholdsvis minoritetsinnpiskere [Minority Whips] i Huset og Senatet, at Republikanerne ikke gikk for å blokkere etableringen av en kommisjon sammensatt av begge partiene. På tirsdag kom imidlertid intervensjonen fra ekspresident Trump, som meldte en uttalelse som fordømte den foreslåtte kommisjonen, og med hans forlangende, ved navns nevnelse, at McCarthy og McConnell stenger ned all diskusjon om den.

McCarthy, åpenbart forhåndstipset fra Mar-a-Lago, hadde allerede tirsdag morgen avgitt en uttalelse der han erklærte sin motstand. McConnell bekjente seg fortsatt «ubesluttsom» om hvorvidt han ville støtte en kommisjon, og sa seg «villig til å lytte» til forslaget. Men på onsdag, timer etter at Trumps uttalelse ble offentliggjort, kunngjorde McConnell seg fullstendig imot det han kalte «Husets Demokraters skeive og ubalanserte forslag».

Demokratenes respons under debatten i Husets forsamlingkammer var å angripe Republikanerne fra høyre. Tim Ryan, demokratrepresentant fra Ohio, fordømte Republikanernes posisjon som «ei ørefik til enhver politimann i USA» fordi de motsatte seg en to-parti-etterforskning av mennesker som «banket Capitol Police i hodet med blyrør». For godt mål la han til at oppgivelsen av to-parti-enighet underminerte USAs posisjon «dersom vi skal konfrontere Kina».

Slike kommentarer er ikke bare reaksjonære, de er en avleding fra det sentrale anliggendet reist av begivenhetene den 6. januar. Fascistangrepet på Kongressen var et forsøk på å velte 2020-valget, der 81 millioner mennesker stemte på Biden, og få holdt Donald Trump i Det hvite hus som en diktator, i alt annet enn navnet.

Mens angrepet ble frontet av fascistgrupper som Proud Boys var det bare mulig på grunn av en systematisk tilbakeholding [‘stand-down’] av det enorme militær- og politiapparatet som omgir den amerikanske regjeringens sete, som inkluderer titusenvis av tropper fra nasjonalgarden og hæren – National Guard og US Army. Et av de mest kritiske aspektene ved kuppforsøket var den bevisste forsinkelsen av utplasseringen av disse styrkene til Capitol, til tross for appeller fra kongressledere og sågar fra visepresident Mike Pence om at de måtte mobiliseres.

En kritisk rolle ble spilt av de Trump utnevnte i Pentagon, fungerende forsvarsminister Christopher Miller og minister for hæren Ryan McCarthy, som kontrollerte aktivitetene til hovedstadsregionens nasjonalgarde, DC National Guard, og i tre-timer-og-nitti-ni minutter (199 minutter) avviste bønnfallinger fra troppens kommandant [Guard Commander] general William Walker, om tillatelse til å sette inn hans tropper for å redde de beleirede i Capitol-bygningen.

I en uttalelse publisert den 5. mars 2021 forklarte WSWS:

Forøvrig var 6. januar-begivenhetene langt fra noen overraskelse. I flere måneder før oppstanden var det en pågående politisk krise der presidenten i USA gjorde det klart at han ikke ville akseptere en fredelig maktoverføring. Etterretningsagenturene og militæret var godt kjent med planene og truslene, som helt spesielt målrettet datoen 6. januar.

Det ble snarere truffet en beslutning om ikke å handle, der en bestemt politisk strategi ble implementert. I mer enn tre timer hadde de fascistiske gruppene regelrett fritt spill med Capitol-bygningen. De militært trente elementene blant opprørerne visste de ble gitt tid til å søke ut gisler blant senatorene og representantene.

I så fall ville Trump ha erklært en unntakstilstand, stengt ned Kongressen, forsinket sertifiseringen av Bidens valgseier på ubestemt tid, og åpnet forhandlinger som ville ha resultert, på den ene eller den andre måten, i en kapitulering fra Demokratenes side, for videreføringen av hans presidentskap. Militæret steppet først inn og sikret Capitol-bygningen etter at det ble klart at angrepet ikke hadde nådd sine mål, og Trump offentlig hadde kalt det av.

WSWS-uttalelsen trakk følgende konklusjon:

Ingen etterforskning utført i regi av Det demokratiske partiet vil tjene til å avsløre kreftene som er involvert i konspirasjonen. Som et parti av Wall Street og av militæret selv, er Demokratene skrekkslagne for de politiske og sosiale konsekvensene av åpenbaringene.

De ett-hundre-og-nitti-ni minuttene den 6. januar er en advarsel. Så alvorlig som hendelsen i seg selv var, er responsen ikke mindre signifikant. Demokratiske rettigheter kan ikke overlates til noen fraksjon av styringsklassen, eller dens politiske representanter. Arbeiderklassen kan ikke stå uforberedt for neste fase. Den må organisere seg selvstendig, på grunnlag av sitt eget program, i opposisjon til kapitalistsystemet.

Den forestående forvitringen av Demokratenes politiske fikenblad av en to-parti-kommisjon for granskning av den 6. januar, bare ytterligere berettiger denne evalueringen.