Denne uka markerer at det er hundre år siden den rasistiske massakren i Tulsa, Oklahoma, en av de dødeligste og mest destruktive antisvarte-pogromene i USAs historie.
Offisielle embetsfunksjonærer bekreftet 39 dødsofre – 26 svarte og 13 hvite personer – men det er estimert at det sanne tallet kan være så høyt som 300, med mange afrikansk-amerikanske ofre som ikke ble opptelt og ble begravet i massegraver. En kommisjon i delstaten Oklahoma estimerte i 2001 at omfanget av skadene i dagens pengeverdi var $ 30 millioner.
Kvelden og natta fra 31. mai til 1. juni 1921 raste en plyndrende pøbelmobb av flere tusen bevæpnede hvite menn, med politiets medvirkning, gjennom den segregerte afrikansk-amerikanske delen av Tulsa, Oklahoma, kjent som Greenwood, og plyndret og brant næringsvirksomheter og hjem. Øyenvitner videreformidlet at fly fløy over og slapp brannbomber på hustakene.
Svarte innbyggere, mange av dem veteraner fra Den første verdenskrig, kjempet imot med rifler og pistoler, men det var ikke nok til å stagge mobben. Da angrepet avtok og røyken klarnet, var 35 kvartaler av Greenwood brent ned til grunnen, deriblant forretningsdistriktet og byens største afrikansk-amerikanske kirke. Anslagsvis 1 470 hjem ble brent ned eller plyndret. Med bistand av politi-bemyndigede plyndrere ble 6 000 svarte innbyggere rundet opp av politiet og nasjonalgarden og fengslet i flere dager. Mange menn ble holdt i krøtterinnhengningene i byens auksjons- og tivoliparkområder.
Utløser for den voldelige raseringen var et møte mellom Dick Rowland, en svart 19-år-gammel skopusser, og Sarah Page, ei hvit 17 år gammel jente som var heisoperatør, i en heis i sentrum av Tulsa den 30. mai 1921.
Ifølge den mest aksepterte beretningen hadde Rowland snublet i foten til Page og grepet tak i arma hennes, og hun skrek ut før hun løp vekk. Det er spekulasjoner om at de to hadde et romantisk forhold, og Page nektet å fremme noen tiltale mot Rowland. Dagen etter ble Rowland arrestert og siktet for å ha forsøkt å voldta ei hvit kvinne, en beskyldning som hadde endt i voldelig lynsjing av mange andre svarte menn. Tulsa Tribune førte en hovedartikkel med overskrifta «Ta neger for angrep på jente i heis».
I frykt for at Rowland skulle bli lynsjet gikk ei gruppe bevæpnede svarte menn to ganger til byens tinghuset for å tilby seg å beskytte ham, men de ble nektet politiets tillatelse. Ved den andre anledningen forsøkte en hvit mann å avvæpne en svart krigsveteran. Det ble avfyrt et skudd, og det utløste volden som fulgte.
Tulsa-massakren er et virkelig uhyrlig tidsbilde i amerikansk historie, som altfor lenge har vært skjult for den offentlige bevisstheten, og aldri har blitt behandlet og konfrontert som det burde. Påminnelsen og minnesmarkering må hilses velkommen. Det som imidlertid er avgjørende, som med alle slike hendelser, er hvordan den presenteres og analyseres for å kunne trekke de nødvendige politiske lærdommene.
Hvordan kunne en slik uhyrlighet finne sted nesten 60 år etter slutten på Borgerkrigen, der titusenvis av hvite menn døde for å få avsluttet slaveriet? Narrativet som nå promoteres er et som fokuserer fullt og helt på hudfarge. Det ville være absurd å fjerne hudfarge og rasisme fra narrativet, da dødsofrene i all overveiende grad var afrikaner-amerikanere. Det er imidlertid umulig å forstå hva som skjedde, og hvorfor, annet enn i den bredere historiske og politiske konteksten.
Perioden rundt 1921 var en av intense klassekonflikter, som styringsklassen besvarte med brutal vold.
USA opplevde landets til da største streikebølge i årene fra 1916 til 1922. Til tross for fagforbundet American Federation of Labour’s bestrebelser for å få holdt arbeidere i arbeid under krigen, gikk mer enn 1 million hvert år ut i streik.
Veksten av klassekampen over hele verden ble intensivert av Den russiske revolusjon i 1917, som viste at det var mulig for arbeiderklassen å ta politisk makt over i egne hender. I februar 1919 deltok mer enn 65 000 arbeidere i Seattle, Washington i en fem-dagers generalstreik, del av ei massiv streikebølge som det året involverte 4,5 millioner arbeidere. Kommunistpartiet ble grunnlagt i USA ved slutten av 1919, etter en splittelse i Sosialistpartiet.
Den amerikanske styringsklassen responderte på denne radikaliseringen med å lansere en åpen krig mot arbeiderklassen. Ingen styringsklasse fryktet mer bolsjevismens innflytelse enn det amerikanske borgerskapet. Alle former for fordommer ble promotert, mot italienere, irer, katolikker og jøder. Afrikansk-amerikanske arbeidere ble ofte hentet fra sør til nord av selskapssjefer til anvendelse som streikebrytere, med det uttrykkelige formål å få oppildnet rasistiske spenninger.
USAs inntreden i Den første verdenskrigen, og krigens etterdønninger, ga opphav til ei bølge av politisk reaksjon over hele USA, kjent som Den første røde skremselen [‘First Red Scare’], der mye av det var sentrert på elimineringen av radikale arbeidere. Internasjonalt var fascismen i framvekst i Italia under ledelse av Benito Mussolini, og Hitler konsoliderte sin kontroll over det spirende nazistpartiet i Tyskland.
Dette var perioden med tilslagene kjent som Palmer Raids, antiimmigrant-hysteri, rettssaken mot Sacco og Vanzetti, og omdanningen av FBI, med J. Edgar Hoover ved roret, til en nasjonal politistyrke viet kampen mot venstreorienterte radikalisme. Innvandrere og sosialistiske fagforeningsorganiserere, som motsatte seg krigen eller ikke sverget deres lojalitetsed, ble fengslet og lynsjet. Eugene Debs, partileder for Socialist Party of America ble arrestert i 1918 og dømt til 10 års fengsel for å ha holdt en tale som oppfordret til motstand mot verneplikten og tvungen krigsdeltakelse.
Lynsjingen av afrikaner-amerikanere ble intensivert, spesielt etter at et økende antall veteraner som kom hjem fra krigen i Europa utfordret Jim Crow-restriksjonene. Demokrat-presidenten Woodrow Wilson uttrykte i mars 1919 sin bekymring i private kommentarer om at «den amerikanske negeren som kommer tilbake fra utlandet, vil bli vårt største medium for formidlingen av bolsjevisme til Amerika.» Det moderne Ku Klux Klan, som terroriserte europeiske innvandrere og afrikaner-amerikanere, skrøyt av en-halv-million medlemmer over hele landet innen 1921.
Forut for massakren i Greenwood var de opptøyene som er kjent som Tulsa Outrage i 1917, da Frihetsridderne [‘Knights of Liberty’], ei gruppe tilsvarende KKK, dreiv ut av byen 12 medlemmer av fagorganisasjonen IWW – International Workers of the World – som organiserte oljearbeidere, der de klinte dem inn med tjære og fjær, og pisket dem.
Sosialistpartiet i Oklahoma, som i 1916 hadde over 9 000 kontingentbetalende medlemmer i delstaten, ble utsatt for gjentatte angrep for å ha motsatt seg krigen, og ha forsvart like rettigheter for afrikaner-amerikanere. Partiplattformen fra 1912 opprettholdt det grunnleggende sosialistiske prinsippet om at «sikkerhet og framskritt for arbeiderklassen avhenger av dens solidaritet og klassebevissthet. De som vil framkalle eller fostre rasistisk hat eller fiendskap mellom arbeiderklassens hvite og svarte seksjoner er begge fiender.» Partiet ble oppløst i 1917 under presset av intens forfølgelse av vigilanter og statlig rettsforfølgelse etter undertrykkingen av oppstanden Green Corn Rebellion, en inter-etnisk oppstand mot tvungen krigstjeneste i det sentrale Oklahoma.
Reaksjonen reiste sitt hode vidt og bredt i disse årene. Frank Little, medlem av IWWs hovedstyret, ble lynsjet i Butte, Montana i 1917 mens han sloss for å organisere gruvearbeidere. Little ble angrepet av maskerte menn, banket og slept ut av baksetet i en bil, før han ble hengt fra ei bru i utkanten av byen. IWW-medlemmet Wesley Everest ble kastrert og lynsjet i november 1919 i Centralia, Washington etter en dødelig konfrontasjon med medlemmer av Den amerikanske legion.
Den røde sommeren 1919 så angrep på svarte nabolag av hvite mobber i minst 60 byer. Det verste tilfellet av urban vold førte til 38 drept i kampene i Chicago, 23 svarte og 15 hvite personer, etter at en svart ungdom ble steinet til døde av en hvit pøbelmobb på ei segregert innsjøstrand. Det året så også Elaine-massakren, hvor opptil 237 afrikaner-amerikanere og fem hvite ble drept. Angrepet var del av et forsøk på å knuse foreningen av fattige svarte husmenn [‘sharecroppers’] og leilendinger [‘tenant farmers’] på tvers av Arkansas.
Bare tre måneder etter Tulsa, mellom august og september 1921, gikk 10 000 streikende gruvearbeidere i kontrontasjon med politiet og selskapets streikebrytere i West Virginia, i slaget ved Blair Mountain. Så mange som 100 gruvearbeidere ble drept og 1 000 ble arrestert. Gruvearbeidernes streik ble til slutt brutt av et kombinert angrep av den amerikanske hæren, nasjonalgarden i West Virginia, det private sikkerhetsselskapet Baldwin-Felts Detective Agency og lokalt og delstatlig politi. En million runder ammunisjon ble avfyrt, og fly ble brukt til å slippe bomber på forskansede gruvearbeidere.
En gjennomgang av den historiske bakgrunnen og konteksten til Tulsa-massakren gjør det klart at den var del av styringsklassens bredere offensiv mot venstreorientert og sosialistisk opposisjon i arbeiderklassen. Rasisme ble promotert som del av denne offensiven, anvendt bevisst for å splitte arbeidere og brukt som en spydspiss for politisk reaksjon.
Massakren i Tulsa presenteres av Det demokratiske partiet og hovedstrømsmediene som produktet av det altoppslukende rasehatet som alle hvite har mot svarte. Som med 1619 Project, som antyder at amerikansk historie er drevet av hvit rasisme og at svarte har kjempet imot aleine, er dette narrativet antihistorisk og dypt farlig, og oppildner rasistiske fientligheter som har blitt skapt for å svekke og splitte arbeiderklassen.
President Joe Biden utstedte en kunngjøring på mandag som erklærte en nasjonal minnedag og oppfordret amerikanerne til å «reflektere over de dype røttene til rasistisk terror i vår nasjon og forplikte seg til arbeidet med å utrydde systemisk rasisme over hele landet». På tirsdag reiste han til Tulsa, hvor han møtte overlevende fra massakren, og kunngjorde vage politiske forslag som han hevdet ville lukke «velstandskløfta» mellom svarte og hvite, og bekjempe rasistisk diskriminering på boligmarkedet.
Historiske forfalskninger har nåtidige politiske motiver og konsekvenser. De nåværende bestrebelsene for å skylde på «systemisk rasisme» for alle samfunnets skavanker og å framstille USA som revet mellom «det hvite Amerika» og «det svarte Amerika» fritar kapitalistene fra ethvert ansvar, legger skylden på den generelle befolkningen, spesielt hvite arbeidere, og setter arbeidere opp mot hverandre etter hudfargebaserte skillelinjer.
Det mest grunnleggende problemet for den sosialistiske bevegelsen i USA har vært kampen for å forene alle arbeidere, i et av de mest hudfargemessig og etnisk differensierte land i verden. Det er bare på dette grunnlaget at alle former for tilbakeståenhet og reaksjon kan overvinnes, og alle arbeideres rettigheter og interesser kan forsvares.
Det vil ikke være noen løsning på de sosiale og økonomiske problemene som svarte arbeidere står overfor i dag utenfor en samlet kamp av arbeidere i USA og internasjonalt, mot det kapitalistiske systemet og kampen for sosialisme – etableringen av arbeiderklassens demokratiske kontroll over samfunnet, og slutten på profittsystemet.