Som respons på domfellingen skyldig i rettssaken mot tidligere politibetjent Derek Chauvin i Minneapolis, Minnesota, for mordet på George Floyd, har Biden-administrasjonen og mediene pushet narrativet om politivold som et resultat av «systemisk rasisme» og «hvit overlegenhet».
Biden erklærte, da han uttalte seg kort etter at dommens kunngjøring tirsdag kveld, at Floyds død hadde avslørt «den systemiske rasismen som er en plett på vår nasjons sjel. Kneet på rettferdighetens nakke for svarte amerikanere ... Smerten, utmattelsen som svarte og brune amerikanere opplever hver eneste dag.» Han insisterte på at undertrykking av politidrap krever «å erkjenne og konfrontere frontalt den systemiske rasismen og hudfargeforskjellene» i politivirksomheten og i rettssystemet.
Politivold i USA blir i mediene og det politiske etablissementet uten unntak presentert som en hudfargebasert konflikt. Dette narrativets frakobling fra politivoldens virkelighet er svimlende.
Ifølge data innsamlet av Washington Post har 6 222 mennesker blitt drept av politiet i USA siden begynnelsen av 2015. På litt over seks år har nesten tre ganger flere personer blitt drept i møter med politiet enn det er amerikanske soldater drept i Afghanistan over de to siste tiårene.
Ved nedbrytingen av tallene over ofre identifisert på grunnlag av hudfarge er 2 885 hvite, 1 499 er svarte, 1 052 er latino-amerikanere, 104 er asiater-amerikanere, 87 er urbefolkningsamerikanere, og 47 er klassifisert som kategorien andre. Sett som prosentandeler er 46,4 prosent hvite, 24 prosent svarte, 17 prosent latino-amerikanere, 1,7 prosent asiater-amerikanere, 1,4 prosent urbefolkningsamerikanere, 0,75 prosent kategorien andre, og 8,8 prosent er uidentifiserte hva hudfarge og etnisitet angår.
Relativt til hele befolkningen er det en uforholdsmessighet i antallet afrikaner-amerikanere og urbefolkningsamerikanere drept av politiet, mens hvite, latino-amerikanere og asiater-amerikanere blir drept i en lavere rate enn deres andel av totalbefolkningen. Urbefolkningsamerikanere blir drept med en rate som er syv ganger høyere enn deres andel av befolkningen, mens raten for svarte er rundt regnet to ganger høyere.
Det er ingen tvil om at rasisme er en faktor i mange politidrap, men dette er ikke hele samfunnets rasisme. Det er rasisme i et bestemt samfunnssegment, politiet og militærstyrkene. Styringsklassen dyrker innen sitt represjonsapparat alle slags fascistiske og reaksjonære oppfatninger.
Så snart den sosioøkonomiske bakgrunnen om hvor ofrene ble drept blir tatt med i betraktningen [engelsk tekst] – typisk områder med lav median husstandsinntekt og høye fattigdomsrater – blir imidlertid det meste av ulikhetene belagt av økonomiske faktorer.
Gitt dataene om politidrap er det eksklusive fokuset på svarte ofre ikke bare en forvrengning av virkeligheten, men det undervurderer også i vesentlig grad omfanget av politibrutalitet i USA. Det å forklare dette sosiale fenomenet gjennom én enkelt faktor, rasisme, utelater et flertall av ofrene. Medienes presentasjon innebærer at politidrap av hvite og andre er legitime.
Staten og hovedstrømsmediene, mest eksplisitt i New York Times 1619 Project, har investert enormt mye i å promotere et hudfargebasert narrativ om det amerikanske samfunnet, at USA er splittet mellom et «hvitt Amerika» og et «svart Amerika». Hva ligger til grunn for bestrebelsen for å tolke all amerikansk historie og samtidspolitikk gjennom prismet av hudfarge, og omtolkningen av alle sosiale problemer som hudfargebaserte anliggender?
Alternativet til en hudfargebasert analyse av det amerikanske samfunnet er en klasseanalyse. Ved å skylde på «systemisk rasisme» og «hvitt overherredømme» forsvinner kapitalismens og klasseundertrykkingens virkelighet. Anliggendet om sosial ulikhet handler ikke lenger om de rike mot de fattige, men de hvite mot de svarte.
Kapitalismens ansvar for dette nivået av politivold – dette spesifikke politiske og sosioøkonomiske systemet som dikterer livets utfall for milliarder over hele verden – blir oppløst. På kapitalismens plass blir et psykologisk attributt, hudfargebasert hat, hengt på et helt segment av befolkningen. Chauvin presenteres som ingenting annet enn et spesielt nakent uttrykk for hvite menneskers universelle hat mot svarte mennesker. Et slikt perspektiv utelukker enhver form for kollektiv handling mellom svarte og hvite, og driver en massiv kile inn i arbeiderklassen og oppløser klassemotsetninger over i hudfargebasert hat.
Bidens bemerkninger hvitvasket også forbrytelsen Chauvin begikk, for å dekke opp for politiet, ved å forvandle handlingen til hele nasjonens forbrytelse, som hviler i nasjonens «selveste sjel». Nasjonen knelte imidlertid ikke på Floyds nakke; det var Chauvin som drepte ham. Og han hadde medskyldige. De tre andre politibetjentene som hjalp ham å drepe Floyd var én hvit, én afrikaner-amerikaner og én asiat-amerikaner. Alle handlet de, ikke i samsvar med deres hudfarge, men i egenskap av uniformerte og væpnede forsvarere av staten og privateiendom.
De som appellerer til «systemisk rasisme» som årsak til politibrutalitet kan ikke forklare hvorfor den største andelen av de som drepes av politiet hvert år er hvite. De kan heller ikke forklare hvorfor politiet fortsetter å drepe i gjennomsnitt tre personer hver dag, til tross for alle protestene og løftene om reformer.
I løpet av Chauvins rettssak, som startet den 29. mars, fant det sted minst 56 politidrap på tvers av USA. Blant ofrene som har blitt identifisert på grunnlag av hudfarge, var ni hvite, ni var svarte, syv var latino-amerikanere og ett offer var fra ei Stillehavsøy. På dagen for domfellingen ble 15-år-gamle Ma’Kiah Bryant skutt og drept av en politibetjent i Columbus, Ohio. Det var også dødelig politiskyting i Detroit, Michigan, Lakewood, Colorado og Worchester, Massachusetts.
Under betingelser av enorm sosial ulikhet, akselerert av pandemien, er Det demokratiske partiets primære bekymring å få blokkert framveksten av en forent klassebevegelse mot kapitalistsystemet. Mens den fascistiske Trump responderte på den store multietniske protesten mot politivold som ble utløst av drapet på Floyd med en brutal lov-og-orden kampanje, og utplasserte føderale agenter fra grensepatruljen for å undertrykke protester, har Demokratene deres egen tilnærming.
Ikke mindre hensynsløse enn Republikanerne mobiliserer Demokratene nasjonalgarden for å patruljere gatene og støtte opp under politiets tilslag, mens de anvender hudfargebasert politikk for å splitte og sette arbeidere opp mot hverandre. De søker å tildekke klassekarakteren i opposisjonen mot politivold og få undergravd en klassebevegelse mot politivold. For dette formålet har titalls millioner dollar blitt pøst inn i Black Lives Matter-bevegelsen og tilknyttede organisasjoner, for å promotere forestillingen om at politivirksomhet er et anliggende av hvite mot svarte.
Chauvins rettssak motbeviser dette hudfargebaserte narrativet. En jury sammensatt av medlemmer av flere hudfarger kom raskt til beslutningen at han var skyldig i mord. Vitner, svarte og hvite, avla vitnesbyrd om deres skrekk og gru der de bivånte det kaldblodige mordet. Da dommen ble lest opp brøt det ut jubel og feiring i en multietnisk folkemengde som var samlet utenfor tinghuset.
Politivold som et sosialt fenomen stammer ikke fra «hvit overlegenhet» eller «systemisk rasisme»; det er fundamentalt forankret i den kapitalistiske orden, som politiavdelingene ble opprettet for å forsvare. Bare en arbeiderklassebevegelse, forent på tvers av alle hudfargebaserte, etniske og nasjonale skillelinjer, som slåss for å velte kapitalismen og for å etablere arbeidernes demokratiske kontroll over samfunnet, kan få satt en stopper for politiets terrorstyre.