På onsdag fant det sted nok en «nasjonalstreik» i Colombia, som omfattet landsdekkende demonstrasjoner og delvise nedstengninger av arbeidsplasser, småbedrifter og den offentlig transporten. Det var den 35. dagen med kontinuerlige protester og veisperringer, i protest mot sosial ulikhet og mot ytrehøyreregjeringen til president Iván Duque og dens misforvaltning av pandemien.

Til tross for protestenes fortsatte militans, som har involvert millioner av mennesker, jobber den såkalte Nasjonale streikekomitéen, som ledes av de viktigste fagforbundene, for å få lagt dem ned.

På tirsdag oppfordret Streikekomitéen til en «de-eskalering» av veisperringene, inkludert hevingen av 40 «motstandspunkter». På en pressekonferanse forklarte Nelson Alarcón, lederen for lærerforbundet Fecode, at «nasjonalregjeringen har i dag ikke noen unnskyldning for ikke å undertegne forhåndsavtalene», i-og-med denne de-eskaleringen.

Komitéens forlangender inkluderer en omorganisering av politiet, gratis undervisning for de fattigste universitetsstudentene og ei basisinntekt under pandemien. I seg selv ville disse tiltakene ikke engang begynne å adressere den enorme sosiale krisen, og det dyptsittende raseriet mot represjonskreftene som er det som driver protestene; og dessuten, slike «forhåndsavtaler» har Duque brutt i kjølvannet av hver ei bølge av massedemonstrasjoner, helt siden 2018.

«Normalitet i Colombia terroriserer, fordi folk lider av sult, tusenvis av ungdommer er arbeidsledige,» forklarte Pipe, en aktivist som har bemannet veisperringene i Cali, som er episentret for demonstrasjonene, til det spanske nyhetsbyrået Efe. «Mens presidenten snakker om dialog på dagtid, i hans foretrukne nettverk, kommer folk ut om natta i deres luksusbiler for å skyte ned kids.»

Styringsklassen og amerikansk imperialisme eskalerer undertrykkingen, samtidig som de arbeider hånd i hånd med de diskrediterte fagorganisasjonene, der deres «de-eskalering» bare tjener til å få isolert protestene og de gjenværende blokkadene, og få tilrettelagt for massakrer.

I en kort rapport forklarer Comisión de Justicia y Paz, NGO-organisasjonen Rettferdighet og Fred, at det på tirsdag ble skutt mot demonstranter ved veisperringer, av paramilitære styrker i sivile klær kl. 14:00, og deretter av politiet på motorsykler kl. 15:00. Kl. 16:30 kom menn i umerkede kjøretøy og tok bilder av demonstrantene, samtidig som militærhelikoptre fortsatte intimideringen over dem.

Efe-rapporten bemerker at demonstrantene frykter at en opphevelse av protestene vil vike plassen for ei bølge av forfølgelser og drap.

I et opprivende intervju beskriver ei ung kvinne at hennes 16-år-gamle bror Daniel Esquivel Sánchez, ble tatt til fange av politiet på vei tilbake fra sin jobb på en byggeplass, og ble drept. «De tok ham med inn i det pansrede kjøretøyet, og broren min dukket opp forbrent. Vi kunne knapt kjenne ham igjen. Hendene hans blir nå oppbløtt, slik at de kan ta fingeravtrykkene hans – en 16 år gammel gutt!»

Den 31. mai dokumenterte Indepaz – Instituto de Estudios para el Desarrollo y la Paz – en del av et nettverk av fredsbyggende organisasjoner, 71 drap i kontekst av undertrykkingen. Forøvrig rapporterte Comisión de Justicia y Paz om vitnesberetninger om massegraver, lokaliteter for tortur og lemlestinger, dit paramilitære grupper som handler i fellesskap med politiet, har brakt Cali-demonstranter, antagelig av de som er «forsvunnet».

Den borgerlige pressen har forsøkt å berettige undertrykkingen med påstander som at var det ikke var for veisperringene, ville landets økonomi nå gjennomgå en dramatisk gjenoppretting, på grunn av stigende råvarepriser. «Uten veisperringer ville kaffe og olje allerede ha drevet reaktiveringen,» heter det i ei overskrift i El Tiempo, avisa eid av Luis Carlos Sarmiento, en mann som allerede så sin nettoformue stige fra $ 2 milliarder til $ 11 milliarder under pandemien [fra NOK 16,66 til 91,61 milliarder].

Dette kommer fra en gjennomkorrupt styringsklasse som kun anvender 2,4 prosent av BNP på sosiale utlegg, til sammenligning med det nest laveste for Latin-Amerika, 7,8 prosent i Honduras.

Samtidig ser også amerikansk imperialisme, hovedsponsoren for Duque og den kolombianske staten, protestene som en trussel mot interessene til amerikanske banker og selskaper, og som en potensiell gnist for tilsvarende opprør over hele kontinentet. Washington har naken støttet den brutale undertrykkingen i Colombia. Forrige fredag møtte USAs utenriksminister Antony Blinken Colombias utenriksminister Marta Lucía Ramírez, der han uttrykte Biden-administrasjonens «bekymring og kondolanser for tap av liv under de nylige protestene i Colombia, og gjentok borgernes utvilsomme rett til å protestere fredelig».

Samme dagen sendte Biden-administrasjonen en 2022-anmodning til Kongressen om $ 453,8 millioner [NOK 3,8 milliarder] i bistand til Colombia, som inkluderer $ 41 millioner mer enn Trumps forrige forespørsel, og $ 140 millioner øremerket for Colombias politi.

Dette etterfulgte en telefonsamtale den 24. mai mellom USAs forsvarsminister Lloyd Austin og hans kolombianske kollega Diego Molano, der Austin «gratulerte Colombia med landets framskritt som NATO Global Partner [den eneste i Latin-Amerika], og uttrykte hans takknemlighet for Colombias bidrag til internasjonal og regional sikkerhet.»

Samme fredagen kunngjorde Duque, med støtte fra Biden-administrasjonen, en tredobling av utplasseringen av militære tropper i gatene, til 7 000 på tvers av landet, og hovedsakelig i Cali. Dette ble ledsaget av et portforbud i Departamiento Valle del Cauca, der Cali ligger, som ble innført fra kl. 17:00 lørdag.

Departementet for gruveoperasjoner sa at veisperringene har påført et tap for landets kulleksport på $ 81,6 millioner [NOK 680 millioner], mens oljeproduksjonen har falt til sitt laveste nivå siden 2009-krisen, med tap anslått til $ 41 millioner [NOK 342 millioner], på toppen av tap for lokale bensinstasjoner på $ 92,6 millioner [NOK 771 millioner]. Verdt å merke seg er at Asopartes, sammenslutningorganet for produksjonsselskaper i bilindustrien, anslår tap på $ 272 millioner [NOK 2,3 milliarder] på tvers av forsyningskjedene for bilproduksjon, en bransje som direkte sysselsetter rundt 52 000 arbeidere. I tillegg til handelsnæringen har kaffeeksporten vært sektoren som har vært mest berørt, med 700 000 tonn som ikke har blitt utskipet, med tap på rundt en halv milliard dollar [NOK 4,2 milliarder].

Disse produktene utgjør omtrent 70 prosent av landets eksporter. I tillegg til fallet på 21,4 prosent i eksporter for 2020, har veisperringene avlevert et vesentlig slag mot profittene til den lokale styringsklassen, som forklarer den brutaliteten den setter inn for å fjernet dem.

Bortsett fra for kaffen, er imidlertid tapene bare en liten brøkdel av Colombias totalproduksjon, for ikke å snakke om de store transnasjonalenes muligheter til å kompensere for innvirkningene gjennom de globale markedene.

Samtidig som tallene for Covid-19-infeksjonstilfeller og dødsfall fortsetter å nå nye høyder, har styringsklassen gjort klart og tydelig med vilken ubønnhørighet den vil anvende sosial forødelse som en rambukk for å tvinge arbeidere inn på usikre arbeidsplasser, og for å besørge ytterligere skattekutt, billig arbeidskraft og andre insentiver for utenlandsk kapital.

Opprøret i Colombia utløst av denne politikken har vist inkompatibiliteten mellom kapitalistklassens interesser og arbeidernes i Colombia og internasjonalt, som i siste instans kontrollerer spakene i den globale økonomien. Dette reiser med presserende nødvendighet behovet for å bygge et genuint revolusjonært lederskap under et sosialistisk og internasjonalistisk program – en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som publiserer World Socialist Web Site.

Ved denne kritiske korsveien må dette lederskapet slåss for de protesterende ungdommene og arbeiderne, med å sende delegasjoner ut til hovedfabrikkene, til gruvene, til lageranleggene og til plantasjene, for å mobilisere arbeidere i disse av landets nøkkelsektorer, rundt et sett av felles krav, uavhengig av fagorganisasjonene og alle andre pro-kapitalistiske og nasjonalistiske organisasjoner og partier. Tiltak må gjøres samtidig for å koordinere denne bevegelsen med den ekspanderende klassekampen internasjonalt.