Mer enn 20 000 helsehelsetjenesteansatte la på torsdag ned arbeidet i fem timer, på tvers av Sri Lanka, blant annet i det krigsherjede nord og øst av øya, over ei rekke krav, og i trossing av Rajapakse-regjeringens lover om «Essensielle tjenester».

Streiken, som varte fra kl. 07:00 til 12:00, omfattet leger, ambulansearbeidere, sykepleiere, hjelpepleiere og kontorpersonal på ni store sykehus. Disse omfattet hovedstaden Colombos nasjonalsykehus og utdanningssykehusene, så vel som sykehus i Peradeniya, Kandy, Anuradhapura, Karapitiya, Rathnapura, Jaffna og Batticaloa. Helsetjenestearbeidere deltok også i en nasjonal, halvtimes lunsjtid-protest med krav om permisjon for gravide sykepleiere.

Onsdag ved midnatt utstedte president Gotabhaya Rajapakse en ekstraordinær forordning [‘Gazette’], som plasserte landets helsetjenester under forvaltning av loven om essensielle offentlige tjenester [Essential Public Services Act] som var siktet på den planlagte arbeidsnedleggelsen. Den reaksjonære forordningen gjelder også for offentlig ansatte på statlige distribueringsinstitusjoner og de sysselsatt av ni provinsråd.

Ei uke tidligere, den 27. mai, anvendt president Rajapakse Essential Services Act til å forby all arbeidslivsaksjon i havnevesenet, petroleum- og gassindustrien, jernbane- og busstransporten, så vel som for alle regjeringens administrative forvaltningskontorer på distriktsnivå, det statlige bank- og forsikringsvesenet, og i toll-relaterte tjenester.

Nesten én million av Sri Lankas-arbeidere står nå overfor kriminaliseringen av deres legitime og demokratiske rett til å streike, eller gå til noen som helst form for arbeidslivsaksjon.

Torsdagens protest ble kalt av helsetjenestepersonalets fagforbund Health Employees’ Trade Union Unity (HETUU), en koalisjon av 35 helsesektor-fagforeninger, deriblant Forbundet for medisinsk laboratorieteknologi og den statlig sykepleieforening Government Nursing Officers Union (GNOU).

HETUU kalte for en fem-timers arbeidsnedleggelse for å slippe ut damp fra det stigende raseriet blant helsetjenestearbeidere som er i frontlinja for kampen mot koronaviruspandemien. Som deres motstykker på tvers av hele øya, støtter helsepersonalets fagforbund Sri Lankas regjerings besluttsomhet om å holde «økonomien åpen», og prioriteringen av profitter over menneskeliv.

Fagforeningene Government Medical Officers’ Association, Public Service Nurses Union og All Ceylon Health Employees Union, som kontrolleres av opposisjonspartiet Janatha Vimukhti Peramuna (JVP), nektet å delta i streiken. Noen av disse fagforeningenes medlemmer kom imidlertid til torsdagens streik- og protestaksjoner. All Ceylon Health Employees Union arrangerte den 29. mai en separat protest.

De streikende helsetjenestearbeiderne meldte ei rekke krav, deriblant besørgningen av personlig verneutstyr og andre Covid-19-relaterte sikkerhetsforanstaltninger, en risikobonus, måltider for tjenestedager, transport under perioder med reiserestriksjoner, spesialpermisjon for gravide og ingen begrensninger på utbetalte godtgjørelser for arbeid på offentlige helligdager.

Helsetjenestearbeiderne, som de to siste månedene har konfronterer ei massiv bølge av Covid-19-infeksjoner, har iverksatt ei rekke protester og demonstrasjoner som har fremmer disse grunnleggende kravene. Regjeringen har imidlertid nektet å imøtekomme noen av disse lengestående fordringene.

Hundrevis av overarbeidet helsepersonell i underbemannede og underfinansierte helsetjenestefasiliteter har blitt infisert av Covid-19, og minst fire har dødd de siste månedene.

Helsetjenestepersonalets streiker og demonstrasjoner, i tillegg til aksjoner fra andre deler av Sri Lankas arbeidsklasse, er del av ei stigende bølge av motstand fra arbeidere internasjonalt mot forsøkene fra regjeringer og arbeidsgivere på å pålegge dem den økonomiske byrden av Covid-19-pandemien, gjennom angrep på deres arbeidsplasser, lønninger, arbeidsbetingelser og sosiale rettigheter.

HETUU hevder at fagforbundet skal organisere ytterligere tiltak etter den 8. juni, men har ikke gitt noen spesifikke detaljer. GNOU-lederen Saman Rathnapriya meldte en tannløs trussel der han erklærte at dersom regjeringen ikke klarte å imøtekomme helsetjenestearbeidernes forlangender, ville fagforbundet sende en formell klage til Den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen (ILO).

Fagforbundene i helsetjenestesektoren opprettholder en dødelig taushet om Colombos repressive antistreikeforordringer, og informerer ikke engang deres egne medlemmer om konsekvensene av Rajapakses påkalling av loven om essensielle tjenester. Andre av Sri Lankas fagorganisasjoner, og oppositionspartene, har ikke sagt noe som helst om anvendelsen av den drakoniske lovgivningen.

Arbeidere kan ikke fremme deres kamp for forbedrede betingelser og demokratiske rettigheter uten å forberede seg politisk for å konfrontere regjeringens diktatoriske angrep.

Som gårsdagens WSWS-perspektivartikkel forklarte betyr dette å bryte med fagforeningene og bygge nye kamporganisasjoner, deriblant uavhengige grunnplan-aksjonskomitéer:

Utviklingen av klassekampen demonstrerer arbeidernes objektive enhet, uavhengig av forskjeller hva angår nasjonalitet, etnisitet, hudfarge eller kjønn. Men denne enheten må heves med en bevisst avvisning av alle forsøk på å splitte arbeiderklassen.

På Sri Lanka betyr kampen for å forene singalesiske, tamilske og muslimske arbeidere å motsette seg den statsstøttede «singalesisk først»-politikken, så vel som det tamilske borgerskapets bestrebelser, som har framstått som de mest høylytte forfekterne for Sri Lankas underordning til Washingtons krigspådriv mot Kina, for å få innprentet tamilsk nasjonalisme.

For dette formålet initierte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale på årets May Day online-stevne, den 1. mai, etableringen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Flere helsetjenestearbeidere som snakket med WSWS fordømte Rajapakses repressive antistreikelov, og forklarte de farlige betingelsene på sykehusene.

En sykehusarbeider i Polonnaruwa sa: «Vi må vurdere dypt den nå pålagt forordningen om essensielle tjenester, som forbyr å streike. Dette er den samme loven som ble tatt i bruk mot streikene i 1980.» [En referanse til president J.R. Jayawardenes bruk av nødlover om essensielle tjenester, for å få knust Generalstreiken ført av offentligsektorarbeidere i 1980].

«Streikende arbeidere kan til-og-med fengsles under denne forordningen, så vi må organisere vår egen strategi mot dette angrepet. Det viktigste er å få basert denne strategien på den internasjonale arbeiderklassen. Det betyr å danne aksjonskomitéer på alle arbeidsplasser, og forene oss med våre internasjonale allierte, som det er foreslått av Socialist Equality Party.»

«Så langt er det ikke mye bevissthet blant helsetjenestepersonalet på Polonnaruwa-sykehuset, og de har enda ikke begynt å diskutere denne loven. Fagforeningene fortsetter uten hensyn til disse problemene, men det er vi, arbeiderne, som må konfrontere angrepene.»

En arbeider fra Kandy General Hospital forklarte at alle ansatte på sykehuset ble med i aksjonen, på tvers av alle de forskjellige fagforeningene.

«Fagforeningene kaller for aksjoner helt separat. For eksempel var det en protest den 29. mai, og en annen den 3. juni. Alle de andre fagforeningene er de samme. Dette viser at de er fullstendig fiendtlige til en forent aksjon, og at frykter at regjeringen skulle stå overfor en farlig situasjon.»

«Tilleggspersonal blant helsetjenestearbeiderne på sykehuset er nå beredt til å tre inn i kamp på grunn av det uutholdelige presset vi står overfor. Vi har ikke trygge eller anstendig reisemuligheter. Bussprisene har også steget, og vi må reise med dem uten noen form for sosial distansering.»

En sykepleier fra sykehuset i Jaffna kommenterte på regjeringens antistreikelover, og sa: «Dette er som diktatorisk styre. Det er et antidemokratisk angrep på arbeiderklassens rettigheter, og vi må motsette oss det.»

«Regjeringen brukte koronavirussituasjonen for å pålegge de drakoniske lovene mot folket. Dersom spredningen av koronavirus skal kunne forebygges, da måtte regjeringen pålegge en skikkelig nasjonal nedstengning, og andre folkehelseforanstaltninger.»

«Jeg støttet streiken fordi disse kravene er svært viktige. Jeg jobber i en sykehusavdeling for behandling av koronavirus-infiserte pasienter. Jeg har blitt vaksinert, men våre familiemedlemmer har ikke blitt det. Jeg er veldig bekymret for dem, så derfor bor jeg nå separat.»

«Vi jobber under svært vanskelige forhold. Det er bare én lege på vår avdeling, og ikke veldig mange sykepleiere. Vi jobber med lange skift uten tid til avslapning, og det er ingen skikkelige fasiliteter for å behandle arbeidere. Menn og kvinner må bruke de samme bad, toaletter og omkledningsrom. Myndighetene har ikke forandret noe på denne situasjonen, og sier de ikke har noen midler.»