Indiske bilarbeidere ved Maruti Suzuki, Toyota og Renault-Nissan støtter Volvo-streiken

Arbeidere ved bilfabrikker over hele India applauderte avgjørelsen truffet på søndag av 3 000 amerikanske Volvo Truck-arbeidere ved fabrikkanlegget New River Valley i Dublin, Virginia, om å motsette seg den andre utsalgskontrakten framforhandlet av pro-selskap fagforbundet United Auto Workers (UAW), og gjenoppta deres posisjoner som streikevakter på mandag.

World Socialist Web Site (WSWS) snakket med bilarbeidere blant annet på fabrikkanleggene til Maruti-Suzuki, Toyota India og Renault-Nissan, om den internasjonale betydningen av Volvo-streiken. Indiske bilarbeidere snakket entusiastisk om deres klassesolidaritet med Volvo-arbeidernes beslutning om å streike, og motsette seg fagforeningens forsøk på å pålegge dem en utsalgskontrakt.

Arbeidere ved Renault Nissan Automotive India [Kilde: global.nissannews.com]

Ledere for den provisoriske arbeidskomitéen som ble dannet i 2012, da lederne for den uavhengige fagforeningen Maruti Suzuki Workers Union (MSWU) ble satt opp på falske anklager og sendt til fengsel for livstid, meldte deres uttalelse til Volvo-arbeiderne. Den erklærte: «Vi melder vår solidaritet og støtte til Volvo-arbeiderne, som streiker for deres rettferdige krav på fabrikkanlegget Volvo Truck New River Valley i Dublin, Virginia, USA.»

De adresserte betydningen av Volvo Truck-arbeidernes streik, der de sa: «Midt under konstante og vedvarende angrep fra kapitalistklassen på arbeiderklassen på et globalt nivå, er den militante kampen til Volvo-arbeidere en veldig viktig begivenhet. Vi står sammen med dem i deres kamp for betydelige lønnsforbedringer og mot høyere helsetjenestekostnader, påleggingen av en 10-timers arbeidsdag og reduksjoner av pensjonsytelsene.»

Uttalelsene deres oppsummerte de brutale betingelsene som fabrikkarbeiderne ved Maruti Suzuki Manesar konfronterer midt under de felles konspirasjonene fra selskapet, politiet og regjeringen. Medlemmene av Den provisoriske komitéen takket Volvo-arbeiderne for deres modige handling.

De sa: «Vi, Maruti Suzuki-arbeiderne, har gjennomgått den samme veien med kamp det siste tiåret, med flere streiker, demonstrasjoner og kampanjer. I motspillet mot vår kamp fra kapitalistklassen og den indiske staten ble 13 av våre kamerater gjort til politiske fanger av klassekampen, og ble dømt til livsvarig fengsel. De har nå sittet fengslet i ni år. Kampen til Volvo-arbeiderne i Virginia, USA styrker våre kamper. Vi står sammen med dem for å styrke deres stemmer.»

Deres uttalelse konkluderte med den siste setningen i Karl Marx’ kommunistiske manifest: «Verdens arbeidere, foren dere!»

WSWS snakket også med arbeidere ved flere indiske bilanlegg som har ført streiker med krav om sikkerhetstiltak og fororninger om å søke husly hjemme midt under Covid-19-pandemien. Renault- Nissan-arbeidere uttalte seg til støtte for Volvo Truck-arbeiderne, og sa deres krav er legitime og at det er viktig å motsette seg det korrupte UAW-byråkratiet.

Den ene av dem sa at UAW-byråkratiets rolle i USA minnet ham om rollen som fagforeningsbyråkratiene i India spiller, og uttalte til WSWS: «Opprinnelig lot de som om de kjempet for oss. Men når vi stiller spørsmål ved noe, da svarer de ikke engang, og bare forsømmer oss. De tre siste årene har vi ikke fått noen insentiver eller sett noen lønnsøkning. Før trodde jeg at bare ledelsen og regjeringen var imot oss, men nå er jeg klar over at fagforeningene ble med dem for lenge siden.»

Flere arbeidere ved Toyota Kirloskar Motors (TKM), deriblant Prasanna og Satish, meldte også deres solidaritet til Volvo-arbeiderne i Amerika.

Prasanna sa: «Da vi streiket og la ned arbeidet i tre måneder mot rygg-brekkende hastighetsopptrapping på samlebåndet, prøvde ledelsen å bruke de lavtlønnede kontraktsarbeiderne og til-og-med kontoransatte til å opprettholde produksjonen. Selv om det er i strid med arbeidslovene brukte selskapet, med delstatsregjeringens støtte, ufaglærte kontraktsarbeidere for å bryte streiken.»

Satish sa: «Med de fleste arbeiderne i streik vil produksjonen bli fullstendig stoppet. Det gir arbeiderne mer makt til å slåss og vinne deres krav. Under innvirkningen av Covid-19 krever selskapene at arbeiderne skal jobbe flere timer. Det å jobbe på samlebåndet betyr et enormt press på arbeiderne. Hvert minutt og sågar hvert sekund telles. Så brutale arbeidsbetingelser står arbeiderne overfor ved flere bilmonteringsanlegg, deriblant Toyota Kirloskar og Maruti Suzuki India.»

Der han pekte på slavearbeidsbetingelsene inne på fabrikken la Toyota-arbeideren til: «Etter instruksjoner fra ledelsen nektet arbeidslederen på gulvet å la arbeiderne gå på do eller drikke vann. For å berettige denne umenneskelige handlingen sa ledelsen: ‘De kan gå fra annenhver time, i ti minutter, og de skal bare gå fra i løpet av den tiden.’ Gruppelederne fikk beskjed fra ledelsen om å merke seg dem som gikk ut av tur, og sa at lønna deres måtte kuttes.»

Satish oppsummerte slavearbeidsbetingelsene ved TKM, der han sa: «Det er tre hovedproblemer: samlebåndhastigheten, nektingen av tillatelse til toalettpauser og lønnsnedskjæringer.» Han var enig i at dette er internasjonale problemer som arbeidere må mobiliseres mot helt uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, og i en internasjonal målestokk.

WSWS snakket også med S. Jothi, en gruvearbeider ved Neyveli Lignite Corporation (NLC), et foretak eid av den indisk sentralregjeringen, som produserer brunkull og elkraft, og også han uttrykte sin solidaritet med de streikende amerikanske Volvo-arbeiderne.

Han sa: «Jeg støtter så absolutt kravene til Volvo-arbeiderne, deres rettferdige krav må støttes av alle arbeidere. Arbeidere over hele verden konfronterer mer eller mindre de samme problemene.»

«Her ved NLC har jeg jobbet som kontraktsarbeider i 20 år. Faktisk, tusenvis av kontraktsarbeidere utgjør nesten halvparten av NLC-arbeidsstyrken, og vi har blitt holdt på samme status nå i to eller tre tiår, fratatt fordelene som fastansatte arbeidere har krav på, og også betalt en liten brøkdel av lønningene som blir betalt til fastansatte arbeidere.» I gjennomsnitt betales en NLC-kontraktarbeider 18 000 rupees (NOK 2 030) måneden, mens fastansatte arbeidere kan tjene over 100 000 rupees (NOK 11 300) måneden.

Kontraktsarbeiderne, som utgjør halvparten av NLCs totale arbeidsstyrke, krever flerårskontrakter og bedre behandling, forklarte han: «Under pandemien innvilget selskapet fridager annenhver dag for fastansatte arbeidere, men nektet kontraktsarbeiderne det samme. Opp til hundrevis av NLC-arbeidere døde på grunn av Covid-19-innvirkningene, men deres pårørende ble ikke gitt noen kompensasjon for tapene av liv. NLC er et høyst profitabelt selskap, og direktørene bevilger seg ufattelige lønninger.»

Jothi uttalte seg positivt for etableringen av Volvo-arbeidernes grunnplankomité: “Ikke her heller jobber fagforeningene for arbeidernes interesser. De er definitivt ikke for arbeiderne.»

Somak Banerjee, en student ved Kalyani University i Kolkata, sa: «Jeg støtter denne streiken til Volvo-arbeiderne. Til tross for den katastrofale innvirkningen av Covid-19-pandemien åpnes industrisektorene her for fullt og arbeidere beordres til å jobbe ekstra timer for at selskapene skal få hentet inn store profitter. Og selskapene, med myndighetenes støtte, tar seg også til rette.»

Banerjee sa han håpet at eksemplet fra aksjonen ved Volvo ville oppmuntre til en bredere kamp for arbeidere i India, og over hele kloden: «Millioner av arbeidere over hele verden mistet deres jobber og til-og-med deres liv under denne pandemien, men selskapene og regjeringer generelt har nektet å yte erstatning for dem. ... Så jeg vil vise min solidaritet til disse arbeiderne som slåss for deres rettigheter.»

Loading