“Ingen Adelskapstittel skal innvilges av USA: Og ingen Person som innehar noe som helst Embete for Profitt eller Tillit under dem, skal uten Samtykke fra Kongressen akseptere noen gaver, Privilegier, Sysselsetting eller Tittel, av noe som helst slag, fra noen som helst Konge, Prins eller utenlandsk Stat.» – USAs Konstitusjon, Artikkel I, Avsnitt 9, Punkt 8

«Utvilsomt er den personen som kommer seg lavest ned for å krype for kongelige og adelige, og som får mest tilfredshet av å kravle på sin mage for dem, en amerikaner. Ikke alle amerikanere, men når en amerikaner gjør det, da gjør han all konkurranse umulig.» – Mark Twain i hans Notebook

Fødelsen til Lilibet «Lili» Diana Mountbatten-Windsor, den 4. juni i Santa Barbara, California, til hertugen og hertuginnen av Sussex, prins Harry og den tidligere Meghan Markle, sendte amerikanske medier ut i et forutsigbart hysteri.

Som del av dette hysteriet produserte ABC News et time-langt spesialprogram, The American Royal Baby, om fødselen til «den første senior kongelige baby født i Amerika».

«Ventetiden er over,» begynner programmet åndeløst. «Denne babyjenta kommer til å bli en av de mest berømte babyjentene i verden,» får vi beskjed om. Hun er den mest «A-listede babyen» på lenge, «det første amerikanske medlemmet av den kongelige familie». Er muligens Oprah Winfrey hennes gudmor? Kan Lilibet-Diana noen gang bli dronning? Hun vil ha lekeavtaler med Clooney-barna. Hennes foreldre «omskriver historien». Vil hun bli oppdratt i sin helhet i USA? Vil splittelsen mellom prins Harry og hans eldre bror, prins William, noen gang bli leget?

Dette er veldig dumme ting, tull og tøys faktisk, selv om det er drevet av seriøse bekymringer. På den ene siden er det et forsøk på å avlede offentlig oppmerksomhet fra den forferdelige og pågående pandemien, dens katastrofale sosiale konsekvenser, sammen med faren for krig og diktatur. På den andre siden er det den kraftfulle tiltrekningen de enormt velstående i USA og deres vedheng, føler til aristokrati og kongelighet, og til despotisme.

ABC-spesialprogrammet er, overraskende nok, pitchet på et veldig lavt nivå. I Storbritannia, får vi vite, er det «virkelig så mye glede akkurat nå». Begivenheten, som kommer to måneder etter at prins Harrys bestefar, prins Philip, døde, er «en slik velsignelse». Er det bekymringer i Storbritannia over de fortsatte splittelsene innen den kongelige familien? ABC-korrespondenten i London lar sitt ansikt skygges over et lite øyeblikk, før hun gjentar at det «ikke er annet enn glede og feiring» i Storbritannia.

Navngivningen av den nye babyen, Lilibet, dronning Elizabeths kallenavn fra barndommen, og Diana, for hennes bestemor, den avdøde prinsesse Diana, er kanskje ei «olivengrein» til Buckingham Palace.

Prins Harry og Meghan Markle kommer fra «to forskjellige verdener». Vil de velge California og «Hollywood» eller «British high society» for hvor de skal oppdra deres to barn? I mars gjennomførte Winfrey et av hennes berømte gjennomtrengende intervjuer med Harry og Meghan Markle. Sistnevnte klaget over at hun ble misaktet, og over rasisme innen kongefamilien. Det ble uttrykt bekymringer av noen, forklarte hun, om hvor mørk hennes første barns hud kunne bli. Oprah fikk hakeslipp av forbauselse, «Hva?»

ABC og amerikanske medier har generelt uttrykt sympati for Harry og Meghan i deres bestrebelser for å «unnslippe forfølgelse» fra de andre kongelige. Nå er de blant «amerikansk adelskap», kolleger som er «kjendiser med barn». Igjen, bilder av Clooney-paret, i tillegg til de av Chrissy Teigen og John Legend, Serena Williams, og nå til-og-med Beyoncé og Jay-Z. ... Det vekkflyttede kongeparets barn vil leke med «noen av de rikeste og mest berømte barna i verden», fra «Hollywood» og «tech-verdenen».

Spesialprogrammet refererer til Meghan Markles bekymring for «kvinnelig styrkning», og en korrespondent forklarer at i Lili «kommer man til å få en feminist og muligens en amerikansk president». ABC-spesialprogrammet kommer endelig til sin slutt, mange minutter etter at det gikk tomt for noe som helst å si.

En revolusjon fant sted i USA, rettet mot det britiske monarkiet. Den amerikanske revolusjonen institusjonaliserte republikansk styre.

Den amerikanske konstitusjonen forbyr innvilgelse av enhver «Adelskapstittel». Ikke desto mindre fører akkumuleringen av enorm rikdom, i kombinasjon med bestemte politiske omstendigheter, alltid med seg en gjenoppblomstring av fascinasjonen med «Adelskap». WSWS har skrevet mange ganger om gjenoppståelsen av «det aristokratiske prinsipp» på mange områder av det amerikanske samfunnslivet, og om de antidemokratiske implikasjonene det medfører. En håndfull mennesker kontrollerer nesten alt – de ser ingen god grunn til at de ikke skal kontrollere alt, uansett hva det måtte koste.

Som en påminnelse, fra den 18. mars 2020 til den 12. april 2021 klatret amerikanske milliardærers samlede formue med $ 1,62 billioner, eller 55 prosent, fra $ 2,95 billioner til $ 4,56 billioner. På sistnevnte dato hadde Amerikas 719 milliardærer over fire ganger mer formue enn hva de 165 millioner amerikanerne i samfunnets nederste halvdel forvalter ($ 1,01 billioner). Milliardærers rikdom har opplevd en 19 ganger økning siden 1990.

Amerikas veldig, veldig rike (inkludert landets afrikansk-amerikanske representanter – se Bridgerton [engelsk tekst]) misunner de forskjellige prinsene og prinsessene, hertugene og hertuginnene, markiene og markisene, jarlene og grevinnene, viscounts og viscountesses, baroner og baronesser som fortsatt er der, spesielt de britiske, og i hemmelighet, eller ikke så hemmelig, forarges de over fraværet av slike titler i Amerika. Hvorfor, resonnerer de, skal vi, den fineste og mest fortjente delen av befolkningen, crème de la crème, være fratatt vår berettigede og varige anerkjennelse?

Mark Twain argumenterte, som nevnt ovenfor, en gang for at ingen kunne komme «lavere ned» når det gjalt å krype for aristokratiet enn en amerikaner. Det er en viss sannhet i det. Fraværet av titler gjør dem desto mer uimotståelige og attråverdige. Alt av plutokratiets ondskapsfulle forakt for befolkningen kommer til uttrykk i denne fascinasjonen. Mens titalls millioner lever i mørke og elendighet, lever de i lys og eleganse. Det synes for de rike som at arbeiderklassen i stor grad har produsert deres egne betingelser og derfor mer eller mindre fortjener dem. Deres milliarder av dollar viser at visse mennesker har verdi og betydning, om ikke lenger i Guds øyne, så uansett i samfunnets.

Dette er ikke i sin helhet nytt. I Empire of Liberty beretter Gordon Wood om forgapelsen i monarkiet forevist av føderalister og andre på slutten av 1700-tallet. Sørstatenes slavedrivere baserte seg skamløst på prinsippet om ulikhet.

I kjølvannet av Borgerkrigen, med framveksten av moderne amerikansk kapitalistindustri ble enorme formuer ansamlet av røverbaronene og deres lignende. Twain myntet uttrykket «den forgylte tidsalder». I 1895 bemerket sosialistlederen Eugene V. Debs at «rikdomsaristokratiet nå er like godt etablert i USA som blodets aristokrati i ethvert europeisk land, og lovene slik de eksisterer gir dette aristokratiet ubegrenset makt.»

Rike amerikanske foreldre begynte å se mot Europa og kontinentets ofte ruinerte hertuger og fyrster som potensielle partnere for deres døtre. Dette var fenomenet kjent som «dollarprinsesser».

Boka Amerikanere med titler kom ut i 1890, og introduksjonen til en nylig gjenutgivelse forklarer at verket «avslørte de rikeste og mest sosialt ambisiøse familiene fra slutten av det nittende århundres Amerika, som håpet deres gifteferdige døtre kunne erobre hjertene til adlede europeiske ungkarer.»

Eric Homberger, professor emeritus i amerikanske studier ved University of East Anglia, Norwich, anslår i det innledende essayet at «454 kvinnelige amerikanske arvinger giftet seg med europeiske aristokrater ved slutten av det nittende århundre, og tilegnet seg dermed arvelige adelstitler for en betydelig pris. 136 av dem fikk kapret seg jarler eller grever, førtito giftet prinser, sytten giftet hertuger, nitten giftet viscounts, trettitre giftet markier, og det var førtiseks koner av baronets og riddere og det var sekstifire baronesser.»

Noen av disse var giftemål laget i himmelen (eller et annet sted). Amerikanere med titler dokumenterer eksempelvis ekteskapet mellom Mary Polk, barnebarnet til konføderasjonsgeneralen (og den episkopale biskopen) Leonidas Polk, og Baron de Charette, «den berømte franske generalen» som var medlem av «familien de Charette, som vant stor berømmelse som ledere for royalistene i den [kontrarevolusjonære] Vende-krigen i 1797».

Som Homberger skriver: «I løpet av de siste to-tre tiårene av det nittende århundre hadde det skjedd en eksplosjon av presseinteresse for de velståendes gjøren og laden, som – ledet av de kongelige Astors, Vanderbilts, Morgans og Goulds – ble gjenstand for intens granskning av pressen. De rike utgjorde de første sanne celebritetene i det amerikanske samfunnslivet, som snart ble etterfulgt av opera-divaer, Broadway-artister, sangere, filmstjerner, profesjonelle idrettsutøvere, gamblere og gangstere.»

Professoren bemerker at 1890-tallet var et tiår «da sosial konflikt nådde enestående høyder, og økonomisk motgang var en realitet for mange amerikanere». Imidlertid, fortsetter han: «Avisene i det som ble kalt Den forgylte tidsalder syntes å være mer opptatt av å krønikere livene til de rike og sosialt eminente.»

Homberger påpeker at New York Times i 1893 antydet «at så mye som $ 50 millioner kunne ha fulgt de amerikanske brudene der de seilte over Atlanterhavet på vei til deres nye liv på de store aristokratfamilienes forfalte og ruinerte gods og landeiendommer. I 1911 estimerte [den radikale journalisten] Gustavus Myers de faktiske kostnadene i forbindelse med de transatlantiske giftemålene til anslagsvis $ 220 millioner. ”

Robert N. Reeves skrev skoldende i 1896 i American Magazine of Civics, et tidsskrift om politiske spørsmål publisert i New York, om «Vårt aristokrati». Han advarte om en «ånd av utenlandsk aristokrati som i vårt land er sanksjonert og holdt i live av et stort flertall av våre meget velstående medborgere», en ånd som ble drevet av «den raske akkumuleringen av enorme privatformuer – formuer som stiller de fantastiske inntektene til de rikeste europeiske konger, fyrster eller keisere i skyggen.»

Reeves pekte på de iboende politiske farene i denne prosessen. Med oppbyggingen av et «drivhus-aristokrati» var Amerikas rike «raskt i ferd med å oppdrette et nytt og mer brennbart element i det amerikanske samfunnet – anarki», der Reeves faktisk mente faren for sosialisme. Han hevdet at elitene «bygde opp en uoverstigelig barriere mellom de rike og de fattige. Deres egoisme og totale tilsidesettelse av andre og mindre begunstigede menneskers lykke, som uten tvil utvider kløfta i vårt folks sosiale relasjoner.»

Reeves ba hans lesere tenke på «det store ballet som nylig ble holdt i en av våre store byer, for en besøkende hertugs underholdning; på våpenskjoldene, de glitrende diamantene, de blendende kostymene, den kostbare fontenen som spilte i midten av den store ballsalen; han ba dem tenke på all den hule prakten representert av dem som uten tanke eller omsorg for fattige og elendige den kvelden brukte en formue på underholdningen av én mann, og så til å tenke på alle de ukjente døde i våre storbyer, på de skjelvende fattige som ber om å få leve, på all deres lidelse og sorg og elendighet.»

Reeves advarte for at dersom de rike fortsatte på den veien, «da like sikkert som at de ødslede formuene forårsaket av Louis le Grands [Ludvik XVI] gloriøse storhet kastet Frankrike ut i en revolusjon, like sikkert vil vårt land i framtiden få grunn til å angre på våre nåværende velståendes hang til luksus og sverming for aristokrati.» Det brøt faktisk ut titaniske kamper på 1890-tallet og de første tiårene av det 20. århundre.

Under ganske andre betingelser når nå i våre dager amerikansk kapitalismes langtrukne forfall og nedbryting et nivå av sosial ulikhet som er av uutholdelige dimensjoner. Revees’ advarsler er mer apropos enn noen gang. Feiringen av rikdom og kongelighet, midt under folkelig masselidelse, vil bare bidra til kapitalismens diskreditering og til å frambringe det «mer brennbare elementet i det amerikanske samfunnet».