New York Times markerer 50 år siden Pentagon Papers, og ignorerer forfølgelsen av Julian Assange

Denne uka er det 50 år siden publiseringen i New York Times av Pentagon Papers, som spilte en viktig rolle i å herde den folkelige motstanden mot Vietnamkrigen. Måten Times selv valgte å feire jubiléet på besørger en case-studie av medienes og hele det politiske etablissementets dype forflytning til høyre i de mellomliggende fem tiårene.

Ingen steder uttrykkes denne forflytningen mer nakent enn i avisas steinharde taushet om saken til den fengslede WikiLeaks-redaktøren Julian Assange, der den forfølgelsen han utsettes for av den amerikanske og den britiske regjeringen reiser anliggender om grunnleggende demokratiske rettigheter til ytringsfrihet og en fri presse enda skarpere enn hva hendelsene for 50 år siden gjorde.

Daniel Ellsberg taler til journalister utenfor Federal Building i Los Angeles. Anthony Russo, Ellsbergs medtiltalte, står nærmest bak ham til høyre, 17. januar 1973. [Foto: AP Photo]

Pentagon Papers, offisielt kjent som «Rapport fra kontoret til forsvarsministerens Vietnam Task Force», var en intern granskning på 7 000 sider utført av Pentagon om de politiske orienteringene som førte til Vietnam-krigen, og dens kontinuerlige opptrapping. Rapporten, som besto av 4 000 hemmelige amerikanske regjeringsdokumenter og analyser, avslørte krigens kriminalitet og de løgner som ble fortalt til den amerikanske befolkningen for å rettferdiggjøre den.

Pentagon Papers besørget en fordømmende tiltale, ikke først og fremst av Republikaner-administrasjonen til president Richard Nixon, som hadde tiltrådt i 1969, det åttende året for USAs militærintervensjon, men av hans Demokrat-forgjengere, og spesielt Lyndon Johnson, for å ha invadert Vietnam og ført en brutal kolonitype krig mot befolkningen der, som skulle kreve 3 millioner vietnameseres liv, så vel som livene til 58 000 amerikanske soldater.

Papirene ble kopiert i all hemmelighet, og deretter lekket til Times av Daniel Ellsberg, en tidligere konsulent for Rand Corporation og Pentagon, som hadde blitt en besluttsom motstander av Vietnam-krigen, som var beredt til å sette sitt liv på spill for å gjøre disse hemmelige dokumentene kjent for den amerikanske offentligheten.

Den første delen av Times’ rapportering om dokumentene ble publisert den 13. juni 1971. Den offentlige innvirkningen av avsløringene ble enormt forsterket av Nixon-administrasjonens kvasi-diktatoriske handling i et forsøk på å oppnå et rettsforbud for å pålegge forhåndsbegrensning [‘prior restraint’] for videre publisering av Times’ serie. Denne sensuren og opphevingen av Konstitusjonens Første endringstilleggs garanti for ytringsfrihet og en fri presse, hadde praktisk talt ingen presedens i USA.

Da Times ble tvunget til å stanse publiseringen begynte Washington Post å publisere dokumentene, bare for å bli rammet av et tilsvarende forbud. Før saken var juridisk avklart hadde materialet blitt presentert i 19 forskjellige amerikanske aviser. I løpet av knapt to uker ble forbudene omgjort, ved en 6 mot 3 rettsavgjørelse besluttet av USAs Høyesterett.

Times kommenterte om høyesterettsbesluttningen, i avisas lederartikkel fra 1971: «Vi mener at dens dypere betydning ligger i den implisitte, men uunngåelige konklusjonen at det amerikanske folk har en formodende rett [‘presumptive right’] til å bli informert om deres regjerings politiske beslutninger.»

Femti år senere har Times’ eiere og redaktører grundig og gjennomgående avvist enhver forpliktelse til denne «formodende retten», både i ord og handlinger. Avisa har tjent som en uunnværlig partner for den amerikanske regjeringen i promotering og fabrikkering av løgner som har vært brukt til å berettige imperialistkriger, fra løgna om «masseødeleggelsesvåpen» som banet vei for en krig som krevde livene til én million irakere, og fram til den nåværende «Wuhan lab»-propagandakampanjen som beskylder Kina for Covid-19-pandemien og de resulterende millioner av dødsfall.

Tidligere sjefredaktør Bill Keller forsvarte i 2013 avisas rolle som et instrument for statspropaganda og en direkte regjeringspartner i det å tilbakeholde informasjon fra offentligheten, da han talte på vegne av Times, og skrev: «Vi er helhjertet enige om at åpenhet ikke er et absolutt gode. ... Pressefrihet inkluderer friheten til ikke å publisere, og det er en frihet vi utøver med en viss regelmessighet.»

Uttalelsen kom i kontekst av eksponeringen av Washingtons krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, massiv amerikansk regjeringsspionering på befolkningen i USA og verden forøvrig, og amerikansk imperialismes globale konspirasjoner. Samtidig som Times-redaktøren feiret avisas samspill i det å undertrykke slike avsløringer bedrev Obama-administrasjonen den nådeløse forfølgelsen av de som hadde gjort denne informasjonen offentlig tilgjengelig, hovedsakelig Julian Assange, Chelsea Manning og Edward Snowden.

Times markerte 50-årsjubiléet for publiseringen av Pentagon Papers i den samme reaksjonære ånd. Hovedessayet i en spesialseksjon publisert for anledningen var skrevet av David Sanger, avisas korrespondent for nasjonalsikkerhet.

Sanger beklaget framveksten av «en helt ny kanal til publikum, som i stor grad omgår de tradisjonelle journalistiske sikkerhetsgarantier – og som allerede eroderer den stille gi-og-ta overenskomsten som spiller seg ut mellom regjeringsrepresentanter og journalister».

Sanger, som i tillegg til å skrive for Times har undervist på Harvards Kennedy School of Government, en læringsanstalt kjent for undervisningen av framtidige statsoverhoder, topp embetsrepresentanter og generaler fra hele verden, er også medlem av både Council on Foreign Relations og Aspen Strategy Group. Han er en personifisering av de «tradisjonelle journalistiske sikkerhetsgarantier», og en favoritt som kanal for «lekkasjer» og propaganda som CIA og Pentagon ønsker å se publisert.

Framveksten av internett og informasjonskilder utenfor denne bekvemmelige «gi-og-ta» overenskomsten truet med å undergrave «den skjøre etter-Pentagon Papers-forståelsen mellom regjeringen og tradisjonelle nyhetsorganisasjoner,» skriver Sanger.

Han avslutter kommentaren med å skrive: «I 1971, da Høyesterett dømte mot regjeringens forsøk på forutgående tilbakeholdenhet [‘prior restraint’], eksisterte ikke denne typen kvasi-journalistiske mediekanaler. Og ingen av dem har enda utløst et juridisk oppgjør [‘legal showdown’] som kan framtvinge en revurdering av Pentagon Papers-saken og dens sentrale beskyttelse av pressefrihet. Men dét er bare et spørsmål om tid.»

For en elendig feighet og medskyldighet! Der Sanger nevner WikiLeaks fire ganger i hans kommentar er navnet Julian Assange bevisst utelatt. Online-versjonen av Times serverte det skammelige tillegget av et fotografi av Assange til Sangers artikkel. Det ble likevel ikke nevnt at WikiLeaks-redaktøren for tiden i 22 timer av døgnet holdes i ei 7 x 11-fot celle i Belmarsh, Storbritannias strengeste fengsel. Han avventer en mulig utlevering til USA hvor han står overfor en rettsforfølgelse i henhold til spionasjeloven [Espionage Act] som kan sende ham til fengsel for resten av livet, akkurat den typen «legal showdown» som Sanger hevder enda ikke har funnet sted.

For godt mål markerte Times 50-årsjubiléet ved å åpne avisas redaksjonelle sider for en gjestekronikk av Gabriel Schoenfeld, den tidligere redaktøren for det nykonservative magasinet Commentary, som er Republikaner og politisk rådgiver. Kronikken hadde tittelen «Lekkingen av Pentagon Papers var et angrep på demokratiet». Teksten fordømmer Daniel Ellsberg som en «useriøs aktør» [‘rogue actor’] skyldig i «ulovlig utnyttelse av hans privilegerte tilgang til hemmelig informasjon». Med andre ord, han fortjente den samme behandlingen som Assange, straffeforfølgelse etter spionasjeloven, og en potensiell dødsdom.

Ellsberg var beredt på å møte de utsiktene. Saken mot ham ble i 1973 kastet ut [av domstolene], og han ble spart for konsekvensene takket være regjeringens grove feiltrinn, som inkluderte det å sende de samme operatørene som senere skulle utføre Watergate-innbruddet, for å begå innbrudd i hans psykiaters kontor, i forsøk på å grave opp skitt for å bruke til å utpresse eller bakvaske ham offentlig.

Times forsømte å informere sine lesere at i 2006 brukte samme Schoenfeld Commentary til å fordømme avisas egne journalister og redaktører som forrædere i «krigen mot terrorisme», hvor han oppfordret til deres rettsforfølgelse i henhold til spionasjeloven, for å ha avslørt en illegal innenlandsk spionasjeoperasjon utført av signaletterretningstjenesten National Security Agency (NSA).

Times, avisa med sitt banner-credo «newspaper of record», viser igjen hvor åpensinnet den er mot de som forfekter metoder assosiert med politi-stat diktatur, selv om det skulle innebære den potensielle henrettelsen av avisas egne journalister. Den gjorde det samme for et år siden, da den inviterte Republikaner-senatoren Tom Cotton fra Arkansas til å bidra med en ytringskronikk under overskriften «Send inn troppene», der Cotton oppfordret president Trump til å påkalle Oppstandsloven av 1807 [Insurrection Act] og sende hæren ut i gatene for å undertrykke protester mot politibrutalitet.

Daniel Ellsberg, mannen som muliggjorde publiseringen av Pentagon Papers, har i motsetning til Times holdt seg tro mot prinsippene som ledet hans avsløring av amerikanske forbrytelser i Vietnam for et halvt århundre siden. I en alder av 90 år har han offentliggjort nye dokumenter som beskriver det amerikanske militærets planer i 1958 om å starte en atomkrig mot Kina, under det årets krise over Taiwan-stredet. Der han nå gjorde det, gjorde han det samtidig klart at hans beslutning var drevet av den nåværende amerikanske oppbyggingen til krig mot Kina, og hans overbevisning om at de som leder Pentagon og den amerikanske regjeringen i dag ikke er mindre «dumme eller tankeløse» enn de som trakk opp planer om å forbrenne Shanghai den gang. Ellsberg har bevisst utfordret regjeringen til igjen å tiltale ham i henhold til spionasjeloven.

I motsetning til Times har Ellsberg urokkelig opponert mot alle de som prøver å trekke et eller annet skille mellom hans lekkasje av Pentagon Papers for 50 år siden og publiseringen av Irak og Afghanistan krigsloggene og utenriksdepartementets hemmelige dokumenter, utført av Julian Assange og WikiLeaks.

Han vitnet i september i fjor via videolink på Assanges vegne under en utleveringshøring avholdt i Londons Old Bailey. Han avviste eksplisitt «teorien ‘den gode Ellsberg – den slette Assange’», hva angår det å avsløre krigsforbrytelser. Han insisterte på at han og Assange delte «en stor uenighet med ikke bare den nåværende administrasjonen, men med alle den amerikanske regjeringens nyere administrasjoner. Nemlig at det var slik en mangel på transparens i regjeringsbeslutninger, faktisk i alle erklæringer til allmennheten – så mange av dem var usanne – hva angår konflikters natur, utsikter for suksess, hva som ble gjort i våre navn, at det ikke er noe effektivt demokrati.»

Den sterke kontrasten mellom holdningen hva angår Assange, fra Ellsbergs side og fra Times’, understreker bare det faktum at det innen den amerikanske styringseliten og selskapsmediene eksisterer det ikke noen reelle representanter for forsvaret av de demokratiske prinsippene som er involvert i Pentagon Papers-saken fra et halvt århundre tilbake.

Uovertruffen sosial ulikhet, som er det dominerende karaktertrekket ved det amerikanske samfunnet, og et finans- og selskapsoligarkis kvelertak på det økonomiske og politiske liv, er uforenlig med forsvar av ytringsfriheten og en fri presse, eller noen som helst andre grunnleggende demokratiske rettigheter.

Forsvaret av disse rettighetene og kampen for den umiddelbare løslatelse av Julian Assange kan bare føres videre gjennom den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program. Under betingelser med en tiltakende klassekamp vil disse spørsmålene bli anliggender av brennende betydning for arbeidere over hele verden.

Loading