Brasils Arbeiderparti (PT) søker høyreorienterte valgallianser, der generaler advarer om et «bristepunkt»

De massive demonstrasjonene sist lørdag mot den fascistiske presidenten Bolsonaros håndtering av Covid-19-pandemien har utdypet den brasilianske styringsklassens krise, der den frykter at den massive sosial opposisjon kan vende seg mot hele den kapitalistiske ordenen.

To ganger på mindre enn en måned har hundretusenvis av brasilianere tatt til gatene med håndmalte plakater som bærer navnene på deres kjære mistet for Covid, der de kaller Bolsonaro en massemorder og hans politikk for genocid. Samtidig som sist lørdags seneste demonstrasjon fant sted passerte landet milepælen 500 000 Covid-19-dødsofre – de nest-verste dødstallene for et land i verden, og bare etter USA, der med en befolkning som er 50 prosent større. Totaltallet for Covid-døde har i Brasil blitt mer enn doblet bare i første halvdel av 2021, og ledende folkehelseeksperter anslår nå en utviklingstrend med dobling av antallet dødsfall hver sjette måned, og det midt under en langsom vaksineutrulling som hittil bare har immunisert 10 prosent av brasilianerne. Anslagene er at totalt antall døde kan nå én million innen 2022.

Demonstrasjonene var en skarp, om enn bare innledende demonstrasjon av arbeideres dype raseri allerede uttrykt i hundrevis av streiker mot politikken for flokkimmunitet, ført av styringsklassene i Brasil og internasjonalt, og da særlig fra arbeidere i sektorene produksjon, helse- og transportvesen og fra utdanningsarbeidere, på tvers av hele landet.

Masseprotest i São Paulo den 19. juni [Foto: @midianinja]

Utbruddet av massedemonstrasjoner har definitivt plassert Brasil på Latin-Amerikas utvidende kart over massiv sosial uro, som nå omsvøper land fra Paraguay til Colombia, samtidig som disse streikene og kampene har blitt undertrykt og isolert av mediene, og av de korporatistiske fagorganisasjonene, og ikke minst kongressopposisjonen ledet av Arbeiderpartiet (PT) [Partido dos Trabalhadores]. De har også blåst fra hverandre narrativet promotert av Brasils småborgerlige «venstre» – det at arbeiderklassen og de fattiggjorte delene av middelklassen angivelig domineres av sosial konservatisme, og en passiv underordning til den fascistiske presidenten Bolsonaro.

Dette demoraliserte og falske narrativet har aldri blitt tatt på alvor av regjeringen selv, der Bolsonaro konsekvent har erklært at Brasil står overfor spøkelset av et sosialt masseopprør som det som i 2019 skaket Chile, og at et slikt utbrudd vil tvinge ham til å påta seg diktatoriske fullmakter for å «gjenopprette orden». Bolsonaro har flere ganger advart hans motstandere om ikke å «gå for langt» («esticar a corda»), det vil si, ikke fundamentalt å motsette seg ham, for ikke å «framprovosere» et kupp.

Slike advarsler har nå blitt tatt opp av aktivt tjenende general Luis Mattos, sjef for den øverste militærdomstolen (STM) [Superior Tribunal Militar], som hevdet rett ut i et intervju med det høyreorienterte magasinet Veja at «alle de som motsetter seg regjeringen» nettopp «gikk for langt», ved å tilskrive presidenten «alt som er galt» og «ikke lar ham regjere». Generalen advarte for at denne situasjonen ville føre til et «bristepunkt». Parlamentsmedlemmet Ricardo Barros, regjeringens leder i Representantenes hus, erklærte også den 8. juni at «vi vil nå et punkt der juridiske beslutninger ikke vil bli etterfulgt,» med henvisning til nederlagene regjeringen har lidt i domstolene, hvor Bolsonaro har beskyldt dem for å «overskride» deres autoritet.

General Mattos framsatte sine trusler i løpet av den samme uka som hærens, marinens og luftvåpenets juridiske kontorer sluttet seg til Bolsonaros riksadvokatkontor (AGU) [Advocacia-Geral da União] for å forsvare i Brasils Høyesterett en lov som erklærer at sivile – inkludert journalister – som «baktaler» de væpnede styrker skal rettsforfølges av militære domstoler. Loven er del av en militær straffelov fra 1969, vedtatt under de såkalte «bly-årene» med barbarisk politisk undertrykking av det USA-støttede militærdiktaturet fra 1964 til 1985.

Folkelig raseri over den halve million unngåelige Covid-dødsfall, rekordnivåer av arbeidsledighet, masseutarming og skyhøy sosiale ulikhet, utdyper splittelsene innen styringsklassen om hvordan man skal håndtere Brasils eksplosive sosiale situasjon. Dette blir framhevet av de stadig mer åpne erklæringer fra seniorfigurer innen det politiske og militære etablissementet, som erkjenner at Bolsonaro kanskje ikke vil akseptere resultatene av 2022-presidentvalget dersom han ikke blir gjenvalgt.

Innen militære kretser har disse advarslene blitt uttrykt enda mer høylytt av Bolsonaros tidligere kabinettminister, den pensjonerte generalen Carlos Alberto dos Santos Cruz. Under tidligere PT-regjeringer var Santos Cruz øverstkommanderende for FNs «fredsbevarende» tropper på Haiti og i Den demokratiske republikken Kongo (DRC), såvel som minister for strategiske affærer under tidligere PT-president Dilma Rousseff. Han ble intervjuet av magasinet Veja og sammenlignet, i uvanlig klar tale, Brasils situasjon med situasjonen for såkalte «mislykkede» stater [‘failed states’] der han hadde befalt FN-tropper. Han beskyldte Bolsonaro-regjeringen for «sponsing av fanatisme, skuespilleri, populisme. Det er prosessen bak ethvert autoritært regime.» Til slutt erklærte han: «I et splittet samfunn ender denne kriminelle fanatismen vi lever under med vold.»

Santos Cruz framsatte ikke sin advarsel basert på en prinsipiell motstand mot sosial ulikhet eller diktatur, men av frykt for at den brasilianske styringseliten, ved å opprettholde sin støtte for Bolsonaro, vil gå i søvne inn i en revolusjonær situasjon, der utgytelsen av sosial opposisjon kommer ut av kontroll for den såkalte opposisjonen ledet av PT.

Under disse betingelsene er den mest presserende oppgaven til de fraksjonene innen styringsklassen i opposisjon til Bolsonaro å få bedøvet den offentlige opinionen hva angår den objektive inkompatibiliteten mellom demokratiske styreformer og gjennomgripende eksplosive nivåer av sosial ulikhet. Disse fraksjonene har som mål å få utpekt Bolsonaro og hans nærmeste allierte som fanatiske avvik, der de taler for ingen andre enn dem selv, og derved få ledet den sosiale opposisjonen inn bak tradisjonelle krefter innen det politiske etablissementet som angivelig opponerer mot Bolsonaros «fanatisme».

Denne operasjonen ble akselerert etter den uventede masseutgytelsen i protestene den 29. mai. Den har i sitt sentrum sammenflettingen av valgallianser for 2022-parlamentsvalget, der presidentskapet, Representantenes hus, en tredjedel av Senatet og alle delstatsregjeringer og delstatenes lovgivende forsamlinger står på spill.

Valgmanøvrene ble sparket i gang i Rio de Janeiro, Bolsonaros politiske base, med kunngjøringen den 11. juni fra Rio-parlamentrepresentanten Marcelo Freixo, ei stjerne for pseudo-venstre Partiet Sosialisme og Frihet (PSOL) [Partido Socialismo e Liberdade], om at han forlot partiet han bidro til å danne i 2005 som en dissident fra PT, for å melde seg inn i Brasils Sosialistparti (PSB) [Partido Socialista Brasileiro], det niende-største partiet representert i Brasils Representantenes hus. Freixo erklærte samme dag i et intervju i Veja at det kommende valget ikke ville dreie seg om «venstre mot høyre, men sivilisasjon mot barbari». Han sa at hans partiveksling var nødvendig for å tiltrekke seg høyreorienterte personer som ikke var villige til å velge side med PSOL, samtidig som han la til at PSOL i siste instans ville tilslutte seg en bred koalisjon av antiBolsonaro-høyre.

På spørsmål om hvorfor han ikke gikk tilbake til PT, erklærte han at det å bli med i PSB faktisk var på PTs anbefaling, på grunn av den folkelige avvisningen av partiet i Rio etter sponsingen av suksessive delstatsregjeringer i Rio som ble brakt ned av korrupsjon. Dagen etter var høydepunktet i Freixos kunngjøring av hans kampanje for å bli guvernør, at han utpekte Raul Jungmann som sin viktigste rådgiver for lov-og-orden håndheving, den tidligere minister for forsvar og offentlig sikkerhet i president Michel Temers høyreorienterte regjering. Jungmann erklærte at han ville samarbeide med Freixo for å «artikulere en bred demokratisk front, for å frigjøre Rio fra vold og korrupsjon».

Jungmanns historikk etterlater ingen tvil om bedrageriet i Freixos påstand om at hans guvernørkandidatur vil representere «sivilisasjon mot barbari». Som Temers minister for offentlig sikkerhet var Jungmann den øverste sivile figuren bak en mange-år-lang og uforlignelig militærintervensjon i delstaten Rio de Janeiro, som så den sivile myndighetens regelrette styrting og installeringen av general Walter Braga Netto i spissen for Rios politimyndighet. I løpet av de første månedene av intervensjonen ble PSOLs byrådsrepresentant Marielle Franco, av byen tildelt rollen som ombudsmann for menneskerettigheter, brutalt myrdet av en dødsskvadron. I tre år har Freixo og PSOL hevdet at drapet ble utført av Rios vigilante-type politibander, kjent som «militser», som Bolsonaro-familien har flere økonomiske og politiske tilknytninger til.

Forbrytelsen er fortsatt ikke løst, og Freixo, som politisk hadde sponset Francos karriere, gikk hardt ut mot Jungmann for å ha brukt hennes død til å styrke den militære intervensjonen. General Braga Netto gikk videre til å bli stabssjef for Bolsonaro, og deretter hans forsvarsminister i mai 2021, da presidenten sparket hele den militære overkommandoen, for å konsolidere hans grep om de væpnede styrkene.

Som med andre høytstående militære embetsrepresentanter som ble med i den «barbariske» Bolsonaro-regjeringen, har Braga Netto blitt portrettert av PT og PSOL som en «moderne» og «konstitusjonsorientert» general, til tross for eksplosjonen av menneskerettighetsbrudd under hærens styre over Rio de Janeiro. Jungmann gikk videre til å grunnlegge og lede CEDESEN, Brasils første integrerte sivil-militære tankesmie, som promoterer illusjonen om at militæret er forpliktet til konstitusjonelt styre.

Kursen som PT og partiets borgerlige og pseudo-venstre allierte forfekter, for å få underordnet opposisjonen mot Bolsonaro til splittelsene blant de mest reaksjonære arkitektene av Brasils brutale undertrykkingsapparat, kan bare føre til en katastrofe. Den voldsomme dreiningen til høyre, som er legemliggjort i Marcelo Freixos dreining til figurer som Raul Jungmann, uttrykker det enorme objektive presset i retning av autoritært styre som uunngåelig har etterfulgt den uløselige krisen i brasiliansk kapitalisme og i verdenskapitalismen. Slike pseudo-venstre krefters rolle er politisk å avvæpne arbeidere og forberede betingelsene for et diktatur, betingelser viktige deler av borgerskapet og dets militærkommando mener enda ikke er på plass.

For å bekjempe sosial ulikhet og diktatur må arbeidere bryte med alle de politiske kreftene knyttet til kapitaliststaten, medregnet PT og PSOL, og bygge et nytt politisk lederskap, en brasiliansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Loading