Topprepresentanter for den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, fra styreleder Jerome Powell og nedover i rekkene, har bøyd seg dobbelt for å forsikre finansmarkedene at det ikke vil bli noen umiddelbar innstramming av pengepolitikken, og pengestrømmen som har sendt Wall Street til rekordhøyder skal fortsette.

I forrige uke var det en betydelig reaksjon på «prikk-plottet» [the ‘dot plot’] fra møtet i sentralbankens politiske organ, beslutningskomitéen – Federal Reserve’s policy-making Committee – som viste forventninger om at rentenivåene kunne begynne å stige i 2023, heller enn i 2024, og til de påfølgende kommentarene sist fredag fra St. Louis Fed-president James Bullard, om at nivåene sågar kunne stige så tidlig som i 2022.

Markedene falt skarp etter hans kommentarer, der [børsindeksen] Dow falt med mer enn 500 poengpunkter og S&P 500 registrerte si verste uke på fire måneder. Innen nå onsdag hadde Wall Street kommet seg tilbake til tidligere nivåer. Men det skyldtes ikke de såkalte «markedskreftenes» opersjoner.

World Socialist Web Site har ingen informasjon om hvilke diskusjoner som ble ført mellom offisielle Fed-representanter. Men, fra det som fulgte ser det ut til at det ble truffet en beslutning i løpet av weekenden om at det måtte foretas samordnede tiltak, for at ikke skjelvningen som gikk gjennom Wall Street ble til noe mer betydelig, og derfor ble noen «tungvektere» kalt til torgs.

På mandag kommenterte John Williams, presidenten for New York Fed og det nest viktigste individet etter Powell i Feds styrende organ, at den amerikanske økonomien ikke var klar for at sentralbanken skulle begynne å lette på sin monetære støtte.

Williams sa at økonomien «ble bedre hele tiden», men insisterte på at Fed ville opprettholde det nye politiske rammeverket, vedtatt i august i fjor, der sentralbanke sa den ville tillate inflasjonen å stige over målraten på 2 prosent, før man vurderer rentehevinger eller ville trekke seg tilbake på oppkjøp av verdipapirer.

«Det er klart at økonomien forbedrer seg raskt, og utsiktene på mellomlang sikt er veldig gode. Men dataene og betingelsene har ikke hatt tilstrekkelige framskritt til at [beslutningskomitéen] Federal Open Market Committee kan endre sin pengepolitiske orientering, med sterk støtte til den økonomiske gjenvinningen,» sa han.

På tirsdag, under opptakten til Powells vitnesbyrd for Kongressen, veide Mary Daly inn, presidenten for San Francisco Fed.

«Det å snakke om endring av rentenivåene nå er ikke engang på bordet,» sa hun til journalister. «Mantraet akkurat nå er: ‘rolig i båten.’»

Powell insisterte i hans innledende uttalelse til Kongressen at Fed ville «gjøre alt vi kan for å støtte økonomien så lenge det tar å fullføre gjenvinningen», for å gjøre det klart at Fed ikke ville reagere på advarsler om inflasjon ved å stramme inn på pengeforsyningen til Wall Street.

Som respons på et spørsmål fra James Clyburn, Demokrat og Hus-representant fra South Carolina, sa Powell: «Vi vil ikke heve rentenivåene på forhånd fordi vi synes sysselsettingen er for høy [eller] fordi vi frykter en mulig begynnende inflasjon. I stedet vil vi vente på faktiske bevis for faktisk inflasjon, eller andre ubalanser.»

Republikaner-representant Mark Green kom Powell i forkjøpet, med ekko av anliggender reist av Demokraten Lawrence Summers, tidligere finansminister i Clinton-administrasjonen og en økonomisk rådgiver for Biden, der han sa til Powell: «Når Kongressen bruker billioner av dollar og Fed trykker penger, da er det noe som må gi etter.»

Han spurte om ikke prisstigninger de siste månedene – inflasjonen steg i mai 5 prosent år-for-år, etter en stigning på 4,2 prosent i april – var «starten på noe som kan bli like ille som «70-tallet», da inflasjonen var mer enn 10 prosent.

Powell svarte at et slikt scenario var «veldig, veldig usannsynlig», og holdt seg til Feds mantra om at de nylige prisstigningene var «forbigående», og et produkt av gjenåpningen av økonomien.

Prisstigningene er «noe vi vil gjennomgå over en periode. Så vil det være over. Og det burde ikke etterlate så mye av et merke på den pågående inflasjonsprosessen,» sa han under sitt vitnesbyrd.

Fed-representanters kongressvitnesbyrd har alltid en veldig stor fiktiv komponent, fordi de aldri kan uttale seg åpent om at sentralbankens overordnede rolle er å sikre støtte til finanskapitalen. Følgelig er skriftlige bemerkninger og svar på spørsmål alltid omsvøpt av formuleringer om støtte for økonomien og hvordan den skal tjene det amerikanske folkets interesser.

Powell tok disse fiksjonene til nye nivåer i hans kommentarer til Kongressen. Han forsvarte det ultra-lave renteregimet, og Feds besluttsomhet om ikke å foreta forebyggende grep, og sa Fed var forpliktet til en «inkluderende gjenvinning».

«Det er en voksende erkjennelse over hele det politiske spekteret at vi trenger å oppnå mer inkluderende velstand. Realinntektene i den lavere enden av spekteret har stagnert i forhold til inntektene i den øvre delen. Mobilitet på tvers av inntektsspekteret har gått ned i USA, og ligger nå etter de fleste andre framskredne økonomier. Disse tingene holder oss tilbake som en økonomi, og som et land,» sa han.

Men hovedfaktoren i det stadig økende nivået av sosial ulikhet i USA, som strekker seg flere tiår tilbake og som har akselerert under pandemien, har vært billionene av dollar slust inn til Wall Street, som har blåst opp rikdommene til innehaverne av finansielle eiendeler.

Som denne ukas Credit Suisse-rapport om formuefordeling bemerket, der den pekte på de ultra-rikes ytterligere berikelse i løpet av pandemien: «Veksten i formueforskjell var sannsynligvis ikke forårsaket av selve pandemien, heller ikke av dens direkte økonomiske innvirkninger, men var i stedet en konsekvens av tiltak som har blitt gjennomført for å redusere dens effekter, først og fremst de lavere rentenivåene.»

Mens den offentlige «debatten» om Fed-politikken har fokusert på inflasjon er det underliggende problemet for styringsklassene ikke prisøkninger per se, men spørsmålet om lønninger og undertrykkingen av arbeiderklassens voksende gjenkomst, etter tiår med lønnsnedskjæringer.

I tidligere tider ville Fed ha svart på en slik utvikling med en heving av rentene, for å forhindre såkalt «overoppheting» av økonomien.

Men denne veien er nå fylt av farer, for slik har gjeldsoppbyggingen til rekordnivåer i den amerikanske økonomien og i den globale økonomien vært, og utviklingen av gjennomgripende spekulasjoner finansiert av lånte penger, at sågar en liten heving av rentene fra deres nåværende ultra-lave nivåer kan utløse en finanskrise.

Følgelig stoler finanskapitalen og dens politiske representanter i USA og over hele verden på fagorganisasjonene for å få undertrykt og forrådt arbeiderklassens framvoksende kamper.

I USA, der Biden-administrasjonen har lansert en historisk uforlignelig kampanje for økt fagorganisering, har Wall Street Journal publisert nesten daglige kommentarer og artikler om presset for høyere lønninger, som har presentert kommentarer fra arbeidsgivere om behovet for å fjerne de føderale supplerende Covid-bidragene, for å øke tilgangen til arbeidskraft – det vil si for å tvinge arbeidere til å ta hvilken som helst lavtlønnet jobb de måtte få tilbud om.

Forbindelsen mellom Feds politiske orientering, tilstanden i finansmarkedene og utviklingen av klassekampen, gjennom skyvet for høyere lønninger, ble understreket av kommentarene fra Chris Watling, administrerende direktør i investeringskonsulentforetaket Longview Economics til næringslivskanalen CNBC, tidligere denne uka.

Han sa at for øyeblikket er Fed fast bestemt på å holde samme kursen – «løsere enda lenger, løsere enn de noen gang før har vært – og opprettholde denne likviditeten så langt de kan, og være veldig, veldig treg til å trekke den tilbake.»

«Alt som kan forstyrre denne eplekjærra, og arbeidsmarkedet er en mulig kandidat, er et reelt problem ... for finansmarkedene på mellomlang sikt, gitt den typen verdsettingsparametre vi har der.»

Med andre ord, arbeiderklassens gjenkomst kan ha vesentlige konsekvenser for det finansielle korthuset opprettet av Fed og andre sentralbanker.

Denne forbindelsen gjør det klart at fagorganisasjonbyråkratiets rolle i USA og internasjonalt, med deres arbeid for å undertrykke og forråde all uavhengig handling, ikke er et produkt av noen få korrupte individer, men responsen på finanskapitalens dypeste behov.