Washington beordret søndag kveld luftangrep mot to nasjoner samtidig, med bruk av F-15 og F-16 krigsfly for å regne ned et utvalg av presisjonsstyrt ammunisjon på to mål i Syria og ett i Irak.

Kilder på bakken rapporterte om fem drepte på den irakiske siden av grensa, og ett barn drept og flere andre såret på den syriske siden.

Iraks statsminister Mustafa al-Kadhemi fordømte luftangrepet som «et åpenbart og uakseptabelt brudd på irakisk suverenitet». Syrias utenriksdepartement fortalte det offisielle nyhetsbyrået Sana at luftangrepene demonstrerte «amerikansk politikks hensynsløshet og behovet for at Washington må trekke ut sine aggressorstyrker» fra regionen.

Angrepene ble besvart på mandag av en milits som skjøt med artilleri mot en amerikansk base i Syria, og trusler fra irakiske militser om gjengjeldelse mot amerikanske styrker.

Dette er det andre slike bombeangrepet lansert av Pentagon mot den irakisk-syriske grenseregionen siden Demokrat-administrasjonen til president Joe Biden inntok embetet i januar. Det første, mot et mål i det østlige Syria, kom bare én måned etter at Biden tok inn i Det hvite hus.

Luftangrepet i februar markerte den første slike amerikanske bombingen i Syria siden slutten av 2019, da Trump-administrasjonen brakte regionen, og potensielt hele planeten, til randen av krig med dronemissilattentatet på Den iranske revolusjonsgardens general Qassem Suleimani. Det signaliserte for verden hva Bidens kyniskt følelsesløse slagord som forkynner at «Amerika er tilbake» egentlig betyr: Amerikansk imperialisme legger under Demokratene ut på en enda mer aggressiv utenrikspolitikk, og truer verden med katastrofale nye kriger.

Angivelig ble angrepene, både mandagens og det i februar, utført som gjengjeldelse for angrep på amerikanske baser i Irak, utført av Iran-støttede irakiske militser som er fiendtlige til den nesten to-tiår-lange amerikanske okkupasjonen. I februar refererte Pentagon til en rakett som ble avfyrt mot den amerikanske basen i irakisk Kurdistans hovedstad Erbil. De siste luftangrepene ble rettferdiggjort som en respons på militsangrep med bruk av droner mot flere mål, deriblant et hemmelig CIA-anlegg.

Et av de bemerkelsesverdige kjennetegnene ved de siste angrepene er de ikke fremkaller noen signifikant respons eller analyse, langt mindre kritikk, fra amerikanske medier og det politiske etablissementet. En amerikansk president som angriper to land på samme dagen, i flagrant brudd på internasjonal lov og uten noen legal autorisering fra Den amerikanske kongressen, når knapt opp til å bli en nyhet. Både ledende Demokrater og Republikanere roste handlingen, med noen som antydet at ytterligere aggresjon mot Iran var i orden.

To tiår etter lanseringen av «Den globale krig mot terror» [‘Global War on Terror’] og de blodige kolonistil-intervensjonene i Irak og Afghanistan, har USAs illegale militærhandlinger lansert uten forvarsel i hvilken som helst del av kloden, blitt fullstendig normalisert. Mens Obama-administrasjonen erkjente «seks teatre» i denne «globale krigen» – Irak, Afghanistan, Syria, Libya, Jemen og Somalia – forblir den fullstendige lista over land og entiteter som er målrettet av Washington fortsatt gradert under Biden-administrasjonen.

Pentagons påstand at Washingtons bombing og drap av irakere og syrere var «i henhold til deres rett til selvforsvar», og designet for å beskytte «amerikansk personell», blir det ikke reist noe spørsmål fra noe hold. Det mest åpenbare spørsmålet er, dersom Washington er så opptatt av å beskytte sitt personell, hvorfor trekker de dem ikke ut?

I kjølvannet av attentatet på Suleimani forlangte det irakiske parlamentet øyeblikkelig tilbaketrekning av alle amerikanske og andre utenlandske okkupasjonsstyrker. Halvannet år seinere er 2 500 amerikanske tropper fortsatt igjen på bakken, i tillegg til et ukjent antall militære kontraktører, CIA-agenter og annet personell. En styrke på anslagsvis 900 uniformerte tropper, støttet av et ukjent antall kontraktører, okkuperer Syria i blatant brudd på landets suverenitet og med det uttrykkelige formål å benekte Damaskus-regjeringen tilgang til oljereservene som er nødvendige for landets gjenoppbygging etter en ti-år-langt USA-orkestrert krig for regimeskifte, som har etterlatt det i ruiner.

I begge land baserer Washington sin okkupasjon på løgna at amerikanske tropper er der for å bekjempe Den islamske staten i Irak og Syria. ISIS, et Frankenstein-monster skapt av amerikansk støtte til al-Qaida-styrker i Syria, ble definitivt nedkjempet i Irak i 2017 – i vesentlig grad av de milisene som Pentagon nå angriper – og tapte sitt siste grep om syrisk territorium i mars 2019.

De virkelige årsakene til den fortsatte militære tilstedeværelsen i regionen er knyttet til den amerikanske imperialismens desperate pådriv for å reversere nedgangen av sitt globale hegemoni gjennom militarisme. Biden-administrasjonen kom med retoriske løfter, i likhet med Obama- og Trump-administrasjonene før den, om å avslutte de «evige krigene» i regionen, med det uttalte mål å rette Washingtons militærapparats fulle styrke mot sine «stormaktsrivaler», første og fremst Kina.

Alle av dem har imidlertid funnet det umulig å trekke det amerikanske militæret ut fra Midtøsten, som forblir ei strategisk slagmark i konfrontasjonen med Kina, som har framstått som regionens investor nummer én, og handelspartner nummer én, for land som inkluderer Irak, Iran og Saudi-Arabia.

Dette ble stavet ut i forrige uke av Marine Corps-general Kenneth McKenzie Jr., sjef for Central Command (CENTCOM), i en online-konferanse holdt av tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS).

Der han bemerket at Kina er avhengig av regionen for halvparten av landets energiforsyning, uttalte general McKenzie: «Kinas interesser i Midtøsten og Nord-Afrika strekker seg langt forbi olje. Der regionen ligger ved verdens vesentlige shipping-ruter vil den forbli nøkkelterreng i geostrategisk forstand, lenge etter at vi har fullført overgangen til fornybare energikilder. Som sådan er den en av de viktigste arenaene for strategisk konkurranse mellom to systemer med veldig forskjellige verdier ...»

Utbruddet av amerikansk aggresjon i Midtøsten er del av en global opptrapping av imperialistisk militarisme. Sist uke så den farlige provokasjonen av HMS Defender, der russiske styrker skjøt varselskudd og slapp bomber i det britiske krigsskipets kurs etter at det bevisst entret farvann som Russland gjør hevd på utenfor Krim. Langt fra å søke å lette spenningene lanserer nå NATO Operasjon Sea Breeze, en massiv to-ukers marinemanøver i Svartehavet som Moskva har advart kan føre til konfrontasjon.

Bare en dag før det britiske skipets provokasjon i Svartehavet ble destroyeren USS Curtis Wilbur, som fører styrte missiler, sendt gjennom Taiwanstredet, som framprovoserte protester fra Beijing. Dette er det sjette amerikanske krigsskipet som sendes gjennom Taiwanstredet siden Biden tiltrådte den 20. januar, og øker faren for at den sensitive vannveien skal bli et tennpunkt for en militær konfrontasjon mellom USA og Kina.

Samtidig er den Japan-baserte hangarskipgruppa USS Ronald Reagan for første gang sendt inn i Nord-Arabiahavet. Mens Pentagon har hevdet at utplasseringen nær Persiabukta er for å besørge sikkerhet for amerikanske troppers tilbaketrekning fra Afghanistan, er det langt mer sannsynlig at angrepsgruppas ankomst samtidig med amerikanske luftangrep ikke bare er en tilfeldighet, og en forberedelse for bredere militær handling, inkludert mot Iran.

En hvilken som helst av disse regionene kan besørge gnista for en global militær brannstorm.

Normaliseringen av krig har blitt ledsaget av normaliseringen av massedød der styringsklassene verden over underordner forsvaret av menneskeliv til jakta på profitt, selv om enda ei bølge av Covid-19-pandemien driver opp en offisiell kostnad som allerede teller 4 millioner tapte liv.

I 1938, like før utbruddet av andre verdenskrig, skrev Leo Trotskij i Overgangsprogrammet [‘The Transitional Program’], grunnleggingsdokumentet for Den fjerde internasjonale:

«Imperialistkrig er fortsettelsen og skjerpingen av borgerskapets rovgriske politikk. Proletariatets kamp mot krig er fortsettelsen og skjerpingen av klassekampen.»

Den morderiske jakta på profitter på bekostning av millioner av liv under pandemien har avslørt den essensielle motsetningen mellom kapitalistsystemet og menneskehetens behov, og har framprovosert en eksplosiv vekst av klassekampen internasjonalt.

Det er denne verdens arbeiderklasses kamp som besørger det eneste genuine fundamentet for å motsette seg USAs og verdensimperialismens krigspådriv. Det brennende spørsmålet er om et revolusjonært lederskap som kan gi denne kampen et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv. Det fordrer byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).