I etterdønningene av lørdagens forferdelige terrorbombing utenfor en skole i Kabul har det funnet sted en betydelig opptrapping av en kampanje innen styringsetablissementet for videreføring av den morderiske to-tiår-lange krigen i Afghanistan.
Ei massiv bilbombe etterfulgt av to andre bombeeksplosjoner krevde 85 menneskeliv og såret nesten 200 andre, i et fattig nabolag i det vestlige Kabul, hovedsakelig bebodd av afghanere av etnisiteten hazara, ei sjiaminoritetsgruppe av befolkningen. Flertallet av ofrene var skolejenter i alder fra 13 til 18 år.
Både Washington Post og Wall Street Journal publiserte lederartikler på tirsdag som grep til denne uhyrligheten for å angripe president Joe Bidens kunngjøring fra forrige måned om at alle amerikanske tropper skal trekkes ut fra Afghanistan innen 11. september. Den valgte datoen er 20-årsmarkeringen for angrepene på New York og Washington DC som ble anvendt som påskudd for USAs invasjon av Afghanistan den 7. oktober 2001.
Wall Street Journal’s lederartikkel, med tittelen «Afghanistans terrorframtid», hevder: «USAs tilbaketrekning fra Afghanistan undergraver amerikanske sikkerhetsinteresser, men den humanitære katastrofen kan være mer umiddelbar. Angrepet på en skole i Kabul sist helg er en sannsynlig forhåndsvisning.» Den konkluderer: «En amerikansk tilstedeværelse kan ikke forhindre alle forferdelige angrep, men å forlate betyr å akseptere at det vil bli flere av dem.»
Post skrev i sin lederartikkel, under den veldig like overskriften «Et grimt forvarsel»: «Den forferdelige bombingen av en jenteskole i Kabul på lørdag var et dystert forvarsel av katastrofen Afghanistan – og spesielt kvinnene – kan lide av tilbaketrekning av amerikanske og andre internasjonale styrker.» Lederen stilte spørsmål ved «hvorfor USA ikke bare opprettholder sitt relativt lille fotavtrykk i Afghanistan, som de siste årene har fortært mindre enn 10 prosent av Pentagons budsjett og har kostet få amerikanske liv.»
I konteks av de bitre splittelsene innen den amerikanske staten over tilbaketrekningen fra Afghanistan, antar bombeangrepet i Kabul en spesielt uhyggelig karakter.
Mens den amerikanske marionettregjeringen i Kabul sammen med amerikanske medier har forsøkt å klandre Taliban for massedrapet, har Taliban fordømt bombing og generelt søkt ikke å provosere Washington i forkant av den lovede tilbaketrekningen. Foreløpig har ingen påtatt seg ansvar for bombingen.
Fra synspunktet om hvem som har fordel av disse drapene er det rikelig med grunner til å reise spørsmål om elementer innen det amerikanske militære etterretningsapparatet eller afghanske styringskretser, som har deres formuer direkte avhengige av en fortsatt amerikansk okkupasjon, hadde ei hånd med i angrepet. Både hva angår timing og mål var bombingen skreddersydd for å passe til det falske narrativet promotert av motstandere av en tilbaketrekning, da «de siste 20 års oppnåelser» og spesielt «jenters og kvinners rettigheter» vil bli utradert uten amerikanske troppers tilstedeværelse.
Denne kyniske propagandaen faller inn i kategorien «den store løgna». Den portretterer USAs invasjon og okkupasjon av Afghanistan ikke bare som et korstog mot terrorisme, men også som en eksersis i «humanitær» intervensjon, med det mål å fremme demokrati og likestilling.
Hva den store løgna skjuler er at Afghanistans tragiske møte med amerikansk imperialisme ikke begynte i 2001, men mer enn to tiår tidligere, da CIA i samarbeid med Saudi-Arabia og Pakistan, rekrutterte islamistiske krigere fra hele den muslimske verden, for en proxy-krig mot sovjetiske styrker som støttet en sekulær regjering i Kabul. Prominent blant CIAs samarbeidspartnere var Osama bin Laden, som grunnla al-Qaida med agenturets hjelp. Taliban selv var et produkt av kaoset og ødeleggelsene som resulterte av denne ti-år-lange krigen, som krevde hele 2 millioner afghaneres liv. Taliban ble opprinnelig støttet av Washington, som den styrken best i stand til å gjenopprette orden i landet, og som amerikansk imperialisme kunne «dobusiness» med, om rørledninger og andre interesser.
Hva er den angivelige «oppnåelsen» etter to tiår med amerikansk bombing og massakrer? Det konservative anslaget er at 175 000 afghanere har mistet livet, selv om den virkelige prisen i menneskeliv, inkludert dødsfall indirekte forårsaket av krigen, sannsynligvis er nærmere en million. I henhold til FNs menneskelige utviklingsindeks (HDI) er Afghanistan på plass nummer 169, etter de fleste land i Afrika sør for Sahara. De aller fleste av befolkningen, kvinner så vel som menn, lever under knugende fattigdom og undertrykking. Dette er etter at Washington har brukt $ 143 milliarder [NOK 1,2 billioner; dvs. 1 178,78 milliarder] på Afghanistans «gjenoppbygging», som har beriket et smalt sjikt av korrupte politikere og krigsherrer.
Hvorvidt Biden-administrasjonen vil stå for sitt løfte om tilbaketrekking innen 11. september gjenstår å se. Det skal huskes at Donald Trump kunngjorde en fullstendig tilbaketrekning fra Syria i 2019. I møte med en brannstorm av motstand fra militær- og etterretningskomplekset, reverserte han kursen og hevdet han etterlot troppene bare for å «beholde oljen». Skulle Biden konfrontere et tilsvarende nivå av rekyl [‘blowback’], vil han uten tvil si han etterlater tropper bare for å «redde kvinnene».
Bakenforliggende for splittelsen over Afghanistan-tilbaketrekningen er verken bekymringer over terrorisme eller, aller minst, kvinners rettigheter. Det står geostrategiske interesser på spill i et land som besørget amerikansk imperialisme et brohode inn i det energirike Sentral-Asia, og en potensielllanseringsplattform for kriger mot Kina, Iran eller Russland.
Et glimt inn i de reelle årsakene til den amerikanske intervensjonen i Afghanistan ble besørget i en 2018-tale holdt av den pensjonerte US Army-obersten Lawrence Wilkerson, stabssjef for dengang utenriksminister Colin Powell i oktober 2001, da den amerikanske invasjonen fant sted.
Wilkerson sa at blant målene var utplasseringen av «hard makt» innen militær angrepsrekkevidde fra Kinas store investeringsprosjekt Belt and Road Initiative, som strekker seg gjennom Sentral-Asia. Han pekte på Afghanistans smale grense til Kinas vestlige Xinjiang-provins, og uttalte at det ville besørge CIA en base for operasjoner «for å underbygge uro» blant den overveiende muslimske uiguriske befolkningen og «destabilisere Kina». Han bemerket deltakelsen av tusenvis av uigurer i al-Qaida-styrkene som har tjent som CIAs proxy-bakketropper i krigen for regimeskifte i Syria.
Pentagon forbereder for en Afghanistan-tilbaketrekning ved å søke etter nye baser som vil tjene de samme formål. Zalmay Khalilzad, veteran som amerikansk utsending til Afghanistan, har blitt sendt til de tidligere sovjetrepublikkene Usbekistan og Tadsjikistan, som grenser til Afghanistan og tilbyr tilsvarende nærhet til Kina, Iran og Russland. Washington legger også press på Pakistan for å tilby en flybase.
Militærmessingen snakker om å opprettholde «over horisonten»-tropper som kan fortsette Afghanistan-krigen på ubestemt tid, med bombeangrep, droneangrep og bakkeoperasjoner etter behov. I mellomtiden er det langt fra klart om alt amerikansk militær, for ikke å nevne CIA-assets, vil bli trukket ut fra Afghanistan. Selv om det offisielt er anslagsvis 3 300 medlemmer av de amerikanske væpnede styrker utplassert i landet, er det tre til fire ganger så mange hva angår amerikanske «kontraktører», inkludert de som er direkte involvert i operasjoner for «terrorbekjempelse».
I mellomtiden, samtidig som det ikke er rapportert om noen tropper som har forlatt det krigsherjede landet, har Pentagon utplassert B-52-bombefly, F-18-jagerfly og ei hangarskip-angrepsgruppe til regionen, for angivelig å dekke den planlagte tilbaketrekningen.
Washington har ingen intensjon om å avslutte den lengste krigen i USAs historie; i beste fall planlegger Pentagon bare å videreføre den på andre måter. Forøvrig, strategien i Afghanistan er uløselig forbundet med strategien om «stormaktskonflikt» beskrevet i amerikanske nasjonalsikkerhetsdokumenter, dvs. forberedelser for verdenskrig mot atomvåpenbestykkede Kina og Russland.
Propagandakampanjen for å berettige fortsatt krig i Afghanistan under påskudd av «menneskerettigheter» og «kvinners rettigheter» speiles i løgnene spredt av Washington og deres allierte om Kinas «genocid» mot uigurene. Gjenkomsten av «menneskerettighets»-imperialisme under Biden baner vei for en global brannstorm.
Den eneste måten å få avsluttet den 20-år-lange krigen i Afghanistan, og forhindre utbrudd av nye og enda mer katastrofale kriger, er gjennom mobiliseringen av arbeiderklassen i Asia, Midtøsten og internasjonalt, og forene deres voksende kamper med arbeidernes kamper i USA, Europa og resten av verden, i en sosialistisk antikrigbevegelse. Uten arbeiderklassens revolusjonære inngripen vil trusselen om en tredje verdenskrig bare intensiveres.