Kjære kolleger,
Tre tusen Volvo Truck-arbeidere i Dublin, Virginia har nå streiket i mer enn tre uker. Arbeiderne ved fabrikken i New River Valley slåss for en kontrakt som skal snu de siste årenes angrep på lønninger og arbeidsplasser. De har presserende behov for deres øyeblikkelige støtte for å vinne deres kamp mot det multinasjonale selskapet.
Dersom streiken forblir avgrenset til ett enkelt fabrikkanlegg vil selskapet hardnakket holde på sitt og bruke alle midler til deres rådighet for å bryte arbeidernes vilje og enhet. Det er derfor presserende nødvendig å få brutt isloeringen av streiken og mobilisere forsterkninger: Arbeidere fra andre fabrikker i USA og internasjonalt.
Deres kolleger i USA er ikke bare konfrontert med et cut-throat selskap, men også et fagforbund som gjør selskapets skitne arbeid.
Bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW) signerte to ganger kontrakter som ble nedstemt av arbeiderne med over 90 prosent. De inneholdt økninger av helsetjenestekostnadene, opprettholdelsen av det forhatte flernivå lønns- og rettighetssystemet, en oppheving av åtte-timers dagen, og ytterligere innrømmelser.
UAW prøver nå å sulte ut arbeiderne. Selv om fagforbundet har hamstret milliarder av dollar og forbundets toppfunksjonærer tjener hundretusenvis av dollar i året, betaler det ei streikelønn som ikke engang tilsvarer minstelønna.
Fagforbundet prøver også å isolere streiken. Det har ikke engang informert deres egne medlemmer i USA, langt mindre arbeidere ved Volvo Trucks i andre land, at streiken finner sted. Fagforbundet støttes i dette av pro-selskap medier som totalt har ignorert streiken, som om den ikke fant sted.
Selskapet, fagforbundet, politikerne og mediene er livredde for at arbeidernes kamp i Virginia vil spre seg som ild i tørt gress dersom andre arbeidere skulle følge Volvo-arbeidernes eksempel. Tross alt er problemene deres amerikanske kollegaer står overfor de samme som deres egne og de den internasjonale arbeiderklassen konfronterer.
I mange år har den globale bilindustrien vært dominert av en håndfull spillere som nådeløst spiller individuelle lokaliseringer opp mot hverandre, for å kutte reallønninger, eliminere sosiale rettigheter og øke arbeidsbelastningen. I lastebilproduksjonen er de største selskapene Daimler, etterfulgt av to kinesiske selskaper, og Volvo Trucks.
Disse selskapene ser på koronaviruspandemien som en kjærkommen anledning til å intensivere angrepet på arbeiderklassen. Til tross for en nedgang i salget betalte Volvo-konsernet i år ut $ 3,7 milliarder i utbytte, i tillegg til en éngangsutbetaling på $ 2,3 milliarder for salget av det japanske datterselskapet UD Trucks (tidligere Nissan Diesel). Dette ble det betalt for gjennom økt utbytting av arbeidsstyrken.
Dette angrepet ville ikke vært mulig dersom arbeidere fra alle fabrikker forente seg. Volvo opererer fabrikker i 18 land, med ytterligere 10 som drives av uavhengige selskaper. Globaliseringen av produksjonen har besørget arbeidere enorm makt og styrke. De må bli bevisste denne styrken og slåss for sine rettigheter.
Men fagforeningene gjør alt i deres makt for å forhindre det. Dette gjelder ikke bare UAW i USA, men også Tysklands IG Metall, Belgias bilarbeider-fagforeninger og fagforeninger over hele Europa.
I denne globale konkurransekampen representerer høytlønnede funksjonærer i fagforeningene og fabrikkenes samarbeidsråd interessene til «deres» selskaper og ikke arbeiderklassens, som er en internasjonal klasse. De splitter arbeiderne og spiller den ene lokaliseringen ut mot den andre.
Mange arbeidere i Gent vil huske nedleggelsen av Ford-anlegget i 2014, som krevde 4 600 arbeidsplasser og ytterligere 5 000 blant del-leverandørene, eller 2010-nedleggelsen av Opel-anlegget i Antwerpen. I begge tilfeller ble nedleggelsen støttet av Tysklands IG Metall. Fagforbundet lyktes imidlertid ikke i å «redde» jobber i Tyskland. Opel, som nå tilhører Stellantis, eksisterer knapt lenger.
Forsvaret av jobber og lønninger krever et brudd med de korrupte og nasjonalistiske fagforeningene, og oppbygging av uavhengige aksjonskomitéer direkte kontrollert av arbeiderne selv. I Virginia spilte Volvo-arbeidernes grunnplankomité – Volvo Workers Rank-and-File Committee – en avgjørende rolle for å organisere opposisjonen mot UAWs knefall.
I et åpent brev til UAW-ledelsen understreket komitéen at arbeiderne ikke vil godta en kontrakt som er oppnådd bak lukkede dører. Den krevde at en representant for arbeiderne skulle delta og overvåke hver forhandlingssesjon, og presenterte en serie minimumskrav som en kontrakt må oppfylle. Den krevde streikebeløp tilsvarende en streikers fulle lønn, betalt av UAWs streikefond på langt over $ 700 millioner, som ble bygget opp med arbeidernes medlemskontingenter.
Volvo-arbeidernes streik framstår som et symbol på det voksende opprører fra arbeidere mot selskapsledelsen og fagforeningene. I Alabama har over 1 000 gruvearbeidere streiket mot selskapet Warrior Met Coal siden den 1. april. Den 9. april stemte de ned med stort flertall en femårskontrakt som var godkjent av United Mine Workers of America (UMWA).
Det er kritisk viktig å forene disse kampene internasjonalt, og besørge dem med et enhetlig perspektiv. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, som mitt parti tilhører, lanserte derfor den 1. mai initiativet for Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWARFC).
Jeg appellerer til Volvo-arbeidere i Gent, og arbeidere over hele Europa:
• Støtt streikerne i New River Valley, og gjør deres kamp til deres egen.
• Følg dekningen av streiken på World Socialist Web Site og ta kontakt med International Workers Alliance of Rank-and-File Committees, og Volvo Workers Rank-and-File Committee.
• Dann deres egne grunnplan-komitéer for å organisere protester, senkning av produksjonstempo og andre solidaritetsaksjoner, medregnet nedstengningen av Volvo og hele lastebil- og bilindustrien.
I solidaritet,
Ulrich Rippert, styreleder for Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og kandidat i høstens tyske føderale valg.