Kinas president Xi Jinpings tale i forrige uke som markering av den offisielle hundreårsdagen for grunnleggingen av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), var en selvtjenende litani av løgner og propaganda, innrettet på å understøtte KKP-regimet og helt spesielt hans egen posisjon som dets «kjerne».
Det sentrale fokus i talen var Xis «Drøm» om «den kinesiske nasjonens foryngelse» og hans plan for forvandlingen av Kina til en stormakt på den internasjonale scenen. Han erklærte at hans «mål om å bygge et moderat velstående samfunn» innen KKPs hundreårsdag var oppnådd, og han skrøyt av at regimet hadde eliminert «absolutt fattigdom» i Kina.
Selv om Kinas økonomiske ekspansjon, underbygget av tilstrømningen av utenlandske investeringer over de tre siste tiårene, har hevet levestandarden, har den også utvidet juvet mellom de superrike og flertallet av arbeidende mennesker. Påstanden at Kina har avskaffet «absolutt fattigdom» er basert på en veldig streng fattigdomsgrense, og på tvilsomme statistikker. Det er verdt å merke seg at premier Li Keqiang i fjor uttalte at Kina fortsatt hadde 600 millioner mennesker med en månedlig inntekt på knapt 1 000 yuan (NOK 468) – ikke nok til å leie et rom i en by.
Xis andre hundreårsmål er å bygge Kina til «et stort moderne sosialistisk land i alle henseender» innen 2049 – det vil si, 100 år etter 1949-revolusjonen som plasserte KKP ved makten. Påstanden at Kina i dag på noen som helst måte er sosialistisk er en absurditet, som bekreftes av kapitalistmarkedets dominans i alle områder av økonomien og samfunnet, etter KKPs dreining til restaurering av kapitalismen i 1978.
At Xi er tvunget til å gjenta de blanke løgnene at han presiderer over «sosialisme med kinesiske karaktertrekk» og at KKP forblir et marxistisk og sosialistisk parti, er et vitnesbyrd om de kinesiske massenes fortsatte identifisering med gevinstene fra 1949-revolusjonen. Den revolusjonære omveltningen på tvers av hele Kina som veltet det reaksjonære Kuomintang-regimet til Chiang Kai-shek, gjorde slutt på imperialismens dominans av Kina, og avskaffet mye som var sosialt og kulturelt tilbakestående.
1949-revolusjonen – som var del av det internasjonale revolusjonære oppsvinget etter andre verdenskrig, som av stalinismen ble forrådt og beseiret i land etter land – er imidlertid et svært motsetningsfullt fenomen. Det stalinistiske KKP under Mao Zedong baserte seg på bondehærer og begrenset bevisst arbeiderklassens omfattende kamper. KKP forsøkte å konstruere et Nytt Kina som opprettholdt kapitalistiske eiendomsrelasjoner, men ble tvunget til å gå lenger enn hva partiet hadde ment – innen 1955 nasjonaliserte det produksjonsmidlene, og implementerte byråkratisk statsplanlegging. Arbeiderklassen hadde imidlertid ingen politisk stemme.
Det er verdt å merke seg at Xi brukte veldig lite tid av hans tale på partiets historie, og presenterte det som ett strålende, uavbrutt framskritt for «Den kinesiske nasjonen». Han nevnte ikke det katastrofale nederlaget av Den andre kinesiske revolusjonen (1925 til 1927), for Stalins hender, og heller ikke de bitre interne kampene på 1950- og 1960-tallet, som ble drevet av den kolossale mislykkelsen av Maos Store sprang framover, og hans katastrofale Kulturrevolusjon som førte landet til randen av kollaps.
Xi erklærte: «Alt av partiets kamper, oppofrelser og skaperkraft, som har forent og ledet det kinesiske folket gjennom de siste hundre årene, har blitt bundet sammen av det ene ultimate tema – det å gjennomføre den kinesiske nasjonens store foryngelse.» Faktisk førte KKPs oppgivelse av perspektivet om sosialistisk internasjonalisme, og omfavnelsen av den reaksjonære stalinistiske oppfatningen «Sosialisme i ett land», innen 1970-tallet Kina inn i ei økonomisk og strategisk blindgate, og resulterte i KKPs dreining til kapitalistisk restaurering.
Den kinesiske nasjonalismen hadde ved begynnelsen av 1900-tallet, da den lå til grunn for kampene mot imperialismen og for foreningen av nasjonen, et visst progressivt innhold. KKP ble imidlertid ikke grunnlagt på nasjonalisme, men heller som svar på Den russiske oktober-revolusjonen av 1917 og forståelsen av at nasjonale demokratiske oppgaver bare kunne realiseres som del av den internasjonale arbeiderklassens kamp for sosialisme.
I dag er Xis og KKPs oppisking av kinesisk nasjonalisme totalt reaksjonær. Den er ikke bare blottet for ethvert antiimperialistisk innhold, men representerer snarere de velstående elitene, som på bekostning av arbeiderklassen har tjent på flere tiår med kapitalistisk restaurering, og deres ambisjoner om en framtredende plass innen verdens kapitalistiske orden.
Xis «Drøm» har kommet i kollisjon med den amerikanske imperialismens besluttsomhet om å forhindre at Kina skal kunne bli en utfordring for det «internasjonale regelbaserte system» som USA dominerer. President Biden, der han etterfølger Trump og Obama, akselererer den aggressive amerikanske konfrontasjonen og militæroppbyggingen tvers gjennom hele Asia og internasjonalt, for å få blokkert Kinas videre framvekst med alle midler, inkludert krig.
KKP har ikke noe progressivt svar på disse tiltakende truslene. Selv om han ikke i sin tale refererte til USA berømmet Xi det kinesiske militæret, og skrøyt at Kina «ikke ble intimidert av trusler om makt ... vi vil aldri tillate noen utenlandsk kraft å mobbe, undertrykke eller underkaste oss. Enhver som skulle prøve seg på det, vil befinne seg på en kollisjonskurs med en stor mur av stål smidd av mer enn 1,4 milliarder kinesere.»
Samtidig som han advarte om en katastrofal krig mellom kjernevåpenbestykkede makter, bønnfalte Xi om fredelig sameksistens og erklærte: «På reisen framover vil vi forbli forpliktet til å promotere fred, utvikling, samarbeid og gjensidig nytte, til en uavhengig utenrikspolitikk for fred, og til veien for fredelig utvikling.» KKP-regimet har gjentatte ganger forsøkt å få sluttet en avtale med amerikansk imperialisme, med tilbud om ytterligere åpning av den kinesiske økonomien og utbytting av arbeiderklassen.
Den statsdrevne avisa China Daily bemerket i sin kommentar til Xis tale den positive responsen fra selskapsledere, både i Kina og internasjonalt. Avisa erklærte at Xis «vektlegging av at Kina skal forfølge en fredelig utvikling, så vel som landets besluttsomhet til å promotere høykvalitets vekst og å ytterligere utdype reformer og oppåpning, har ytterligere økt tilliten til verdens nest største økonomi.»
Vendingen til kapitalistisk restaurering har bare utdypet motsetningene den kinesiske ledelsen står overfor, eksternt og internt. Rivaliserende seksjoner av kapitalistklassen finner sine uttrykk innen KKP der de utgjør interne fraksjoner som duellerer om makt, privilegier og innflytelse. Mer fundamentalt skaper det utdypende sosiale skillet ekstreme klassespenninger, som KKP bare har ett svar på – politistat-tiltak mot enhver, til-og-med begrenset, form for opposisjon.
Midt under denne forverrede historiske krisen har Xi blitt presset fram som en bonapartistisk figur som forsøker å megle og balansere mellom konkurrerende interesser. Han har opphevet den sedvanlige grensa på to fem-årsperioder for stillingen som KKP-generalsekretær, med mulighet for at det skal kunne tillatte ham å forbli president på ubestemt tid. I talen gjentok han det som har blitt obligatorisk for alle embetsrepresentanter, nemlig at «vi må opprettholde kjerneposisjonen til generalsekretæren [dvs. Xi], i partiets Sentralkomité og i Partiet som helhet.»
Xi erklærte truende: «Ethvert forsøk på å skille Partiet fra det kinesiske folket, eller å sette folket opp mot Partiet er dømt til å mislykkes.» Den omhyggelig kultiverte framtoningen av styrke som omgir Xi, og tilsløringen av parti-interne splittelser, er i realiteten en refleksjon av KKP-styrets svakhet. Brede lag av befolkningen betrakter KKPs påstander om å representere sosialisme som latterlig, og ser med avsky på offisielle partirepresentanters gjennomgripende korrupsjon, der de casher inn på deres mektige stillinger for å tjene egne forretningsinteresser.
KKPs ekstraordinære bestrebelser for å markere hundreårsdagen for partiets grunnleggelse er et forsøk på å begrave partiets reelle historie under ei flodbølge av historisk forfalskning og løgner. Xi og KKP-ledelsen erkjenner at ethvert spørsmål om partiets rolle over de 100 siste årene bare ville gi ytterligere drivstoff til politisk opposisjon.
Arbeidere og ungdommer som ønsker å slåss for genuin sosialisme må utvikle en forståelse av lærdommene fra arbeiderklassens strategiske erfaringer i Kina og internasjonalt, i løpet av det siste århundret. Disse politiske lærdommene er å finne i den langtrukne kampen ført av verdens trotskistbevegelse – i dag ledet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – mot stalinisme og maoisme. Vi oppfordrer unge mennesker, intellektuelle og arbeidere i Kina til å kontakte oss.