Denne måneden markerer at det er 100 år siden stiftelseskongressen for Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) åpnet, på en jenteskole i Shanghai i juli 1921. Inspirert av Den russiske revolusjonen i 1917 var det en hendelse av verdenshistorisk betydning, som markerte et kritisk vendepunkt i det kinesiske folks langvarige kamp mot klasseundertrykking og imperialistdominans.

De revolusjonære oppfatningene som ledet grunnleggingen av KKP for 100 år siden står i sterk motsetning til hykleriet og forfalskningene som kjennetegner de offisielle hundreårsfeiringene, som er utformet for å øke den offentlige statusen til partiet og spesielt president Xi Jinping.

Kinesisk fjernsyn oversvømmes av dramaer som skildrer partiets historie. Det holdes seminarer i lokale nabolag, i byer og tettsteder over hele landet. «Rød turisme» blir pushet, med partiavdelinger, arbeidsenheter og lokale klubber som oppfordres til å besøke lokaliseringer assosiert med KKPs historie, deriblant Mao Zedongs fødested. Kinoer pålegges å vise filmer som forherliger KKP to ganger i uka, og teatre arrangerer såkalte revolusjonære operaforestillinger. Åtti nye slagord, som «Følg partiet for alltid» og «Ingen makt kan stoppe det kinesiske folks marsj», er å se overalt.

Og lista fortsetter, der alt utbasunerer kinesisk nasjonalisme og KKPs rolle for opphevingen av Kina ydmykende underordning til imperialistmaktene i det 19. og 20. århundre, og for byggingen av den kinesiske nasjonen. Skolebarn er pålagt å skrive essays om Xis «Kinesiske drøm» om å forvandle Kina til en stormakt på den internasjonale scenen. Voksenopplæringskurs tilbyr rabatter for essays som berømmer maoistisk ideologi og «Xi Jinpings tenkning om sosialisme med kinesiske karaktertrekk for en ny æra.»

Bak dette nasjonalistiske jippoet ligger det en tydelig nervøsitet i KKP-apparatet for at hundreårsmarkeringen skal føre til kritisk vurdering av den falskhetens litani som omkranser den offisielle partihistorien. Rapportingssenteret for illegal og usunn informasjon, en divisjon av Kinas internett-politiapparat, la den 9. april et nytt lag til sin allerede omfattende sensur, med kunngjøringen av et nytt tiltak for å bekjempe «historisk nihilisme». Innbyggere oppfordres til å rapportere online-posteringer som angivelig forvrenger KKPs historie, angriper partiets ledelse eller ideologi, eller «bakvasker heroiske martyrer».

Det er god grunn til bekymringen, spesielt under betingelser der det er utstrakt avsky for det korrupte KKP-byråkratiet, som nakent representerer interessene til de rikeste sjiktene av befolkningen. Hele den offisielle feiringen er bygget på den gjennomskuelige løgna at partiet har forblitt tro mot sine stiftelsesprinsipper. I virkelighetens verden avviste KKP for lenge siden programmet for sosialistisk internasjonalisme som partiet ble etablert på.

Den 23. juli 1921 – ikke den 1. juli, en anomali KKP aldri har korrigert – åpnet Det kinesiske kommunistpartiets stiftelseskongress, i en sovesal i Bowen Kvinners Lycee i den franske forvaltningen av Shanghai, før den seinere flyttet til et privathus. Det var 12 delegater til stede – to fra hver av byene Shanghai, Beijing, Wuhan, Changsha og Jinan – i tillegg til to representanter for Den tredje internasjonale, eller Komintern – Henk Sneevliet, kjent som Maring, og Vladimir Neiman, kjent i Kina som Nikolskij. Det var også en spesiell representant for Chen Duxiu, som selv ikke kunne delta, men ble valgt som KKPs grunnleggende partiformann.

Mens den nåværende KKP-propagandaen presenterer kongressen som en kinesisk affære, reflekterte stiftelsen av Kinas Kommunistparti, som i andre land, den enorme internasjonale innvirkningen av den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917 og Kommunistpartiets etablering av den første arbeiderstaten, under ledelse av Vladimir Lenin og Leo Trotskij. Manifestet til Den tredje internasjonales stiftelseskongress, i mars 1919, kom med en direkte appell til massene i kolonilandene, som erklærte: «Kolonislaver i Afrika og Asia: Proletariatets diktaturs time vil også være deres frigjøringstime.»

Intellektuelle og ungdommer i Kina som søkte en måte for å bekjempe landets semi-koloniale undertrykking, fant budskapet utrolig attraktivt. Den kinesiske revolusjonen i 1911 gjorde Sun Yat-sen, som hadde dannet det borgerlige nasjonalistpartiet Kuomintang (KMT), til midlertidig president for «Republikken Kina», men mislyktes med å forene landet eller få avsluttet imperialistdominansen. Forøvrig, i kjølvannet av første verdenskrig godkjente de vesentlige seirersmaktene på Versailles-fredskonferansen i 1919 Japans krav på Shandong-provinsen, som var fratatt Tyskland. Da beslutningen ble offentlig kjent framprovoserte den utbredte protester og streiker, som begynte den 4. mai 1919. Det som ble kjent som 4. mai-bevegelsen hadde utspring fra antiimperialistiske sentimenter men førte til langt bredere intellektuell og politisk gjæring, der Chen Duxiu og hans nære samarbeidspartner Li Dazhao spilte ledende roller.

En nylig artikkel publisert av det statlige nyhetsbyrået Xinhua, i den pågående serien «Lærdommer fra KKPs hundre år», erklærer at partiets stiftelsesformål i 1921 var «den kinesiske nasjonens store foryngelse». Den fortsetter: «[KKP] bærer på sine skuldre de historiske oppgavene med å redde landet, revitalisere det, berike det og styrke det; partiet vil alltid være den kinesiske nasjonens og det kinesiske folkets fortropp; det vil smi et historisk monument som dets store prestasjoner vil bli innskrevet på i tusener av år.»

Denne forherligelsen av kinesisk nasjonalisme er fullstendig fremmed for oppfatningene som styrte grunnleggingen av KKP, som var forbundet med Den russiske revolusjonen og Den tredje internasjonales intervensjon i Kina. Ungdommene og de intellektuelle som kom ut av 4. mai-bevegelsen og skulle danne partiet, ble vunnet over til forståelsen av at kampen mot imperialisme var uadskillelig fra den internasjonale kampen for å styrte kapitalismen og etablere sosialisme. Målet var sosialistisk verdensrevolusjon, ikke den reaksjonære nasjonalistiske oppfatningen – «den kinesiske nasjonens foryngelse» – som er det sentrale elementet i Xis «drøm».

Dokumentene fra den første kongressen i 1921 utdypet partiets grunnleggende prinsipper: Arbeiderklassens omvelting av kapitalismen og etableringen av proletariatets diktatur, for å lede til avskaffelsen av klasser, en slutt på det private eierskapet av produksjonsmidlene, og enhet med Den tredje internasjonale.

Enhver objektiv granskning av KKP i dag avslører påstanden om at partiet opprettholder kampen for disse målene. KKP er ikke et parti for proletariatet, men for det byråkratiske apparatet som styrer Kina. Selv ifølge partiets egne offisielle tall utgjør arbeidere bare 7 prosent av partimedlemskapet, som er overveldende dominert av statsfunksjonærer og som inkluderer noen av Kinas rikeste milliardærer. De statsdrevne fagforeningene er politiapparater for å kontrollere arbeiderklassen, og undertrykker enhver opposisjon fra arbeiderne mot deres undertrykkende betingelser.

Påstanden at Kina, med landets enorme privateide storselskaper, aksjemarkeder og velstående multimilliardærer, der privat profitt og markedet dominerer alle av livets aspekter, representerer «sosialisme med kinesiske karaktertrekk», er en farse. Xis «drøm» om en mektig kinesisk nasjon har ingenting med sosialisme eller kommunisme å gjøre. Det representerer ambisjonene til de superrike oligarkene og de velstående elitene som oppsto med kapitalismens restaurering i Kina under Deng Xiaoping, fra 1978 og utover.

I den kinesiske regjeringens nåværende politikk er det ikke et spor av den internasjonalismen som animerte grunnleggingen av KKP i 1921. KKPs mål i dag er ikke imperialismens omvelting, men det å få en framtredende plass i verdens kapitalistorden. Partiet verken forfekter eller støtter sosialistisk revolusjon noe som helst sted i verden, og framfor alt ikke i Kina, der det bruker sitt enorme politi-stat-apparat til å undertrykke enhver, sågar begrenset, opposisjon.

Det kritiske spørsmålet som konfronterer arbeidere, ungdom og intellektuelle i Kina i dag, som ønsker å kjempe for ekte sosialisme, er hvilket perspektiv som skal lede denne kampen. Det å svare på dette spørsmålet fordrer å forstå hvordan og hvorfor KKP ble forvandlet fra et revolusjonært parti som kjempet for å velte kapitalismen til dets diamentrale motsats.

Tre sentrale vendepunkt skiller seg ut i partiets lange og komplekse historie.

Den andre kinesiske revolusjon (1925 til 1927)

Det første anliggende er Den andre kinesiske revolusjonen i årene 1925 til 1927, og dens tragiske nederlag. Det viktigste politiske ansvaret for knusingen av denne enorme revolusjonære bevegelsen lå hos det framvoksende byråkratiet under Stalin i Moskva, som under betingelser av nederlag for revolusjoner i Europa og den videreførte isoleringen av arbeiderstaten droppet den sosialistiske internasjonalismen som lå til grunn for Den russiske revolusjonen og fremmet det reaksjonære perspektivet «Sosialisme i ett land».

Med dét forvandlet det stalinistiske apparatet Den tredje internasjonale fra et virkemiddel for å fremme sosialistiske verdensrevolusjon over til et instrument for sovjetisk utenrikspolitikk der arbeiderklassen i det ene land etter det andre ble underordnet opportunistiske allianser med såkalt venstreorienterte partier og organisasjoner.

Innvirkningen på det unge og uerfarne Kinesiske kommunistpartiet (KKP) var umiddelbar. I 1923 insisterte Komintern, mot KKP-ledernes opposisjon, på at partiet måtte oppløse seg og individuelt melde seg inn i det borgerlige KMT, og påsto at partiet representerte «den eneste seriøse nasjonale revolusjonære gruppa i Kina».

Denne forordningen negerte alt av Den russiske revolusjonens erfaring, som ble gjennomført i uforsonlig opposisjon mot det «liberale borgerskapet». Det var en tilbakevending til Mensjevikenes to-trinns teori, som fastholdt at i kampen mot det tsaristiske eneveldet i Russland kunne arbeiderklassen bare bistå de liberale Kadettene med å få opprettet en borgerlig republikk, for så å skyve kampen for sosialisme – den andre fasen – ut til en fjern framtid.

Da saken ble diskutert i Sovjetunionens Kommunistpartis politbyrå tidlig i 1923, var Leo Trotskij det eneste medlemmet som opponerte, og stemte mot en inntreden i KMT. Lenin hadde blitt ufør av flere hjerneslag – det første i mai 1922. I hans «Innledende teser om nasjonale og kolonispørsmål» skrevet i 1920, hadde Lenin insistert på at proletariatet, samtidig som å støtte bevegelser for antiimperialisme, måtte opprettholde sin politisk uavhengighet fra alle fraksjoner av det nasjonale borgerskapet.

Trotskij viste i hans verk Teori om den permanente revolusjon, som var rettesnor for Den russiske revolusjonen, det nasjonale borgerskapets organisk manglende evne til å gjennomføre grunnleggende demokratiske oppgaver, som derfor bare kunne oppnås av proletariatet, som del av kampen for sosialisme. Han dannet senere i 1923 Venstreopposisjonen, for å forsvare prinsippene for sosialistisk internasjonalisme mot det stalinistiske byråkratiets avvisning av dem.

Underordningen av KKP, og følgelig den kinesiske arbeiderklassen, til KMT skulle få katastrofale konsekvenser for den revolusjonære massebevegelsen av streiker og protester som brøt ut i 1925, utløst av det britiske bypolitiets skyting av demonstranter i Shanghai den 30. mai. Til tross for påleggingen av stadig mer stringente begrensninger for KKP-medlemmers politiske aktivitet i KMT – nå ledet av Chiang Kai-shek – opponerte Stalin mot enhver brudd med KMT, og fortsatte å portrettere dette borgerlige partiet i lysende «revolusjonære» farger.

I 1927 avslørte Trotskij falskheten i Stalins påstand om at kampen mot imperialisme ville tvinge det kinesiske borgerskapet til å spille en revolusjonær rolle, der han forklarte:

Den revolusjonære kampen mot imperialisme svekker ikke, men snarere styrker klassenes politiske differensiering ... Det å virkelig vekke arbeiderne og bøndene mot imperialisme er bare mulig ved å knytte deres grunnleggende og dypeste livsinteresser til saken for landets frigjøring... Men alt det som bringer de undertrykte og utbyttede massene av slitere på beina, skyver uunngåelig det nasjonale borgerskapet inn i en åpen blokk med imperialistene. Klassekampen mellom borgerskapet og massene av arbeidere og bønder blir ikke svekket, men blir tvert imot tilspisset av imperialistisk undertrykking, ved enhver alvorlig konflikt, til punktet av en blodig borgerkrig.

Denne advarselen ble tragisk bekreftet. Ved å underordne KKP til KMT, ble Stalin revolusjonens gravlegger, og la til rette for Chiang Kai-shek og hans hærers massakrering av tusenvis av arbeidere og KKP-medlemmer i Shanghai i april 1927, og den påfølgende nedslaktingen av arbeidere og bønder av det såkalte venstreorienterte Kuomintang i mai 1927. Stalin gjorde da ei brå kuvending, midt under det avtakende revolusjonære tidevannet, og kastet det hamrede Kinesiske kommunistpartiet ut i en serie katastrofale forehavender.

Disse katastrofale nederlagene, som skulle få en så stor innvirkning på 1900-tallets historie, markerte effektivt sett slutten på KKP som den kinesiske arbeiderklassens masseparti.

Langt fra å trekke den nødvendige politiske lærdommen fra denne tragiske opplevelsen insisterte Stalin på at hans politikk hadde vært korrekt og gjorde KKP-lederen Chen Duxiu til syndebukk for nederlagene. Chen og andre framtredende KKP-ledere, som søkte svar på spørsmålene reist av Den andre kinesiske revolusjonen, ble trukket til Trotskijs skrifter og dannet den kinesiske Venstreopposisjonen, og deretter en seksjon av Den fjerde internasjonale, som ble opprettet av Trotskij i 1938 i opposisjon til stalinismens monstrøse svik i Kina og internasjonalt.

De som forble i KKP forsvarte Stalin og hans forbrytelser til støvleskaftene, medregnet Menshevikenes to-trinns teori, og trakk seg tilbake til landsbygda. Mao Zedong, som i 1935 til slutt skulle innta den ubestridte ledelsen av KKP, trakk den antimarxistiske konklusjonen fra 1920-tallets nederlag at det var bøndene, ikke proletariatet, som var den viktigste styrken i den kinesiske revolusjonen.

Den tredje kinesiske revolusjonen, i 1949

Dette skulle få vidtrekkende konsekvenser for Den tredje kinesiske revolusjonen, i 1949 – det andre store vendepunktet i KKPs historie.

Mens Trotskij var meget vel inneforstått med den enorme revolusjonære og demokratiske betydningen av bondestandens kamper i Kina og nødvendigheten av at arbeiderklassen vant bondemassenes støtte, meldte han en innsiktsfull advarsel om implikasjonene av forsøket på å erstatte proletariatet med bondestanden som det sosiale fundamentet for den revolusjonære sosialistbevegelsen.

I et brev fra 1932 til kinesiske tilhengere av Venstreopposisjonen skrev Trotskij:

Bondestandens bevegelse er en mektig revolusjonær faktor i den grad den er rettet mot de store grunneierne, militaristene, føydalistene og pengeutlånerne. Men i selve bondestandens bevegelse er det veldig kraftige proprietære og reaksjonære tendenser, og på et bestemt tidspunkt kan den bli fiendtlig innstilt mot arbeiderne og opprettholde denne fiendtligheten der de allerede er utstyrt med våpen. Den som glemmer bondestandens karakter av dobbelhet, er ikke en marxist. De framskredne arbeiderne må læres å skille de faktiske sosiale prosessene fra ‘kommunistiske’ etiketter og bannere.

Trotskij advarte for at bondehærene ledet av Mao, kunne forvandles til proletariatets åpne fiende, og oppildne bøndene mot arbeiderne og deres marxistiske fortropp representert av de kinesiske trotskistene.

KMTs nederlag, KKPs maktovertakelse og partiets proklamering av Folkerepublikken Kina i oktober 1949 var resultatet av en monumental revolusjonær omveltning i verdens mest folkerike nasjon. Det var del av de revolusjonære bevegelsene og antikoloni-kampene som brøt ut rundt om i verden i etterdønningene av den andre verdenskrigen, som gjenspeilte arbeidende menneskers besluttsomme vilje til å få en slutt på kapitalistsystemet som hadde produsert to verdenskriger og Den store depresjonen.

Som resultat av KKPs politiske dominans var Den kinesiske revolusjonen et motsetningsfullt fenomen som er dårlig forstått. Der de fulgte linja diktert av Stalin, som spesielt i Europa hadde resultert i nederlag for etterkrigsepokens revolusjonære bevegelser, opprettholdt Mao og KKP den opportunistiske alliansen med KMT, smidd i 1937 mot den japanske invasjonen av Kina, og forsøkte å danne en ny koalisjonsregjering. Først da Chiang Kai-shek og KMT iverksatte militæraksjon mot KKP oppfordret Mao endelig til dens omveltning i oktober 1947, og til byggingen av et «Nytt Kina».

Det raske sammenbruddet av KMT-regimet i løpet av de påfølgende to årene vitnet om regimes interne råte og den kinesiske kapitalismens bankerott, som forårsaket utbredt opposisjon, og omfattet ei bølge av streiker i arbeiderklassen. KKP orienterte seg imidlertid ikke på noen måte til arbeiderklassen, og partiet insisterte på at det passivt skulle avvente Maos bondebaserte hærers inntreden inn i byene. Maos perspektiv på et «Nytt Kina» var basert på Menshevikenes og stalinistenes to-trinns teori, for en borgerlig republikk der KKP ville opprettholde kapitalistiske eiendomsrelasjoner og allianser med restene etter den kinesiske kapitalistklassen, som for det meste hadde flyktet med KMT til Taiwan.

Maos program førte til deformeringen av revolusjonen. Det å opprettholde kapitalistiske eiendomsrelasjoner betydde den byråkratiske undertrykkingen av arbeidernes krav og kamper. Det stalinistiske statsapparatet som oppsto fra bondehærenes lederskap, og hvilte på disse, var dypt fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassen. Arbeidere ble rekruttert til KKP ikke for å besørge arbeiderklassen med en politisk stemme, men for å stramme til partiets kontroll over arbeiderklassen.

Mao hadde hevdet at revolusjonens angivelige «demokratiske» fase ville vare i mange år. I løpet av mindre enn ett år sto imidlertid KKP konfrontert med trusselen om militært angrep fra amerikansk imperialisme, som i 1950 lanserte Korea-krigen. Etterhvert som krigen utviklet seg og Kina ble tvunget til å intervenere, konfronterte landet intern sabotasje fra sjikt av kapitalistklassen som anså de USA-ledede hærene i Korea som deres potensielle frigjørere. Konfrontert med en mulig amerikansk invasjon ble det maoistiske regimet tvunget til raskt å gjøre innveier inn i privat næringsvirksomhet og innføre sovjet-type byråkratisk økonomisk planlegging.

På samme tid, i frykt for en bevegelse av arbeiderklassen, slo det maoistiske regimet ned på de kinesiske trotskistene og arresterte hundrevis av medlemmer, deres familier og støttespillere i landsomfattende slepenot-operasjoner den 22. desember 1952, og den 8. januar 1953. Mange av de mest framtredende trotskistene forble fengslet, uten tiltale, i flere tiår.

De amerikanske trotskistene i Socialist Workers Party [1] karakteriserte i en resolusjon fra 1955 Kina som en deformert arbeiderstat. Nasjonaliseringen av industri og bankene, sammen med byråkratisk økonomisk planlegging, hadde lagt fundamentene for en arbeiderstat, men den var fra fødselen av deformert av stalinismen. Den fjerde internasjonale forsvarte betingelsesløst de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene som ble etablert i Kina. Samtidig erkjente den imidlertid det maoistiske regimets byråkratisk misdannede opphav som det dominerende karaktertrekket, som betydde at dets omveltning gjennom politisk revolusjon var den eneste veien framover for byggingen av sosialisme i Kina, som en integrert del av kampen for sosialisme internasjonalt.

Den kinesiske 1949-revolusjonen blir med rette betraktet av kinesiske arbeidere og ungdom som et enormt framskritt. Det avsluttet direkte imperialistdominans og utbytting, og som respons på sosiale aspirasjoner fra den revolusjonære bevegelsen av arbeidere og bønder ble KKP tvunget til å eliminere mye av det som var sosialt og kulturelt tilbakestående i det kinesiske samfunnet, deriblant polygami, trolovelse av barn, fotbinding og konkubinat. Analfabetismen ble i vesentlig grad avskaffet, og forventet levealder økte betydelig.

Likevel førte KKPs stalinistiske perspektiv for «Sosialisme i ett land» på veldig kort tid ned ei økonomisk blindgate og til Kinas internasjonale isolering etter splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen i årene 1961 til 1963. Innen rammeverket av nasjonalt autarki var det maoistiske lederskapet ute av stand til å finne en løsning på Kinas problemer og for landets utvikling.

Resultatet var en serie bitre og destruktive interne fraksjonstvister der KKP kavet rundt etter en vei å komme seg ut av sine dilemmaer. Det førte til den ene katastrofen etter den andre, som var forbundet med partiets nasjonalistiske perspektiv og Maos forsøk på å overvinne problemene med Kinas utvikling ved hjelp av subjektive og pragmatiske manøvrer.

Disse inkluderte Maos katastrofale «Store sprang framover», som forårsaket massiv hungersnød, og Den store proletære kulturrevolusjonen, som verken var stor, proletær eller revolusjonær. Maos forsøk på å mobilisere studenter, elementer fra filleproletariatet og bondestanden inn i Røde gardistene som et virkemiddel for å hamle opp med hans rivaler, viste seg å være en fullstendig katastrofe. Det ble brakt til opphør ved bruk av hæren for undertrykking av streikende arbeidere.

Dreiningen til kapitalistisk restaurering på 1970-tallet

Kinesiske arbeidere må trekke et skarpt skille mellom den nødvendige og berettigede revolusjonen i 1949 og den reaksjonære karakteren av Kulturrevolusjonen, som med dens kaos bare satte scenen for det tredje vesentlige historiske vendepunktet – kapitalistisk restaurering og systematisk demontering av Den kinesiske 1949-revolusjonens vinninger.

Ulike nymaoistiske tendenser forsøker falskt å fremstille Mao som en ekte sosialist og marxistisk revolusjonær, som så hans ideer forrådt av andre, spesielt Deng Xiaoping som innførte de innledende markedsreformene i 1978.

Faktisk var det Mao selv som åpnet veien for kapitalistrestaureringen. Konfrontert med tiltakende økonomiske og sosiale problemer og faren for krig med Sovjetunionen inngikk Beijing en antisovjet-allianse med amerikansk imperialisme, som la grunnlaget for Kinas integrering inn i global kapitalisme. Maos tilnærming til USAs president Richard Nixon i 1972 var den viktigste forutsetningen for utenlandsinvesteringer og økt handel med Vesten. I utenrikspolitikken stilte maoistregimet opp for noen av de mest reaksjonære USA-baserte diktaturene, inkludert general Augusto Pinochets i Chile og Shahens i Iran.

Uten relasjonene med USA som besørget tilgangen til utenlandsk kapital og markeder hadde Deng vært ute av stand til å lansere hans omfattende «reform og åpning»-agenda i 1978, som inkluderte spesielle økonomiske soner for utenlandske investorer, privatforetak i stedet for kommuner på landsbygda, og erstatningen av økonomisk planlegging med markedet. Resultatet var en massiv utvidelse av privat næringslivsvirksomhet, spesielt på landsbygda, den raske veksten av sosial ulikhet, partibyråkraters plyndring og korrupsjon, voksende arbeidsløshet og tiltakende inflasjon som førte til den nasjonale bølga av protester og streiker i 1989. Dengs brutale undertrykking av protestene, ikke bare på Den himmelske freds plass, men i byer over hele Kina, åpnet døra for en flom av utenlandske investorer, som forsto at KKP kunne stoles på for politikontrollering av arbeiderklassen.

Maoismens reaksjonære rolle finner sitt skarpeste uttrykk i de forferdelige internasjonale konsekvensene av dens stalinistiske ideologi om «Sosialisme i ett land» og «blokk av fire klasser», som underordner arbeiderklassen til det nasjonale borgerskapet. I Indonesia etterlot denne politikken arbeiderklassen politisk avvæpnet i møte med et militærkupp som førte til utryddingen av anslagsvis én million arbeidere. Maoismen har ført til lignende nederlag og svik i Sør-Asia, på Filippinene og i Latin-Amerika.

Xi og andre kinesiske ledere skryter av de økonomiske prestasjonene av det som absurd kalles «Sosialisme med kinesiske karaktertrekk».

Det at de er tvunget til fortsatt å snakke om sosialisme og til-og-med proklamere at deres kapitalistpolitikk ledes av marxisme, er testament for de kinesiske massenes vedvarende identifisering med 1949-revolusjonens vinninger. Kinas svimlende økonomiske utvikling de tre siste tiårene gjenspeiler på en motsetningfull måte innvirkningen av den kinesiske revolusjonen. Den hadde ikke vært mulig uten de vidtrekkende sosiale reformene innført av den revolusjonen.

For å forstå betydningen av den kinesiske revolusjonen må man bare stille spørsmålet: Hvorfor har ikke slik utvikling funnet sted i India? Kontrasten mellom de to landene har funnet skarpt uttrykk i Covid-19-pandemien, som Kina tidlig fikk begrenset, samtidig som den spredte seg ukontrollert i India, og presset landets dødstall forbi 400 000-merket.

Kinas ubestridelige økonomiske utvikling har utvidet arbeiderklassens rekker kraftig, samtidig som de sosiale betingelsene for betydelige segmenter av den arbeidende befolkningen er bedret.

Til tross for denne utviklingen står Kina i dag overfor alle motsetningene og konsekvensene av overgangen til kapitalisme som ikke kan løses innen rammeverket av verken maoisme eller de nåværende politiske orienteringene til det regjerende KKP.

Kina står overfor en forferdelig pris for landets integrering inn i den kapitalistiske verdensøkonomien og den massive tilstrømningen av utenlandsk kapital og teknologi for å utnytte billig kinesisk arbeidskraft. Økonomisk vekst har bare forverret den kinesiske kapitalismens motsetninger, genererer enorme sosiale spenninger og er drivstoff for en dyp politisk krise.

Mens Kinas BNP per capita har steget ligger det fortsatt langt bak mange andre nasjoner og er bare rangert på 78.-plass i verden. I år, med hundreårsfeiringen på horisonten, skrøyt Xi av at Kina hadde avskaffet «absolutt fattigdom», men statistikkene som er basert på et meget strengt mål er svært tvilsomme, og fattigdom er fortsatt utbredt. Videre er kløfta mellom rik og fattig høyere enn noen gang, der Kinas multimilliardærers svimlende rikdom fortsetter å vokse midt under Covid-19-pandemien som har rammet den bredere befolkningen hardt.

I siste instans forblir de historiske spørsmålene som motiverte den kinesiske revolusjonen – uavhengighet fra imperialismen, nasjonal forening og å få brutt grepet til comprador-kapitalistene – uløst.

Faktisk er de i dag reist i en enda mer akutt form, med Kinas kapitalistøkonomi avhengig av et globalt kapitalistmarked og konfrontert med imperialismens militære omringing, anført av USA. Taiwan, som utvikler seg som en stadig mer fiendtlig innstilt nasjonalstat, har oppstått som et tennpunkt for en potensiell global krig. Hele perspektivet maoismen fremmet om uavhengig nasjonal utvikling er fullstendig utmattet.

Innen Kina selv promoterer KKP nasjonalisme basert på Han-majoriteten. Mens imperialismens reaksjonære propaganda om et uigur-«genocid» fortjener forakt, spiller ikke KKPs appel til nasjonalistiske sentimenter noen progressiv rolle i det enorme, flerspråklige og multietniske samfunnet.

Med alle Kinas motsetninger og hele landets kompleksitet har dets historie bekreftet tesen i Trotskijs Teori om den permanente revolusjon, at i land med en forsinket kapitalistutvikling og som er gjenstand for imperialistundertrykking, kan de grunnleggende demokratiske og nasjonale oppgavene bare vellykket utføres ved hjelp av en sosialistisk revolusjon, ledet av arbeiderklassen og støttet av bondestanden, som del av kampen for verdenssosialisme.

Denne kursen for sosialistisk verdensrevolusjon er anathema for KKP og de kapitalistiske sjiktene partiet representerer.

KKP har ingen løsning på de skjerpende sosiale spenningene og voksende tegn på opposisjon, annet enn stalinismens repressive metoder – heldekkende sensur, vilkårlige arresteringer og den voldelige knusingen av protester og streiker. KKP selv er ridd av korrupsjon og innbyrdes fraksjonskonflikter som truer med å rive det fra hverandre. Xi har oppstått som en bonapartistisk figur, som balanserer mellom rivaliserende fraksjoner som baserer seg på at han holder partiet sammen. Glorifiseringen av Xi, som rutinemessig blir referert til som «senteret» og hylles som den andre bare etter Mao, stammer ikke fra personlig politisk styrke, men gjenspeiler snarere den dype krisen som raser i partiet.

Alt dette forsterkes av den amerikanske imperialismens stadig mer aggressive konfrontasjon med Kina over det siste tiåret, initiert av president Obama og akselerert under Trump og nå Biden. Etter å ha bidratt med drivstoff for Kinas tiår med økonomiske vekst, anser alle fraksjoner av den amerikanske styringsklassen nå Kina som den viktigste trusselen mot USAs globale hegemoni, og forbereder seg for å anvende alle metoder, inkludert krig, for å få Kina underordnet det «internasjonale regelbaserte systemet» – dvs. den orden som ble etablert av Washington etter den andre verdenskrig.

KKPs perspektiv for «fredelig sameksistens» med imperialismen og Kinas fredelige framvekst for å innta landets plass i kapitalistverdenens orden er i knas. Biden, støttet både av Demokratene og Republikanerne, samler amerikanske allierte og pøser hundrevis av milliarder av dollar inn i bevæpning for krig mot Kina. Samtidig forsøker Washington å få utnyttet spenninger innen Kina, drevet av KKPs kraftige undertrykking av etniske separatisttendenser, i et forsøk på å svekke og få brutt opp landet.

Konfrontert med den overhengende faren for en katastrofal krig tenker KKP-ledelsen Kinas forsvar i militære og utenrikspolitiske termer, bygger opp landets væpnede styrker og promoterer dets «Belte og Vei Initiativ». På den ene siden prøver de å blidgjøre amerikansk imperialisme og få inngått en ny avtale. På den andre siden forsøker de å delta i et håpløst våpenkappløp og pisker opp nasjonalisme og sjåvinisme, som bare kan ende i katastrofe. Etter forlengst å ha forlatt den sosialistiske internasjonalismen partiet ble grunnlagt på, er KKP organisk ute av stand til å appellere til den internasjonale arbeiderklassen om å bygge en forent antikrigbevegelse basert på kampen for sosialisme.

Ingen av de store problemene menneskeheten står overfor – krig, økologisk katastrofe, sosiale kriser eller Covid-19-pandemien – kan løses innenfor rammeverket av kapitalismen og dens utdaterte inndeling av verden i konkurrerende nasjon-stater. Utfordringen reist for arbeidere, intellektuelle og ungdommen i Kina som søker en progressiv løsning er å avvise den råtne nasjonalismen pisket opp av KKP-apparatet, og gå tilbake til den sosialistiske internasjonalismens vei som dannet grunnlaget for partiets stiftelse i 1921.

Det betyr å gjenopprette koblingen mellom den kinesiske arbeiderklassen og verdens trotskistbevegelse, legemliggjort av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Vi oppfordrer innstendig arbeidere og ungdommen til å snu seg til en studie av Den fjerde internasjonales historie og de politiske lærdommene fra organisasjonens tiår-lange kamp for marxistiske prinsipper i opposisjon til stalinismen og dens løgner og historieforfalskninger. Framfor alt oppfordrer vi dere til å kontakte ICFI og begynne prosessen med å opprette en kinesisk seksjon for å kjempe for organisasjonens revolusjonære perspektiv.

Sluttnote

[1] Socialist Workers Party (SWP) i USA ledet kampen for å danne Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i 1953, mot en opportunistisk tendens ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel som avviste Trotskijs karakterisering av stalinismen som en kontrarevolusjonær tendens, og hevdet at de stalinistiske byråkratiene i Moskva og Beijing kunne bli presset til å ta en revolusjonær orientering. I 1963 droppet SWP kampen mot opportunisme, brøt med ICFI og forente seg med pabloistene på et prinsippløst grunnlag, uten noen diskusjon om de politiske forskjellene som hadde oppstått i 1953.