4. juli-markeringen, det to-hundre-og-førti-femte jubiléet av Uavhengighetserklæringen, finner i år sted under ekstraordinære omstendigheter.
Søndag markerer den første fjerde juli etter at Trump den 6. januar oppildnet en pøbelmobb med det siktemål å velte resultatene av 2020-valget og etablere et presidentdiktatur. Den politiske konspirasjonen hadde Det republikanske partiets støtte, som promoterte løgna at valget var «stjålet». Den hadde oppbakking fra en betydelig fraksjon av statsapparatet, som hadde tilsyn med politistyrkenes standdown – beordret tilbakeholdenhet – ved US Capitol etter hvert som begivenhetene utspilte seg.
I et år dominert av Trumps bestrebelser for å velte Konstitusjonen har Det demokratiske partiet og dets tilknytninger vært engasjert i et forsøk på å ødelegge Den amerikanske revolusjonens legitimitet gjennom en hudfargebasert historieomskrivning. New York Times lanserte sitt «1619 Project», som fordømmer Den amerikanske revolusjonen som et «slaveeieropprør», som hadde som hovedmål å opprettholde og forevige slaveriet i USA.
Den andre kontinentale kongressens vedtakelse av Uavhengighetserklæringen den 4. juli 1776 markerte et vesentlig vendepunkt, ikke bare for de fremtidige Forente Stater av Amerikas historie, men for hele verdenshistorien. Karl Marx bemerket at Uavhengighetskrigen, som hadde startet ett år tidligere, i april 1775, «kimet alarmklokka for den europeiske middelklassen», og besørget drivkraften for den æraens store demokratiske revolusjoner, medregnet Den franske revolusjonen som begynte i 1789.
Da grunnleggerne – «the Founding Fathers» – kunngjorde deres ugjenkallelige brudd med det britiske monarkiet forankret de revolusjonen i Opplysningstidens universelle ideer, oppfatninger som i deres egen tid var gjennomgående progressive. «Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende,» proklamerte Erklæringen, forfattet av Thomas Jefferson, og «at alle mennesker er skapt like, at de er utstyrt fra deres Skaper med visse umistelige og uomgjengelige Rettigheter, at blant disse er Liv, Frihet og forfølgelsen av Lykke». Dersom «en hvilken som helst Regjeringsform blir ødeleggende for disse formål,» fortsatte den, da «er det Folkets Rett å endre eller avskaffe den».
Som med alle de borgerlige demokratiske revolusjonene var det et juv mellom de universalistiske idealene om likhet og de objektive betingelsene som på den tiden rådet. Helt spesielt var at Den amerikanske revolusjonen ikke var i stand til å løse det amerikansk demokratiets fundamentale motsigelse, eksistensen av slaveholdet som institusjon.
Revolusjonen satte imidlertid i gang de sosiale og politiske prosessene som, åttifem år etter Uavhengighetserklæringen, skulle føre til utbruddet av Den amerikanske borgerkrigen, Den andre amerikanske revolusjonen, som kulminerte i avskaffelsen av slaveriet. Borgerkrigen ryddet dekkene for en ny fase av klassekamp, mellom arbeiderklassen og borgerskapet, som fortsetter til den dag i dag.
Hva er det som i dag er underliggende årsak til det slående forfallet av demokratiske styreformer? For det første, den ekstreme veksten av sosial ulikhet. Fire tiår av sosial kontrarevolusjon har produsert en konsentrasjon av rikdom i hendene på en ubetydelig prosentandel av befolkningen, som ville gjøre selv det britiske aristokratiet til skamme.
Den øverste én-prosenten av amerikanske husholdninger besitter nå en samlet formue på $ 34,2 billioner [NOK 296,14 billioner], 15 ganger mer enn den samlede rikdommen til den nedre halvdelen av befolkningen. Under pandemien økte verdens milliardærers rikdommer med mer enn 60 prosent, fra $ 8 til $ 13,1 billioner [fra NOK 69,27 til 113,43 billioner]. Enkeltpersoner som Amazon’s Jeff Bezos eller Tesla’s Elon Musk er deres egne sosiale og økonomiske økosystemer, med enorm makt over livene til milliarder av mennesker.
Dette er kombinert med amerikansk imperialismes ubønnhørlige og uopphørlige krigspådriv. I løpet av det siste halvannet året har styringseliten presidert over en morderisk politisk orientering som har ført til mer enn 600 000 menneskers død av koronaviruspandemien bare i USA. Den samme styringsklassen, nå under Biden, eskalerer en politikk for militarisme og krig som truer livene til titalls, om ikke hundretalls millioner.
Det giftige produktet av sosial ulikhet og krig skaper de objektive betingelsene for diktatur. Trump representerer denne prosessen i dens mest konsentrerte form. Begivenhetene den 6. januar er ikke bare betydningsfulle for hva som fant sted for seks måneder siden, men for hva som fortsatt pågår. Trump taler for en fraksjon av styringsklassen som aktivt konspirerer for å styrte regjeringen og avskaffe det som gjenstår av demokratiske styreformer.
I løpet av den siste uka har Trump ledet en serie valgkampanje-lignende stevner, som det uoffisielle kickoff for Republikanernes valgkamp for midtperiodevalgene i 2022, som ytterligere fastlegger hans posisjon som de facto leder for Det republikanske partiet. Trump hetset på et stevne i Lorain County, Ohio sist helg mot «radikale venstreorienterte Demokrater» som «gjør alt hva som er mulig for å sette deres familier i ytterste fare» ved å slippe immigranter inn i landet og undergrave politiet.
Forut for Trumps bemerkninger i Ohio presenterte kongressrepresentant Marjorie Taylor Greene en uttalelse, ei kvinne som er en regelrett fascist og forfekter av QAnon-konspirasjonsteorien, der hun oppfordret til arrestering av «radikale Demokrat-sosialister», deriblant «Jihad-troppen anført av AOC, den lille kommunisten fra New York City».
Høyesterett stemte torsdag, med 6 mot 3, å opprettholde restriksjoner for stemmegivning i delstaten Arizona. Rettsbeslutningen, som uthuler det som gjenstår av loven om stemmerett [Voting Rights Act], er et signal til delstater over hele landet om å vedta ytterligere tiltak for å undergrave stemmeretten. Den er også innrettet for styrking av Republikanernes falske påstander om at 2020-valget ble «stjålet».
Det er imidlertid ingen fraksjon av styringsklassen som er forpliktet til forsvar av demokratiske rettigheter. Det demokratiske partiets respons har på hvert punkt vært å dekke over og nedtone betydningen av Trumps kupp og den pågående faren. Biden kom til makten for seks måneder siden med oppfordringer om «enhet» og «to-parti-enighet» med Trumps tilretteleggere i Det republikanske partiet.
Og så er det det gjennomgående reaksjonære prosjektet, frontet av Demokratene, for å omskrive historien, der ikke bare Den amerikanske revolusjonen men også Borgerkrigen presenteres ene og alene som episoder i en uendelig og vedvarende hudfargebasert kamp, der svarte amerikanere har ført en enslig kamp mot endemisk hvit rasisme.
Én av de mest reaksjonære konsekvensene av nedvurderingen av USAs revolusjonære tradisjoner er at det har tillatt den fascistiske Trump helt absurd å stå som en forsvarer av Den amerikanske revolusjonens arv, til-og-med der han konspirerer for å velte Konstitusjonen og de demokratiske rettighetene som var dens produkt.
Det begge fraksjoner av styringsklassen har til felles er en dyp frykt for arbeiderklassens politiske radikalisering. I hans fascistiske tirader framstiller Trump seg som finansoligarkiets beste mekanisme for å bevare kapitalismen og eliminere trusselen om sosialisme. Demokratenes promotering av hudfargebasert konflikt er en mekanisme for å splitte arbeiderklassen. Som David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, skrev i Introduksjonen til The New York Times 1619 Project and the Racialist Falsification of History:
Den motiverende drivkraften bak 1619 Project er samspillet mellom hudfargebasert ideologi, som har utviklet seg over flere tiår innen akademia, og Det demokratiske partiets politiske agenda. Det demokratiske partiet – som et politisk instrument for kapitalistklassen – ivrer etter å flytte den politiske diskusjonens fokus vekk fra saksanliggender som reiser spøkelset sosial ulikhet og klassekonflikt, spesielt under betingelser av ekstrem sosial polarisering der det er voksende interesse og støtte for sosialisme. Dette er funksjonen til en nytolkning av historie, som setter hudfarge i sentrum for sitt narrativ.
Det er av enorm betydning at det eneste organiserte forsvaret av de to amerikanske revolusjonene ble organisert av World Socialist Web Site og Socialist Equality Party. Hadde det ikke vært for trotskistbevegelsens intervensjon ville den eneste opposisjonen mot 1619 Project ha kommet fra høyresiden.
Dette understreker den enda dypere sannhet at forsvaret av demokratiske rettigheter, ikke bare i USA, men internasjonalt, avhenger av den uavhengige mobilisering av arbeiderklassen for sosialisme.
Uavhengighetserklæringen proklamerte «retten» og «plikten» til å «endre eller avskaffe» enhver regjering som blir ødeleggende for «liv, frihet og jakten på lykke». Endre det som endres må, disse ordene leses i dag som en tiltale mot styringsklassen og hele det sosiale og økonomiske systemet den presiderer over, som har blitt bekreftet i sin uhyrlige form det siste halvannet året.
Opposisjon mot fascisme, diktatur og autoritært styre er umulig annet enn gjennom kampen for å etablere en arbeiderregjering, i USA og internasjonalt, for å utvide demokrati til økonomien selv, gjennom eksproprieringen av de rike, avskaffelsen av privat eierskap av produksjonsmidlene, og byggingen av et sosialistisk samfunn basert på genuin likhet.