India har utplassert ytterligere 50 000 tropper til landets omstridte Himalaya-grense med Kina, en handling de hevder er som respons på en kinesisk militæroppbygging.

De to rivaliserende atomvåpenmaktene kom i fjor til det nærmest de har vært en fullskala krig siden de utkjempet en én-måned-lang grensekrig i 1962. I fjor inkluderte dette en blodig nærkamp på en fjellrygg i Galwan-dalen natt til den 15. juni 2020, der 20 indiske og 4 kinesiske soldater døde, og deretter en indisk militæroperasjon i slutten av august, som så tusenvis av indiske tropper erobre ei rekke fjellrygger nær innsjøen Pangong Tso, som utgjør en del av den nåværende de facto-grensa mellom India og Kina. Indiske embetsrepresentanter innrømmet seinere at denne svært provoserende handlingen, angivelig tilrettelagt ved hjelp av amerikansk satellittinformasjon, lett kunne ha resultert i et voldelig sammenstøt med kinesiske tropper, som kunne har spunnet ut i krig.

Med landets siste troppeutplasseringene har India nå minst 200 000, og ifølge noen rapporter til sammen så mange som 250 000 tropper forlagt langs landets nordlige grense. Ifølge en rapport publisert av Bloomberg i forrige uke har tilleggstroppene blitt utplassert til minst fem baser langs hele bredden av Indias mer enn 3 000 kilometer lange grense mot Kina. 20 000 av dem har blitt utplassert til Leh i Ladakh som er i Indias besittelse. Med den tilstøtende delen Aksai Chin under Kinas kontroll har det østlige Ladakh vært midtpunktet for den nåværende oppblussingen av Kina-India-grensekonflikten.

India er også sterkt engasjert i en kampanje for utbygging av infrastruktur i sine grenseregioner, hvor landet utvikler nye befestninger, flystriper og vei- og jernbaneforbindelser, for raskt å kunne forflytte tropper og forsyninger. Sent i fjor sommer, da landet mottok den første leveransen av de 35 Rafale-jagerflyene India har anskaffet fra Frankrike, gjorde det indiske luftforsvaret et poeng av umiddelbart å utplassere dem til India-kontrollerte Ladakh. India har også etablert en ny skvadron med 18 kampfly rettet mot Kina, med base i Ambala i den nordindiske delstaten Haryana, og har til hensikt snart å etablere en tilsvarende skvadron ved Hasimara-flybasen i Vest-Bengal, for å overvåke den østlige delen av grensa mot Kina.

Bloomberg-rapporten henviser til folk «med kjenskap til saken» og sa det indiske militæret har posisjonert seg for å innta en langt mer aggressiv holdning. Rapporten forklarte at «mens Indias militære tilstedeværelse tidligere var innrettet på å blokkere kinesiske trekk vil omplasseringen besørge indiske kommandører flere muligheter til å angripe og legge beslag på territorium i Kina, om nødvendig, i en strategi kjent som ‘offensivt forsvar.’» Rapporten la til at indiske styrker nå er mer mobile. Dette skyldes nylig anskaffede USA-produserte helikoptre som kan befordre soldater og artilleri, deriblant den britisk-produserte M777-haubitseren, fra «dal til dal» i Himalaya.

Indias offiserkorps og landets regjering, ledet av statsminister Narendra Modi og hans høyreekstreme Bharatiya Janata Party, har gjentatte ganger skrytt av at India er beredt til å konfrontere Kina. I forrige uke lovet forsvarsminister Rajnath Singh at India ville «besørge en passende respons dersom landet blir provosert». Med verdens fjerde største militærbudsjett, ballistiske missiler og atomvåpen, har India så absolutt masseødeleggelsesvåpen, hvilket betyr at enhver Kina-India konflikt, selv om den skulle bryte ut på grunn av feilberegning og om den opprinnelig er begrenset til deres respektive grenseregioner, truer med raskt å spinne ut av kontroll og bli en katastrofe uten sidestykke for befolkningen i Asia og verden.

Samtidig som de to landene har rundt regnet samme befolkningsstørrelse er imidlertid Kinas økonomi mer enn fire ganger større, og i de fleste teknologiske domener forbigår Kina India. Den begredelige tilstanden for indisk infrastruktur har blitt understreket av de katastrofale innvirkningene av Covid-19-pandemien, som ifølge de betydlig underestimerte offisielle tallene, har sett mer enn 30 millioner mennesker bli syke og har krevd livene til mer enn 400 000. Selv om India faktisk har en betydelig kapasitet for vaksineproduksjon, har hittil bare 5 prosent av Indias befolkning blitt fullvaksinert.

New Delhis aggressive holdning i den nåværende grensekonflikten med Kina er direkte forbundet med støtten og oppmuntringen landet mottar fra Washington.

I henhold til en avtale mellom Beijing og New Delhi holdt offiserer fra Indias hær og Kinas Folkets frigjøringshær samtaler om adskillelser i fjor høst og tidlig vinter, og de to sidene trakk tilbake deres framskutte tropper nær innsjøen Pangong Tso. Disse samtalene opphørte imidlertid brått, kort etter at Joe Biden ble innsverget som USAs president.

Biden gikk umiddelbar til verks da han tiltrådte, og gjorde det klart at Washington under hans Demokrat-administrasjon ville intensivere USAs økonomiske, diplomatiske og militærstrategiske offensiv mot Kina, og at India og Det indiske hav begge er sentrale for USAs strategi for å forhindre Kinas «framvekst», om nødvendig, ved krig. I mars innkalte Biden for aller første gang til et møte mellom statsoverhodene for Quad, en kvasi-militær allianse for «strategisk dialog», ledet av USA, og som inkluderer India i tillegg til USAs to viktigste allierte i Asia-Stillehavsavtalen, Japan og Australia. Like etter ble USAs forsvarsminister Lloyd Austin den første høytstående Biden-administrasjonsrepresentanten som besøkte New Delhi. I en gest ment å understreke betydningen India tillegger utvidelsen av det militærstrategiske samarbeidet med Washington, ble Austin innvilget audiens med Modi.

Improviserte militærøvelser mellom den indiske marinen og amerikanske hangarskip-kampstyrker som passerer nært India har siden juli i fjor blitt tilnærmet rutinemessige, i det som er et umiskjennelig budskap til Kina, med en økonomi som er svært avhengig av olje fra Midtøsten og på eksport som passerer gjennom Det indiske hav på vei til Europa, Afrika og mye av Asia. Den siste slike marineøvelsen fant sted 23. og 24. juni, da USS Ronald Reagan Carrier Strike Group, som har base i Japan, passerte India på vei til Nord-Arabiahavet, hvor den nå understøtter tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Afghanistan. Ifølge en pressemelding fra den indiske marinen var øvelsen innrettet på å finslipe de to militærenes «krigføringsferdigheter» og forbedre «deres interoperabilitet som en integrert styrke», og omfattet øvelser for antiubåt-krigføring.

Washington har spilt en påtrengende rolle i den nåværende grensetvisten mellom India og Kina nesten helt fra starten, i mai i fjor. I en markant kontrast til Doklam-duellen i 2017, da indiske og kinesiske tropper konfronterte hverandre på et Himalaya-platå hevdet av både Kina og Bhutan, la USA denne gangen fra seg alle pretensjoner om nøytralitet, og brennmerket raskt Kina som «aggressoren». Videre har USA ytterligere høynet budet ved å knytte grensekonflikten mellom India og Kina til beskyldningene om Kinas «illegale» handlinger i Sør-Kinahavet. Opponeringen mot kinesisk «ekspansjonisme» i Sør-Kinahavet er ett av de viktigste påskuddene USA har fremmet som grunnlag for sin massive oppbygging av militærkapasiteter i regionen Det indiske hav-Stillehavet, og for de provoserende «navigasjonsfrihet»-marineøvelsene utenfor Kinas kyster.

Med sterk støtte fra Indias bestikkelige kapitalistelite har den Modi-ledede BJP-regjeringen fulgt kursen det var banet vei for av hans Congress Party-ledede forgjengere, og har integrert India stadig mer fullstendig inn i USAs offensiv mot Kina, der det gambles på at det å alliere seg med en krise- ridd amerikansk imperialisme kan gavne New Delhis stormaktsambisjoner. For dette formålet har Modi i løpet av hans første seks år ved makten slått Indias havner og flybaser åpne for amerikanske militærstyrkers anvendelse for «hvile og forsyninger», signerte andre avtaler som Pentagon insisterer på er nødvendige for deres felles militæroperasjoner, og tilegnet seg Washingtons provoserende holdning angående Sør-Kinahavet.

Men i løpet av de 14 siste månedene har Modi-regjeringen tatt alt dette til et nytt nivå, samtidig som India er skaket av pandemien og en uforlignelig sammentrekning av landets allerede skrantende økonomi. Grensekonflikten med Kina er påkalt for å berettige en massiv utvidelse av Indias bilaterale, trilaterale og quadrilaterale bånd med USA, og med USAs nærmeste regionale allierte, Japan og Australia. India har også intensivert sitt samarbeid med USA for å motvirke kinesisk innflytelse over Sør-Asia og Det indiske havet, blant annet ved å droppe motstanden mot at Washington undertegner et forsvarssamarbeid med Maldivene, ei øygruppe i Det indiske hav som New Delhi hittil har forsøkt å holde sitt faste grep om.

Som en ytterligere indikasjon på den grad India har blitt innlemmet i USAs strategiske offensiv mot Kina deltok offisielle representanter for etterretningstjenestene fra India og Japan i et møte i fjor høst med den USA-ledede globale spionasjeoperasjonen Five Eyes, med fokus på å kontre Kina.

For tilbudet av det indiske folket som satraps [håndlangere] for amerikansk imperialisme, håper Modi-regjeringen og det indiske borgerskapet å få deres belønning i form av større internasjonal prominens, som eksempelvis Modis nylige invitasjon til å delta på forrige måneds G-7-toppmøte i England, bistand til å gjøre India konkurransedyktig overfor Kina som nav og knutepunkt i den globale produksjonskjeden, og store investeringer fra amerikanske våpenprodusenter.

I likhet med Washington og andre regjeringer og styringseliter pisker også Indias opp fiendskapen mot Kina som et middel til å avlede raseriet over deres katastrofale feilforvaltning av Covid-19-pandemien. De siste ukene har indiske medier gitt prominens til konspirasjonsteorien om Wuhan-laboratoriet som opprinnelse for Covid-19, som først ble promotert av fascisten Trump og nylig har blitt gjenopplivet av Biden-administrasjonen.

Beijings offisielle respons på Indias aggressive nye grenseutplassering har vært relativt dempet. Kinas offisielle embetsrepresentanter har insistert på at situasjonen forblir stabil og har gjentatt oppfordringene til begge landene om å løse den nåværende tvisten gjennom samtaler. «Ordene og gjerningene til de to landene burde ha som mål å avkjøle og roe ned situasjonen og promotere gjensidig tillit, ikke det motsatte,» sa Wang Wenbin, talsmann for Kinas utenriksdepartementet. Beijing-regimet, som representerer oligarkiet skapt av det stalinistiske Kommunistpartiets gjenopprettelse av kapitalismen, har imidlertid ingen løsning på den USA-ledede imperialistoffensiven. Det svinger mellom å piske opp kinesisk nasjonalsjåvinisme, det å forfølge sin egen militæroppbygging, og desperat å forsøke å berolige Washington gjennom innrømmelser.

I løpet av de to siste tiårene har den reaksjonære strategiske konflikten mellom India og Pakistan, et land som i flere tiår har vært en av Beijings nærmeste allierte, og den kinesisk-indiske grensekonflikten blitt uløselig sammenflettet i den stadig dypere amerikansk-kinesiske geostrategiske rivaliseringen, som i enorm grad tillegger alle tre konflikter en eksplosiv karakter. For å forhindre at den stavrende kapitalismen kaster menneskeheten ut i et globalt flammehav, må den internasjonale arbeiderklassen mobiliseres politisk for å avvæpne de rivaliserende nasjonal-baserte borgerlige klikkene gjennom sosialistisk revolusjon.