Helt siden USA og Tyskland støttet det fascist-ledede kuppet i Ukraina i februar 2014 har imperialistmaktene kontinuerlig intensivert deres pro-krig offensiv mot Russland.

Militærøvelsen Defender 2021, NATOs største militærmanøver siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen for 30 år siden, ble holdt i mai og juni. Det imperialiststøttede regimet i Kiev forlanger ukrainsk medlemskap i NATO, og planlegger en militæroffensiv for å gjenopprette kontrollen over Donbass, og for å «ta igjen» Krim.

Halvøya i Svartehavet, som er hjemstavn for Russlands Svartehavsflåte, har vært del av Russland siden mars 2014. I en folkeavstemming organisert av Moskva stemte et flertall av befolkningen for annekteringen. Tiltaket var Kremls respons på det fascist-ledede kuppet mot pro-Russland presidenten Viktor Janukovitsj, og på den ukrainske hærens og fascist-militsers offensiv mot kuppmotstandere, framfor alt i de østlige delene av landet.

Den pågående borgerkrigen i det østlige Ukraina, mellom det ukrainske militæret og Russland-støttede separatister, har de syv siste årene krevd 14 000 liv og gjort millioner av mennesker til flyktninger. En åpen NATO-ledet krig mot atomvåpenmakten Russland vil sågar reise spørsmål om menneskehetens overlevelse. Den nylige konfrontasjonen i Svartehavet mellom russiske væpnede styrker og en britisk destroyer understreket hvor stor faren for en slik konflikt er.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) fordømte helt fra begynnelsen av ytrehøyrekuppet i Ukraina, og offensiven som ble støttet av imperialistmaktene. ICFI polemiserte mot de liberale og pseudo-venstre organisasjonene, og deres publikasjoner som hyllet operasjonen for regimeendring i Ukraina som en «demokratisk revolusjon» og som tildekket og forsvarte samarbeidet med fascistkrefter.

Samtidig er ICFI en motstander av russisk nasjonalisme. Putin-regimet og dets proxyer i det østlige Ukraina representerer ikke en antipode til imperialist-krigshisserne. De representerer interessene til et kriminelt oligarki som oppsto gjennom det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen. Deres militæroperasjoner øker faren for krig, og promoterer nasjonalisme for å splitte arbeiderklassen.

ICFI forfekter standpunktet at kampen mot militarisme, fascisme og krig fordrer en revolusjonær mobilisering av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program. Trotskij advarte allerede på 1930-tallet, spesielt med hensyn til Ukraina, for at en uavhengighet på borgerlig basis ville få reaksjonære konsekvenser, og gjøre Ukraina til et leketøy for imperialistmaktene. Da den stalinistiske terroren raste i Sovjetunionen mot hundretusener av sosialister, sloss Trotskij for et uavhengig Sovjet-Ukraina, som del av kampen for sosialistisk verdensrevolusjon.

Politiske tendenser som tråkker på disse historiske perspektivene og politiske prinsippene, og som underordner arbeiderklassen til russiske nasjonalistkrefter i det østlige Ukraina, saboterer kampen mot imperialismen og spiller faktisk direkte i hendene på de NATO-støttede fasciststyrkene i Kiev.

En av disse tendensene er Greske Arbeideres Revolusjonære Parti (EEK), som internasjonalt tilhører Koordineringskomitéen for Nystiftelsen av Den fjerde internasjonale (CRFI). Andre medlemmer av CRFI inkluderer Arbeidernes Parti (PO) i Argentina og Arbeideres Revolusjonære Parti (DIP) i Tyrkia. Den 10. mai publiserte Savas Michael-Matsas, som er generalsekretær i EEK, en uttalelse som meldte «broderlige hilsener og gratulasjoner til folket i Folkerepublikken Donetsk (VRD) på deres sjuårsdag».

Michael-Matsas forsøkte i sin uttalelse å fremstille seg selv og EEK som antiimperialister og internasjonalister, og Folkerepublikken Donetsk som et bolverk mot fascisme og krig. Michael-Matsas skrev eksempelvis at «kampen i Donetsk, og i hele Donbass, mot fascistkuppet i Kiev i 2014 er videreføringen av den samme kampen mot Bandera-bandenes etterfølgere og deres imperialistbeskyttere.» Han og hans parti erklærte derfor: «Vår solidaritet med deres folk, og andre folk som er utsatt for angrep fra imperialistene og deres samarbeidspartnere, fascister, Bandera-etterkommere og oligarker.»

Det er et faktum at kuppet, den påfølgende militæroffensiven og fascistkreftenes forbrytelser – inkludert drap på dusiner av kuppmotstandere i Odessa den 2. mai 2014 – utløste enorm opposisjon i Øst-Ukraina, og spesielt blant arbeidere. Men påstanden at Folkerepublikken Donetsk (VRD) er et våpen i kampen mot disse kreftene er helt falsk. VRD er ikke et progressivt uttrykk for russiske og ukrainske arbeideres dypt forankrede opposisjon mot det imperialiststøttede regimet i Kiev som hyller nazi-kollaboratører som Stepan Bandera. Elementene som nå har kontroll i Donetsk er selv høyreorienterte ekstremister og nasjonalister, og forbitrede motstandere av en sosialistbevegelse i den ukrainske og internasjonale arbeiderklassen.

Pavel Gubarev var den første folkets guvernør i Folkerepublikken Donetsk, fra 3. mars til 4. november 2014, og er en leder for pro-Russland-bevegelsen i Ukraina, med en høyreorientert ekstremistbakgrunn. Han var medlem av den nynazistiske og antisemittiske organisasjonen Russisk Nasjonal Enhet og var leder for Partiet Nytt Russland (PN). [O. anm.: Nytt Russland – Novo-Russia – er den gamle russiske betegnelsen på store områder av det sørlige Ukraina, helt siden områdene ble underlagt det russiske Tsrar-imperiet på 1700-tallet, under Katarina den store]. PN ble stiftet i Donetsk den 13. mai 2014, og har tilhengere blant representanter for russisk fascisme og fra høyreekstremister som Alexander Protsjanov og Alexander Dugin.

De nåværende lederne av Folkerepublikken Donetsk er skåret av samme stoff som Gubarev. Deres økonomiske og politiske framvekst er direkte tilknyttet det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen for 30 år siden, og de nyter generelt tette bånd til statsinstitusjoner og etterretningsagenturer innen Putins kapitalistregime i Moskva.

Dennis Pusjilin, den nåværende midlertidige presidenten for VRD, er leder for det russiske nasjonalistpartiet Republikken Donetsk. Før hans politiske karriere meldte han seg frivillig for å jobbe for det beryktede aksjonærselskapet MMM, som etablerte en av de største Ponzi-operasjonene i Russland på begynnelsen av 1990-tallet, der det stjal innskuddene til et sted mellom 10 og 15 millioner personer.

Vladimir Pasjkov, nåværende statsminister for Folkerepublikken Donetsk, tjenestegjorde i den russiske marinen fram til 1993, og var i 2008 regionalminister for utvikling i den russiske regionen [‘oblast’] Irkutsk. Han gikk videre til å bli viseguvernør for det samme administrative oblast fra 2012 til 2015.

Rapporter indikerer at Pasjkov jobbet tett med den ukrainske oligarken Sergei Kurtsjenko, og var involvert i selskapet Vneshtorgservis. Pasjkov eier også et selskap som er del av det russiske Rosneft-nettverket. Rosneft styres av Igor Setsjin, en av Russlands rikeste oligarker og en av Putins nære fortrolige.

Pusjilins forgjenger Aleksandr Zakhartsjenko, som mistet livet i et bombeangrep den 31. august 2018, var en storrussisk nasjonalist, og ble beryktet for antisemittiske uttalelser. Ifølge en rapport i den tyske avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung oppfordret Zakhartsjenko i et intervju til å få brakt «alt territorium under kontroll som en gang tilhørte Det russiske imperiet». Først da skulle «Russlands gyldne epoke» innledes. Saksanliggendet var ikke bare å gjenerobre Kiev, «og heller ikke bare å ta Berlin». Man måtte «gå utover det, og ta Storbritannia som helhet. Vår store ulykke som russere er angelsakserne.»

Den østerrikske dagavisa Die Presse rapporterte i 2015 at Zakhartsjenko på en pressekonferanse tidlig i 2015 uttalte at makthaverne i Kiev var «patetiske representanter for det mektige jødiske folket», som ikke hadde rett til å stå i spissen for kosakkenes etterfølgere.

VRDs innenriks- og utenrikspolitikk er i tråd med disse kreftene. I likhet med det pro-vestlige regimet i Kiev, er de separatistkontrollerte områdene i Donbass preget av en diktatorisk «lov-og-orden»-politikk. Allerede i 2014 ble dødsstraff innført for lovbrudd som forræderi og spionasje. Regimet undertrykker systematisk etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. Ifølge medieoppslag har væpnede militser utført gjentatte angrep på romene og homofile. I 2015 uttalte viseministeren for politiske affærer i Folkerepublikken Donetsk: «En kultur for homofili sprer seg ... Derfor må vi drepe alle som er involvert i den.»

I motsetning til Michael-Matsas’ propaganda samarbeider regimet i Donetsk internasjonalt med de mest reaksjonære imperialistkreftene. Lederne for Folkerepublikken Donetsk (VRD) har flere ganger de siste årene tatt imot delegasjoner fra det ytrehøyre og fascistpartier – deriblant det tyske fascistpartiet Alternative für Deutschland, som hyller Hitlers Wehrmacht og bagatelliserer Holocaust og nazistenes utslettelseskrig mot Sovjetunionen.

En annen VRD-partner er Manuel Ochsenreiter, redaktør for det tyske høyreekstreme månedsmagasinet Zuerst! (Først!). Han er for tiden under etterforskning, blant annet av statsadvokaten i Berlin, fordi han angivelig sammen med den polske fascistorganisasjonen «Falange» planla å gjennomføre et terrorangrep mot en institusjon drevet av Ukrainas ungarske minoritet.

Michael-Matsas’ glorifisering av et kapitalistregime som opprettholder direkte forbindelser med fascistkrefter er ingen tilfeldighet. Det stammer direkte fra EEKs og hele CRFIs politiske orientering. På en Alliansekonferanse i april 2018 uttalte Michael-Matsas og andre CRFI-ledere eksplisitt at deres forespeilede «nyetablering» av Den fjerde internasjonale skulle forfølges i allianse med stalinistkrefter. Det var signifikant at Darya Mitina var en av talerne på kongressen, som var tidligere representant for Folkerepublikken Donetsk sitt utenriksdepartement i Moskva.

Mitina er et ledende medlem av det pro-stalinistiske Russlands Forente Kommunistparti (OKP) – ei utbrytergrein fra Den russiske føderasjonens Kommunistparti (KPRF) – og en hardnakket beundrer av Stalin. Ifølge hennes egne uttalelser legger hun to ganger i året blomster på diktatorens grav. Hun deltok nylig i innvielsen av et nytt «Stalin-senter». Et selvpublisert bilde viser Mitina foran en KPRF-plakat med slagordet «Stalin er med oss». Et annet foto, som viser henne foran et bilde av Stalin, var ledsaget av kommentaren «Han og meg».

Alliansen mellom CRFI og stalinisme er basert på alliansens avvisning av Den fjerde internasjonales historisk forankrede program og prinsipper, og historiens betydning som helhet. For Michael-Matsas og Co. har spørsmål som eksempelvis den stalinistiske terroren, som kostet hundretusener av marxister deres liv, deriblant Trotskij, ingen betydning, fordi de står i veien for deres korrupte politiske allianser. De opererer etter maksimen: Det eneste som teller er kortsiktige politiske avtaler, her og nå.

World Socialist Web Site kommenterte på CRFIs «opportunistiske hestehandling» i en tidligere artikkel, og bemerket at dersom den «kan anvendes for stalinistpartier med en historie gjennomsyret av svik og forbrytelser, hvorfor kan den ikke anvendes for alle organisasjoner – inkludert de som er fra det nasjonalistiske, og sågar fascistiske, høyre?»

Denne vurderingen blir bekreftet av Michael-Matsas’ glorifisering av VRD. Donetsk er et konkret eksempel på hvordan CRFIs historieoppfatning legger grunnlaget for koalisjoner som forener pseudo-venstre-organisasjoner med borgerskapets fascistkrefter.

Folkerepublikken Donetsk er et godt eksempel på slike «rød-brune allianser». Etter det fascist-ledede kuppet i Ukraina i februar 2014 spilte stalinistene i det østlige Ukraina en avgjørende rolle for å få beholdt kontrollen over arbeideres og ungdommens motstand mot imperialistoffensiven, ved å kanalisere den over i ei nasjonalistisk blindgate.

Boris Litvinov, leder for Kommunistpartiet i Folkerepublikken Donetsk (KPDNR), var eksempelvis en av medforfatterne av VRDs uavhengighetserklæring. Han var styreleder for VRDs ministerråd fra 16. mai til 29. juli i 2014, og for VRDs øverste råd fra 23. juli til 14. november 2014. Ved valgene i Donbass den 2. november 2014 støttet hans parti KPDNR kandidaturet til Aleksandr Zakhartsjenko og ble med i den parlamentarisk gruppa til hans parti Republikken Donetsk. De forblir medlemmer av denne parlamentariske gruppa til den dag i dag, og er med dét en integrert del av den nåværende regjeringen under Pusjilin.

VRDs høyreorienterte kapitalistkarakter samsvarer med stalinistenes politiske program. I et intervju fra juli 2014 talte Litvinov for «byggingen av en folkets demokratiske stat» som «respekterer retten til privateiendom». Han skrøyt til-og-med av at han hadde hatt samtaler med Rinat Akhmetov, Ukrainas rikeste oligark. Han «forstår næringslivets bekymringer» og «politikerne bør ideelt sett ikke intervenere i forretningsstrukturene», ifølge Litvinov. De er også beredt til å «opprettholde økonomiske relasjoner med regjeringen i Kiev. Vi er der for dem.» Det å «ignorere» VRDs produkter ville være «dumt». De bærer ikke noe avtrykk «av å være venstreorienterte eller høyreorienterte».

De politiske relasjonene mellom Michael-Matsas og høyreorienterte stalinistkrefter strekker seg tilbake over mer enn tre tiår. Allerede på 1980-tallet hyllet Michael-Matsas Mikhail Gorbatsjev som leder for den politiske revolusjonen i Sovjetunionen, selv om hans politikk med perestrojka og glasnost hadde som mål å få gjenopprettet kapitalistisk privateiendom i Sovjetunionen, og få landet integrert på nytt inn i verdensimperialismens strukturer. Hele tiden siden har han og EEK opprettholdt tette bånd med Sovjetunionens Kommunistparti (CPSU) og etterfølgerorganisasjonene.

Michael-Matsas har vært i nær kontakt med Mitina i over et tiår. På EEKs invitasjon talte stalinisten i 2007 på et arrangement for 90-årsmarkeringen av Oktoberrevolusjonen. Michael-Matsas er også en regulær gjest på konferanser organisert av stalinistkrefter i Russland. I fjor deltok han på en nettkonferanse for feiringen av VRDs uavhengighetsdag.

Michael-Matsas’ politikk har alltid vært preget av å male nasjonalistkrefter i lyse farger. Allerede som leder av Workers International League, den tidligere greske seksjonen av ICFI, tråkket han på prinsippene for sosialistisk internasjonalisme, og glorifiserte reaksjonære regimer som Khomeini-regjeringen i Iran. Siden han støttet den opportunistiske og nasjonalistiske kursen til det britiske Workers Revolutionary Party (WRP) i splittelsen i årene 1985 og 1986, har han åpent dannet allianser med nasjonalistiske og pro-kapitalistiske partier.

I Hellas har Michael-Matsas og EEK gjentatte ganger støttet allianser med det sosialdemokratiske partiet PASOK, det stalinistiske Greske Kommunistpartiet (KKE) og med pseudo-venstre-alliansen Syriza. Før valget i januar 2015 støttet EEK Syriza, og promoterte en «kraftfull samlet front av alle arbeiderorganisasjoner og folkelige organisasjoner ... fra KKE, Syriza, Antarsya til EEK, de andre venstreorganisasjonene, de anarkistiske og antiautoritære bevegelsene». Etter valget utvidet denne «enhetsfronten» seg til å inkludere de høyreekstreme Uavhengige Grekerne (ANEL), som Syriza-leder og senere statsminister Alexis Tsipras brakte inn i regjeringen for å få pålagt EUs innstrammingsdiktat mot Hellas’ arbeidere.

En av Michael-Matsas’ nærmeste personlige venner og politiske samarbeidspartnere er Alex Steiner, som i 1978 forlot Workers League (forgjengeren til Socialist Equality Party) og snudde ryggen til kampen for sosialisme. Som han senere skulle skrive valgte Steiner bevisst et komfortabelt middelklasseliv. Han tenkte en kort stund på å gjenoppta sin politiske involvering, men SEP – som erkjente at Steiners politiske oppfatninger hadde drevet vesentlig til høyre under hans lange fravær fra sosialistbevegelsen – avviste hans søknad om partimedlemskap. Denne vurderingen ble bekreftet da Steiner i etterkant av 2001-begivenhetene ble stadig mer ustabil, og ble en bitter motstander av Den internasjonale komitéen (IC). Det er verdt å merke seg at Steiner ga sin tilslutning til Kiev-regimet i 2014 og 2015, og angrep Den internasjonale komitéen for dens motstand mot imperialistoffensiven.

I en artikkel publisert på Steiners blogg 20. mai 2014, ble det uttalt: «Marxister må motsette seg oppstykkingen av Ukraina. Det betyr å opponere mot alle og enhver type annektering, enten det er av Russland eller av andre ‘spillere’, som Polen og landets imperialistpartnere i NATO.»

Disse linjene ble skrevet etter at Washington og Berlin hadde organisert et kupp basert på fascistkrefter i Kiev som faktisk utgjorde imperialistmaktenes annektering av Ukraina. Der Steiner raser mot annekteringer mener han imidlertid integreringen av Krim inn i Den russiske føderasjonen etter en folkeavstemming. Han forsvarte derimot pro-imperialist-regimet i Kiev, med uttalelsen at det oppsto fra «en massebevegelse som veltet et regime».

Den reaksjonære kollaboreringen mellom Steiner og Michael-Matsas har ikke i det minste blitt forhindret av deres avvikende politiske retningslinjer om Ukraina. Grunnlaget for disse pseudo-venstre-sjarlatanenes reaksjonære nasjonalistpolitikk er ikke politiske prinsipper, men ekstrem opportunisme og pragmatisme. I tilfellet Steiner kombineres dette med et personlig patologisk hat til alle de som en gang var hans kamerater i trotskistbevegelsen, og som har videreført kampen han forlot for mange tiår siden.