Volvo Truck-arbeidere i Dublin, Virginia stemte sist fredag modig ned den tredje konsesjonskontrakten som ble brakt dem av bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW). Nå prøver UAW å få pålagt dem kontrakten, som vil øke deres helsetjenestekostnader og representerer et lønnskutt når inflasjonen blir innberegnet, til tross for at arbeiderne nettopp har stemt den ned. En ny avstemming over samme kontrakten er planlagt for fabrikkens nesten 3 000 arbeidere på onsdag.

En uttalelse fra grunnplankomitéen Volvo Workers Rank-and-File Committee (VWRFC), som ble offentliggjort på mandag, oppfordrer arbeiderne til å opponere mot UAWs forsøk på å få kvalt streiken og få lagt seg flate for Volvo.

Volvo har erklært forhandlingene å være i en «fastlåst situasjon», og går for å pålegge den tredje tentative avtalen. Selskapet forsøker å få gjenåpnet fabrikkanlegget og splittet arbeidsstyrken for å bryte den største nåværende streiken i USA.

I denne kampens hete må arbeiderne få vite om Carl-Henric Svanberg, styrelederen i Volvo Group. Med Volvo står arbeiderne overfor en massiv, nådeløs og profitabel fiende. Konsernets styreleder er ikke noe mindre en fiende av arbeiderklassen – etter å ha hatt sin hånd med i tildekkingen av BP-oljeutslipp, masseoppsigelser og konsolideringer av utallige selskaper, og har bistått med vendingen av Securitas, det største globale sikkerhetsfirmaet, ofte anvendt til å spionere på og trakassere streikende arbeidere, til det mektige selskapet det er i dag.

Tidlige dager: Asea, Securitas

Carl-Henric Svanberg, født i 1952 i Nord-Sverige, ble utdannet ved Linköpings Teknologinstitutt i 1977 som ingeniør. Svanberg begynte snart å arbeide for ingeniørselskapet Asea (nå konsolidert inn i ABB, et av de største robotikk- og kraftselskapene i verden). Svanberg fikk sine første erfaringer da han ledet et mange-millioner-dollar prosjekt for Asea, som bygde flere kraftverk i Colombia.

I 1986 ble Svanberg ansatt av Securitas – nå det desidert største globale sikkerhetsforetaket – som sjef for konsernet og avdelingen for husalarmer. Securitas, som i 1999 kjøpte Pinkerton, det renomerte amerikanske detektiv- og streikebryterselskapet, forvalter den største globale operasjonen av rent-a-cops og privatetterforskere.

Begge selskapene er den dag i dag anvendt som streikebrytere og arbeider-overvåkning-selskaper. I 2018 ble 1 400 Frontier Communications-arbeidere i West Virginia og Virginia trakassert og overvåket av sikkerhetsselskapene som bidrag til å bryte deres streiker. I november 2019 leide Amazon selskapet til å filtrere spioner inn i sitt lageranlegg i Wroclaw i Polen, som del av en global overvåkningsoperasjon mot arbeidere.

Selv om Svanberg forlot Securitas i 1994, da han solgte ut selskapets lønnsomme låsdivisjon Assa Abloy, er Svanberg kredittert av Advameg’s Reference for Business for å ha gjort selskapet til det det er i dag. De skriver at Svanberg hjalp Securitas med å «finpusse suksessformelen som drev selskapet til store høyder – ei rekke oppkjøp i Skandinavia, Europa og USA.»

«Den milde erobreren»: Assa Abloy og Ericsson

I 1994 ble Svanberg toppsjef for Assa Abloy. Både i løpet av hans tid i Securitas og i Assa Abloy forfulgte Svanberg aggressive fusjoner og oppkjøp for å bygge opp selskaper, og for deretter å «konsolidere» dem, med tap av tusenvis av arbeidsplasser.

Ifølge en 2009-profil fra Times ble Svanberg i finanskretser kjent som «Den milde erobreren» [‘the Gentle Conqueror’] der Assa Abloy under hans ledelse kjøpte opp 100 selskaper, deriblant gigantkonkurrenter som Yale, Medeco og Vachette. Assa Abloy er i dag det største låsselskapet i verden.

Svanbergs hemmelighet? Det å etablere en «disiplinert metode» i selskapene han overtar, ifølge Reference for Business. «Disiplin» i virksomheten er selvfølgelig en eufemisme for kostnadsreduksjon, permitteringer, konsolideringer og et stringent arbeidsmiljø.

En ledende sveitsisk bankmann beskriver i et intervju med magasinet Barron’s eksempelvis Svanberg som en «produktivitetspioner», som på 1980-tallet knyttet arbeidernes lønninger til produksjonsresultatet. Det vil si at Svanberg var banebrytende for del-arbeid i Europa: Det å tvinge arbeidere til å øke hastigheten på produksjonslinja ved å fjerne ethvert incentiv til å ta pauser eller hvile.

I et 2020-intervju med Alumni – et selskap for næringslivsledelse – forklarer Svanberg (9:50) at når man prøver å samarbeide med styret i et selskap for å restrukturere det, da «er det en styrke at du ønsker å gjennomgå endring ... folk kan tåle masse harde ting og endringer, til-og-med oppsigelser, dersom de forstår hvorfor de gjør det, og kan se rasjonalet.» Med «folks forståelse» mener Svanberg selvfølgelig ikke arbeiderne som sies opp – men de velbeslåtte direktørene og styremedlemmene som prøver å gjøre profitter.

Da Svanberg forlot Assa Abloy og i 2003 kom til Ericsson som konsernsjef, gikk han straks i gang med å implementere denne hensynsløse omstillingen hos telekommunikasjonsgiganten.

En 2004-artikkel i New York Times refererer til at Svanberg overvåket en oppsigelse av 14 000 ansatte, bare i løpet av de første månedene. Dette var på toppen av de titusener av arbeidsplasser som nettopp hadde blitt kuttet før han kom med. I 2005 kjøpte Ericsson opp Macroni, en britisk konkurrent, hvorpå han igjen konsoliderte selskapene og på slutten av 2000-tallet kuttet ytterligere flere tusen arbeidsplasser.

Tildekking av en miljøkatastrofe: BP

Svanberg ble styreformann i BP – det gigantiske energi- og petrokjemiske selskapet – i januar 2010. Fire måneder senere, den 20. april 2010, skulle selskapet bli ansvarlig for eksplosjonen av riggen Deepwater Horizon, der 11 arbeidere ble drept og ytterligere 17 skadet, og som skapte historiens største oljeutslipp.

Eksplosjonen slapp ut i Mexico-gulfen anslagsvis 5 millioner fat olje – anslagsvis 1 billion liter. Utslippet forårsaket langvarig skade på dyr, rev og marint liv i området. En oljemengde tilsvarende rundt regnet 2 millioner fat er fortsatt fanget i Gulfen.

I løpet av hans tid hos BP var Svanberg ansvarlig for den systematiske selskapstildekkingen av denne katastrofen – i samspill med Obama-administrasjonen, for å begrense BPs økonomiske og juridiske ansvar. Svanberg forhandlet direkte med Obama i Det hvite hus, for å få begrenset BPs erstatningsforpliktelser.

World Socialist Web Site dekket miljøkatastrofen den gangen ekstensivt, alt fra konsekvensene for livene til arbeidere ved Gulfen, BPs kriminelle uaktsomhet og til Obama-administrasjonens omfattende bestrebelser for å beskytte BP mot kriminalanklager og finansielt erstatningsansvar. Blant andre ting bagatelliserte BP systematisk utslippets omfanget, og var ansvarlig for kriminell uaktsomhet relatert sikkerheten ved riggoperasjonene som forårsaket utslippet, men så aldri noen av de ansvarlige lederne fengslet, og selskapet slapp unna med ei bot som var å regne som en smekk på hånda finansielt sett. Det feiret aksjemarkedene som en velsignelse – og sendte BPs aksjer opp mer enn 5 prosent samme dagen det ble kunngjort (se: «Ett år siden BPs oljeutslipp: Tildekkingen av en katastrofe»; engelsk tekstserie i fire deler).

Svanberg hånte beryktet innbyggerne ved Gulfen som «små mennesker» på en pressekonferanse i Det hvite hus, hvor han sa: «Vi bryr oss om de små menneskene. Noen ganger hører jeg kommentarer om at store oljeselskaper, eller grådige selskaper, ikke bryr seg. Men det er ikke tilfelle for BP, vi bryr oss om de små menneskene.» Man kan lure på hvilke ord han ville anvendt for de streikende arbeiderne i Virginia!

Volvo og dagens kamp

Samtidig som Svanberg jobbet som styreleder for BP, der han pensjonerte seg for bare få år siden, i 2017, ble han i 2011 også valgt til å lede styret i Volvo, bare ett år etter at han begynte i BP. Volvo hadde allerede vokst til å bli verdens nest-største lastebilprodusent – med oppkjøp av Mack og flere andre konkurrenter – og hadde skilt ut sin bilproduksjon, Volvo Cars, inn i en separat enhet.

I løpet av Svanbergs første år som styreformann ledet Olof Persson Volvo som konsernets administrerende direktør. I løpet av disse årene hadde Volvo dårligere resultater enn selskapets rivaler. Med styrets velsignelse gjennomførte Persson nye tiltak for kostnadsbesparelser og konsolideringer, for å gjenopprette lønnsomheten for eierne. På slutten av 2013 kunngjorde selskapet at de ville si opp 2 000 arbeidere, og deretter ytterligere 2 400 i februar 2014.

I 2015 bidro Svanberg til å få avskjediget Persson som administrerende direktør, og erstattet ham med Martin Lundstedt, sjefen for rivalen Scania.

Vippen over til Lundstedt, som fortsatt er Volvos administrerende direktør i dag, var basert på et nytt bedriftsmantra for «fleksibilitet». Da han kunngjorde utnevnelsen av Lundstedt, uttalte Svanberg: «Vi går nå inn i en ny fase. Man kan ikke nå verdensledelse bare gjennom kostnadsnedskjæringer.»

Et finansielt brief fra Reuters uttalte at Volvo-eierne ville «se til Lundstedt» for hjelp til å tilpasse seg «raske svingninger i den høyst sykliske etterspørselen etter kommersielle kjøretøy». Spesielt hadde Lundstedt hos Scania overvåket finjusteringen av deres modulære form for lastebilproduksjon, som var «misunnet» i den globale lastebilindustrien.

Som i USA, hvor Volvo baserer seg på at UAW skal gjøre selskapets skitne arbeid, har Svanberg jobbet for å dyrke tette relasjoner med de svenske fagforbundene, deriblant IF Metal og Unionen, som har tre plasser i Volvos konsernstyre. Svanberg sitter også i det svenske utenriksdepartementets spesialarbeidsgruppe for utenrikshandel sammen med Susanna Gideonsson, president for den svenske Landsorganisasjonen (LO).

I løpet av de siste årene har Volvo Group gjennom kostnadsnedskjærende tiltak forbedret konsernets økonomiske stilling betraktelig. Volvo Group har bare de siste ukene utdelt [engelsk tekst] milliarder av dollar til aksjonærene, basert på et salg av et av konsernets datterselskaper. Svanberg fortalte finansverdenen at konsernets «forbedrede lønnsomhet, motstandskraft i nedgangstider og sterke økonomiske posisjoner» alle berettiget å utdele milliarder av dollar til dets kapitalisteiere.

Dersom det er tilfelle, at selskapet har milliarder å dele ut, hvorfor blir Volvos arbeidere presset inn i den siste konsesjonskontrakten?

Svaret er enkelt: Pengene er der, men de vil ikke gi dem fra seg.

Svanberg og Lundstedt er den globale finanselitens darlings fordi de konsistent gjennom de siste tiårene har levert «disiplin», «motstandsdyktighet», «lønnsomhet» og hva ellers er av slagord, som alle utgjør én ting: Det å betale så lite som mulig for selskapenes inputs, framfor alt arbeidskraften.

Men selv om Volvos arbeidere utsettes for innstramminger, enten det er i USA eller i Sverige, klarer Svanberg selv seg ganske bra. Han og hans kone kjøpte faktisk i 2017 det som på det tidspunktet var det dyreste huset noensinne solgt i Sverige – et herregårdshus for $ 14 millioner [NOK 122 millioner] i overklasseområdet Östermalm i Stockholm.

Svanberg, som de fleste andre ledende konserndirektører rundt om i verden, har gjort en karriere ut av aggressive kostnadsnedskjæringer og opptrappet fleksibilitet. Fra Securitas til BP til Ericsson har Svanberg fungert som agenten for kapitalistsystemet, og som arbeidende menneskers fiende. Hans utviklingsbane er ikke på noe måte unik, men snarere et uttrykk for de bredere globale prosessene med innstramminger, disiplinering og fattiggjøring som konfronterer arbeidere over hele verden.