Sør-Afrika har blitt rystet av fire dager med rasende protester og opptøyer på tvers av landet, i det som har blitt beskrevet som de verste urolighetene siden slutten av det forhatte apartheidregimet og hvite minoritetsstyre, og maktovertakelsen i 1994 av African National Congress (ANC).

Sør-Afrikas to tettest befolkede provinser, Gauteng, der Johannesburg, landets kommersielle hovedstad og største by, og hovedstaden Pretoria er beliggende, og den østlige provinsen KwaZulu-Natal, har vært hardest rammet. Men protester har også spredt seg til provinsene Northern Cape og Mpumalanga.

Da de protestende demonstrantene langt har overgått politiet i antall, har folkemengdene plyndret butikker, lagre, butikkdepoter og fabrikker, og tatt avgårde med elektriske husholdningsapparater, klær og matvarer, mens andre har satt butikker og kontorer i brann. BBC sendte en filmsnutt av ei mor som slapp henne smårolling fra en brennende bygning, ned i armene til ei gruppe mennesker samlet nedenfor.

Flere av landets store motorveier ble sperret etter at trailere ble satt i brann, som fikk Sør-Afrikas største oljeraffineri til å kunngjøre deres suspendering av operasjonene, der de skyldte på sivil uro og forpurring av forsyningsruter inn og ut av KwaZulu-Natal. Dette har ført til at det har dannet seg lange køer utenfor bensinstasjoner og butikker i den østlige havnebyen Durban og i Johannesburg.

Volden har angivelig også rammet helseklinikker og det vaklende vaksineringsprogrammet, med medisinsk utstyr og medisinforsyninger som har blitt plyndret, samtidig som Sør-Afrikas tredje bølge av Covid-infeksjoner raser gjennom landet. Ifølge offisiell statistikk har viruset krevd minst 64 000 liv, selv om tall for overdødelighet indikerer at ytterligere 100 000, om ikke flere, er direkte eller indirekte pandemiens dødsofre.

Under de siste dagenes protester er minst 72 mennesker drept og mer enn 1 300 er arrestert. Mens de fleste av de døde var ofre for politiets beskytning med skarp ammunisjon, ble ti drept under en folkemengde som trengte seg inn på kjøpesenteret Ndofaya i Soweto, Johannesburg, og andre ble klemt ihjel i et lager da en stabel varer falt ned over plyndrere.

Protestene ble initielt utløst av forrige ukes fengsling av tidligere president Jacob Zuma, beordret av Konstitusjonsdomstolen for forakt for retten da han trosset rettens ordre om å stille for en korrupsjonsgranskning fra hans tid som president, fra 2009 til 2018. Av frykt for at Zumas og hans kumpaners handlinger skulle ha en negativ innvirkning på Sør-Afrikas forretningsinteresser innenlands og i utlandet, og forøvrig fordi han kostet ANC valgstøtte, som det ble gjenspeilet i store tap i 2016-kommunevalgene, tvang nåværende president Cyril Ramaphosa, den gang som ANCs generalsekretær, og hans fraksjon innen ANC, Zula til å trekke seg.

Den 79 år gamle Zuma er en veteran fra antiapartheid-kampen som han tilsluttet seg som 17-åring, og han sonet en 10-år-lang fengselsstraff sammen med Nelson Mandela på Robben Island på 1960-tallet. Zuma var også medlem av det stalinistiske Sør-Afrikas Kommunistparti (SACP) fram til 1990. Han har siden den gang spilt en vesentlig rolle innen ANC. Dette, i tillegg til hans påståtte støtte for fattigbønder og arbeidere, og en vesentlig grad av nedlatende beskyttelse av dem, har gjort det mulig for ham å opprettholde en viss folkelig støtte, til tross for at han i mange år har vært nedsunket i skandaler og står overfor en lenge utsatt rettssak for svindel, korrupsjon og utpressing.

Zuma og hans fraksjon angrep rettsavgjørelsen, der de beskyldte retten og hans politiske motstandere for politisk partiskhet, og hevdet at påleggingen av en fengselsstraff uten rettssak var grunnlovsstridig. Etter at han først nektet å melde seg for politiet og oppfordret sine støttespillere til å opponere mot dommen, ga han i siste øyeblikk etter, forrige onsdag, og rapportert til myndighetene. På mandag gikk Forfatningsdomstolen med på å behandle hans begjæring om å oppheve fengslingsordren, selv om retten enda ikke har avgitt sin rettsbeslutning.

Protestene fra Zumas supportere, stort sett i hans hjemprovins KwaZulu-Natal, forvandlet seg raskt til en bredere bevegelse mot ANC-regjeringen. Millioner er rasende over regjeringens feilforvaltning av pandemien og over vaksinutrullingen, i tillegg til en eskalerende økonomisk krise som har etterlatt mange uten arbeid, inntekt eller økonomisk støtte fra regjeringen, samtidig som de øverste sjiktene innen regjeringspartiet har beriket seg på allmennhetens bekostning.

Med en av de høyeste nivåene av inntektsulikhet i verden, beslaglegger Sør-Afrikas mest velstående 20 prosent av befolkningen mer enn 68 prosent av nasjonalinntekten. Ifølge statlig statistikk er en tredjedel av arbeiderne uten arbeid, som etter alle solemerker er en blek gjenspeiling av virkeligheten, som har ført til fattigdom for millioner, og samtidig har regjeringen frosset lønningene i offentlig sektor, og har nektet å utbetale lønnsøkninger som var forpliktet fra april 2020, fastlagt under den tre-år-lange arbeidsavtalen inngått i 2018.

Samtidig som Ramaphosa har blitt tvunget til å erkjenne det utbredte raseriet over de sosiale betingelsene som har gjort landet til ei sosial krutt-tønne, forhindret det ham ikke fra å beordre hæren til å hjelpe politiet til å få spredt folkemengdene, undertrykke protestene og arrestere plyndrere. Han henvendte seg mandag til nasjonen på fjernsyn, bare andre gangen siden opptøyene brøt ut, der han sa: «La meg være klar og tydelig: Vi vil iverksette tiltak for å beskytte enhver person i dette landet mot trusselen om vold, intimidering, tyveri og plyndring.» Med dette mente han at hæren ville handle for å beskytte big business og det sørafrikanske borgerskapet mot massenes sydende raseri.

Han kunngjorde en to ukers forlengelse av de begrensede nedstengningstiltakene fra helgen, for å motvirke den brutale tredje bølga av Covid-infeksjoner, restriksjoner som inkluderer et forbud mot ansamlinger og salg av alkohol, et portforbud fra kl. 21:00 til 04:00, og nedstengning av skoler, samtidig som han forsøker å legge skylden på demonstrantene for forpurringen av vaksineringsprogrammet.

Ramaphosa advarte for at landet står overfor faren for å gli tilbake til de interne etniske stridene som raste på begynnelsen av 1990-tallet da, under apartheidregimet, «skumle elementer blåste opp under voldens flammer i våre lokalsamfunn, for å prøve å vende oss mot hverandre».

Ramaphosas fraksjon kurtiserer mer åpent internasjonal finans og big business for å tilrettelegge for investeringer i Sør-Afrika, og har lovet å utrydde korrupsjonen som er endemisk innen ANC, og har gjort utenlandsk kapital og internasjonale finansinstitusjoner motvillige til å forholde seg til landet. Han har forsøkt å bruke domstolene mot sine ANC-opponenter, og argumenterer for at det som står på spill er «rettsstaten». Med dette menes den forvaltningen av kapitalistloven som har tillatt Ramaphosa å bygge seg opp en massiv personlig formue, og som sanksjonerer finanselitens ekspropriering av formuen skapt av arbeiderklassen i form av profitter, og aksjeutbytte til aksjonærene, og som lar big business skjule sin kriminaliteten bak «selskapssløret».

Dette betyr ikke at arbeidere burde støtte den åpenbart korrupte Zuma eller hans støttespillere. Fraksjonskampene innen ANC er uttrykk for den langvarige krisen som griper hele det sørafrikanske borgerskapet. ANC kom til makten i 1994 i forsøket på å redde sørafrikansk kapitalisme i en periode med rask forvandling. Da globaliseringen av produksjon ble utbredt var det nasjonalistiske og autarkiske apartheidregimet ikke lenger egnet for sitt formål, samtidig med frykten for at den sørafrikanske arbeiderklassens økende militans skulle innebære slutten på kapitaliststyre i landet.

ANC ble valgt som mekanismen for å undertrykke den svarte arbeiderklassens revolusjonære bestrebelser, og en svart kapitalistklasse ble dannet for å innta sin plass sammen med de hvite kapitalistene, gjennom programmer for «Black Economic Empowerment» (BEE). Dette ble politisk helliget gjennom SACPs stalinistiske to-trinns teori, som proklamerte den formelle opphevingen av apartheid som en demokratisk revolusjon, og et nødvendig stadium før noen som helst form for kamp for sosialisme.

Ramaphosas karriere, ikke mindre enn Zumas, uttrykker utviklingsforløpet til ANC og partiets politikk. Der han en gang var overhodet for Sør-Afrikas største fagforbund, gruvearbeidernes National Union of Mineworkers (NUM), ble han valgt til ANCs generalsekretær i 1991. Ramaphosa ble snart nok en multi-millionær, som aksjonær i Lonmin-gruvene i Marikana, der han i i 2012 oppfordret myndighetene til å gå til aksjon mot streikende gruvearbeidere. Det var grønt lys for sikkerhetsstyrkene til å skyte på de streikende arbeiderne, der de drepte 34 og såret 78 andre.

ANCs vei fra opposisjon til medspiller har blitt replikert på tvers av Afrika og Midtøsten. Det nasjonale borgerskapet, avhengig av imperialismen og skrekkslagen for en revolusjon nedenfra, kan ikke løse de grunnleggende demokratiske, økonomiske og sosiale problemene som massene står overfor. Det er det bare arbeiderklassen som kan gjøre. Det betyr å bryte med ANCs kapitalistpolitikk og adoptere et program for sosialisme og internasjonalisme i den tetteste enhet med deres klassebrødre og -søstre på det afrikanske kontinentet, og i de imperialistiske sentrene, for å ta makten og velte kapitalismen.